Tyskernes krigsoppgjør - ikke så grundig likevel?

I Morgenbladet har det de siste ukene gått en interessant og opplysende debatt om hvor grundig Tyskland egentlig gjorde opp eget bo etter naziregimets herjinger. Debatten begynte med Kjartan Fløgstads særdeles lange bokanmeldelse 19. april. Den utbredte forestillingen har jo vært at Vest-Tyskland tok et skikkelig oppgjør med seg selv etter krigen, mens man i det kommunistiske Øst-Tyskland bortforklarte det hele med at nazismen var et kapitalistisk fenomen. Østerrike kunne på sin side innta offerrollen på linje med Norge.

Men det er visst ikke så enkelt likevel. Fløgstad skriver nå:

«Historikeren blir lamslått ved tanken på at Bundeswehr rekrutterte sine
opprinnelige kjernestyrker blant Det tredje rikes glødende krigsveteraner»,
skriv Fabrice d'Almeida i boka Med pisk og champagne. Sosietetsliv i
Nazi-Tyskland 1933-45, frå 2006 (s. 117).
(..)
Ein ung historikar som d'Almeida (født 1963) blir lamslått av tanken på at
tyske generalar på få år blei omskapte frå krigsforbrytarar til å leda forsvaret
av Den frie verda.

Fløgstad forteller bl.a. historien om Martin Sandberger (som døde nå i vår, 98 år gammel). Sandberger ble SS-offiser og var en periode leder for en Einsatzgruppe, de spesielle avdelingene som var ansvarlige for "geværkulenes" Holocaust. Deres oppgave var å utrydde jøder, kommunister og andre i de erobrede områdene i øst. Sandberger ble dømt til døden, men fikk straffen omgjort til livsvarig fengsel før han slapp fri i 1958.

Samtidig, påpeker Fløgstad, diskuterer tyskerne om det er trygt la de tidligere Rote Armee Fraktion (Baader-Meinhof gruppen) gå fritt rundt. Sandberger slapp altså fri etter 10 år (med god hjelp av mektige venner), mens 30 år ikke er nok for RAF.

Ironisk nok hadde RAF utspring i studentbevegelsene på 60-tallet, en protestbevegelse som blant annet sprang ut av misnøye med foreldregenerasjonens manglende oppgjør med nazitiden. F.eks. var tyske jurister og dommere villige medhjelpere i nazistenes undertrykkingsapparat, like smidig gled de inn i det siviliserte Vest-Tysklands byråkratiske apparat etter krigen. Dette opprørte naturlig nok nye generasjoner tyskere (Norge har også sine historier, se Benedicte Orvungs fantastiske dokumentar).

Så hva sitter vi igjen med? Vest-Tyskland tok på mange måter konsekvensene av Det tredje rikets grusomheter. Forbundsrepublikkens politiske system er utformet for å gjøre det vanskeligst mulig å gjenta historien. De er også nøye med å ikke la noen glemme den tvilsomme arven. Men hvor troverdig er dette når systemet faktisk ble forvaltet av omtrent de samme folkene som bygget Auschwitz, skjøt jøder i Ukraina og brente synagoger i Litauen?

Ingeniører hos Topf & Söhne tegner kremasjonsovner for Auschwitz. De visste hva de gjorde.

De visste hva de gjorde.