Rettssikkerheten er for tiltalte

I 10 av 27 voldtektssaker i Oslo valgte juryen å gjøre om en fellende voldtektsdom fra tingretten og frifinne den tiltalte. - Det er skremmende høyt. Jeg frykter at juryen legger vekt på utenforliggende hensyn i disse sakene, sier den profilerte bistandsadvokaten Hege Salomon til Aftenposten.

Dette er jo helt misforstått fra Salomons side. For det første ender anke til lagretten med frifinnelse i et mindretall av saker (10 av 27) - er det skremmende høyt? Den som anker til lagretten mener seg trolig uriktig dømt i tingretten og da er det ikke overraskende at noen av disse blir frikjent, det motsatte ville være langt mer oppsiktsvekkende. For det andre er rettssikkerheten til for tiltalte (ikke for offer). Lagretten skal gi en mer betryggende behandling av saken. At mange blir frifunnet i lagretten kan tyde på at tiltaltes rettssikkerhet blir ivaretatt, slik skal det være.

Systemsvikt? Kanskje det er tingretten som dømmer for lettvint.

Statsadvokaten er naturligvis ute etter å bli kvitt juryen, klassisk partsinnlegg det også.

ABB - en visjonær kjernekar

Kjetil Kjønli, som er sentral i det muslimfiendtlige miljøet, roser nå massemorderen ABB åpent for å ha utslettet «festningen Utøya», melder Vepsen.

Så var det teorien om at ABB er en ensom psyko uten noe omland.

Islamiseringen av Norge

Hver bidige dag er det like tungt å være en norsk muslim. Hver dag er muslimer nevnt og belyst i negativ kontekst. Jeg som muslim er ikke lenger ansvarlig for bare mine egne handlinger, jeg har mistet rettigheten til å bli sett på som et enkeltindivid. Det er forventet at jeg og slike som meg skal fordømme andre muslimer hver gang noen reiser til Syria for å krige, noen undertrykker kvinnene i sin familie, noen vil innføre de omstridte sharialover her til lands, skriver Umar Ashraf på Aftenposten.

Ashraf ber om balanse og folkeskikk. Det komiske er naturligvis (og helt forutsigbart) at Ashrafs poeng blir bekreftet i kommentarfeltet, f.eks:

Du avslører deg selv i denne artikkelen. Det du ønsker er altså sensur og fritak for kritikk av ditt latterlige livssyn. Norge trenger IKKE flere ikke-demokratiske stemmer. Tør du stå opp i moskeen og kreve at kvinner og menn skal likestilles? At homofile skal ha like rettigheter som andre? At vitsetegninger av Muhammed skal møtes med et skuldertrekk og ikke opptøyer i gatene? Jeg respekterer mange muslimer, men da alltid på tross av religionen, absolutt ikke på grunn av. Islam har ikke en eneste positiv ting å tilføre det norske samfundet, men dessverre en hel masse negative konsekvenser. 

Eller:

Hovedgrunnen til all den negative omtale muslimene får må dere selv ta. Hadde dere for mange år siden tatt en mye tydeligere avstand fra islamsk fundamentalisme, så ville folk forstått at dere er for demokratiet, mot kalifatet og en religiøs stat.

Ingen av den lange rekken duste-kommentarer bryr seg om det Ashraf skriver, det bør kjører den samme gamle plata med hakk i.

Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens

Heffermehl har rett

Fredsaktivist og jurist Fredrik S. Heffermehl har anmeldt Den Norske Nobelkomité til Økokrim for å dele ut fredsprisen i strid med Alfred Nobels testament, melder NTB.

Det er lett å være vittig på den utrettelig Heffermehls bekostning, men problemet er at Heffermehl har rett. Heffermehl har rett både i juristisk finlesing av testamentet og i den store glidningen som har skjedd i Nobelkomiteens praksis. Det siste punktet er det avgjørende. Nobelkomiteen gir knapt nok fredsprisen for fredsarbeid og nedrustning, i stedet deler komiteen ut prisen til treplanting, finans og opposisjonelle diktere. Prisen til krigspresident Obama toppet de mange pinlige tildelingene.Forøvrig trenger man ikke lese Nobels testamente for å skjønne at treplanting og bankvirksomhet i Banladesh har lite med fred å gjøre, bortsett fra den mystiske teorien komiteen må konstruere for å få det til å se ut som dette faller under det meget utvidede fredsbegrepet.

Den totalitære Bård Larsen

Kardemomyang i Morten Traaviks regi ble vist på Logen teater under Festspillene. Teaterkonserten er en samproduksjon mellom Festspillene i Bergen, Morten Traavik og nordkoreanske myndigheter, melder Aftenposten.

Dette faller naturlig nok Bård Larsen og Civita tungt for brystet. Søte barn som spiller instrument er uakseptabelt dersom det har noe med det totalitære regimet å gjøre, i følge Larsen. Det er visstnok en «morbid sammenblanding». Civitas historiker Bård Larsen trakk paralleller til «en musikal i samarbeid med unge representanter fra Hitlerjugend».

Civita arrangerte endog debattmøte om saken, men uten å invitere Morten Traavik selv - det i seg selv er ganske spesielt og i det hele dårlig folkeskikk. Minervas kommentar er en smule mer edruelig og balansert enn den stadig med totalitære Larsen.

Kos deg i Bergen, Bård Larsen, i stedet for å være en surmaget gammel fundamentalist som utsteder fatwaer mot entartete Kunst.

Individuell og kollektiv skyld

Richard von Weizsäcker var Tysklands president (statsoverhode) i 10 år. Faren Ernst var utenriksminister under Hitler og ble etter krigen dømt til 7 års fengsel for å medvirket til holocaust. 8. mai 1985 holdt Weizsäcker sin store tale i Forbundsdagen, bl.a. (engelsk oversettelse fra tysk):

The perpetration of this crime was in the hands of a few people. It was concealed from the eyes of the public, but every German was able to experience what his Jewish compatriots had to suffer, ranging from plain apathy and hidden intolerance to outright hatred. Who could remain unsuspecting after the burning of the synagogues, the plundering, the stigmatization with the Star of David, the deprivation of rights, the ceaseless violation of human dignity? Whoever opened his eyes and ears and sought information could not fail to notice that Jews were being deported. The nature and scope of the destruction may have exceeded human imagination, but in reality there was, apart from the crime itself, the attempt by too many people, including those of my generation, who were young and were not involved in planning the events and carrying them out, not to take note of what was happening. There were many ways of not burdening one's conscience, of shunning responsibility, looking away, keeping mum. When the unspeakable truth of the Holocaust then became known at the end of the war, all too many of us claimed that they had not known anything about it or even suspected anything.

There is no such thing as the guilt or innocence of an entire nation. Guilt is, like innocence, not collective, but personal. There is discovered or concealed individual guilt. There is guilt which people acknowledge or deny. Everyone who directly experienced that era should today quietly ask himself about his involvement then. 

If we think of what our Eastern neighbours had to suffer during the war, we will find it easier to understand that accommodation and peaceful neighbourly relations with these
countries remain central tasks of German foreign policy.

Facebook-høyre kupper Syn og Segn?

Sigurd Tenningen har anmeldt siste nummer det tradisjonsrike tidsskriftet Syn og Sogn:

Fienden er da som nå de rotløse og svikefulle elitene i statsapparatet og mediene, som målbevisst forsøker å avskaffe det nasjonale til fordel for flerkultur og sosialisme. (...)
Bemerkelsesverdig upolemisk er også dekningen av nummerets hovedtema, «Kristenliv i 2014». Til forskjell fra mange av de personlige beretningene som vanligvis vekker resonans i mediene, er kristendommen her ikke skildret fra utsiden av en frafallen. I stedet synliggjør artikkelskribentene sitt religiøse engasjement i all sin banale hverdagslighet, noe som gjør bidragene vanskelig å skille fra innlegg i et hvilket som helst menighetsblad.

Den ny-konservative Halvor Fosli forsøker på sin side å gjøre Jon Hustad og Hans Rustad til landets nye helter:

Begge er «familiefedrar, "utan hang til sjølviscenesetting» og «skriv implisitt på vegner av dei breie lag i folket». Mot departementene og kommunikeenes distanserte tåkeprat holdes realismen og «enkle, sjølvinnlysande sanningar». Journalisten, forfatterenogprogramlederen Hustad fremstilles som «empirikar empirikar », «talknusar» og «vestnorsk, sekulær puritaner», mens redaktør Rustad portretteres som «lagbyggjar» og mulig nasjonal strateg - en som gjennom nettstedet document.no har samlet «eit laust vennelag» rundt «ei stor oppgåve: å vere ei motstemme i urolege tider, in troubled times».

Javel, da vet vi det.

Nye gullkorn på Document.no

Document.no gjengir stoff fra Jyllands-Posten og vi kan 19.5 lese:

Gud er væk, men Muham­med og sigøj­nere på evig vand­ring har over­ta­get hans plads. Og dét i Europa, kris­ten­he­dens kontinent. Byerne bli­ver smad­ret inde­fra af ørke­nens søn­ner og søn­ner af de mest slagne svenskere. Når bor­ger­kri­gen kom­mer, bli­ver den inter­na­tio­nal med par­ti­sa­ner fra noget nær alle natio­ner. Tabere bli­ver vi alle.

Det er slikt piss som visstnok er den nye intellektuelle høyborgen i Norge. Uff.

Dum, dummere, document.no

Document var tidligere ute med artig forside, nå er Hans Rustads finkulturelle magasin nok en gang ute med lekker karikatur.

Hans Rustad minner meg om småbarn i barnehagen som sier forbudte ord bare i den hensikt å tøye grenser og se voksnes reaksjon.

Document.no forsøker å pakke rasismen inn i humor, og forsvarer samtidig den svenske nazisten Dan Park i følge Radikal Portal.