Somalia 2.0, eller Irak 3.0?

Er Libya på vei til å bli et nytt Somalia, eller kanskje en fastlåst situasjon som Irak på 1990-tallet? Kaj Skagen siterte allerede 25.mars Monica Fahmy i Tages-Anzeiger: «Vi står overfor trugsmålet om eit nytt Somalia.» Skagen skriver videre:

Ei tredje militær mogelegheit er at ingen av partane vinn. Då kan landet verta
delt i to mellom Gaddafi som vert sitjande i Tripoli, og opprørsklanene som får
den austlege delen. Fleire talar om ei deling av landet i tre, etter grensene
for dei tre historiske provinsane. Vil vi då få ein liknande situasjon som etter
den fyrste Irak-krigen, då ein halvt avvæpna Saddam Hussein fekk sitja nokre år
under det vestlege flyforbodet, til han vart funnen i ei jordhòle etter den
andre krigen nokre år seinare og så hengd.

Lærdommen fra Kosovo er også glemt eller forvrengt:

Den gongen intervenerte NATO med den same grunngjevinga som no i Libya. Dei
sivile i Kosovo skulle frelsast frå den galne diktatoren Milosevic. Han og
styrkane hans vart rett nok tvinga ut av Kosovo. Straks gjekk kosovoalbanarane
under leiing av Kosovos frigjeringsarmé (UCK) laus på dei serbiske sivile, medan
NATO-styrkane såg på. «Etterpå,» skriv Ladurner, «synte det seg at UCK var ein
organisasjon gjennomsyrt av mafiaen». [Ladurner er redaktør i Die Zeit]

Dobbelmoralen er også beklemmende for mange vestlige ledere:

Vestlege leiarar som Sarkozy, Berlusconi, Blair og Obama, som har akseptert
Gaddafi heilt til i førre månad, leier no militæraksjonen mot han. Likeins vart
son til Gaddafi, Seif-al-Islam, berre for eitt år sidan omtala i NRK som Libyas
«von for ei demokratisk framtid»; for ei veke sidan kunne vi lesa i VG at den
same Gaddafi-sonen er vorten degradert frå «demokratisk von» til «fryktet
dikatorsønn» som «dreper for pappa».

Massakre? Hvilken massakre?

"Det var her franske bombefly reddet Bengazi fra en massakre,"sier NRKs Sidsel Wold på nyhetene.

Dette blir presentert som fakta. Men det skjedde jo ingen massakre. Så dette er ren spekulasjon fra NRKs korrespondent. Slik spekulasjon tilsatt en dose moralisme kalles vanligvis propaganda. Eventuelt bullshit. Er Wold PR-agent for Cameron?

Dette er typisk Sidsel Wold. Under dekke av å være korrespondent for NRK (selveste statskanalen) driver hun aktivisme, moralisme og spekulasjon. Hent henne hjem til Oslo, la CNN gjøre jobben.


CNN er klart å foretrekke fremfor "journalisten" Sidsel Wold.

La oss ikke feire nasjonaldagen

Nå er den snart over oss igjen, denne ekle dagen i mai.

En nasjonaldag er egentlig ganske kvalmt. Det bygger på en forestilling om nasjonen, den etniske gruppen, som grunnlag for den territorielle staten. Dette er egentlig en rasistisk ide. Det beror på den store misforståelsen at den etnisk rene stat er den eneste vei til frihet. Tragedien i Kosova burde være et tydelig eksempel på det.

Spar oss for den selvtilfredse, innadvendte nasjonalismen. Nei, 17.mai har ikke noe med gutta på skauen eller bunader å gjøre. La oss heller minne hverandre på hva dette egentlig handler: politiske rettigheter og individuell frihet. F.eks. friheten til å ta en telefon, sende et brev eller lese en blogg som denne uten at det blir observert og notert (de samme AP-politikerne som 17.mai bruker stor ord om frihet, arbeider utrettelig med å innskrenke vår individuelle frihet). Eller friheten til å vifte med det mangefargede tøystykket man vil, eller friheten til å si at profeten Muhammed var en pedofil, voldelig gris.

Eksempel på farget tøystykke som lar seg vaie i vind.

Lyver AP/regjeringen om Datalagringsdirektivet?

Eller skjønner de egentlig ikke hva Datalagringsdirektivet innebærer? Se interessant innlegg hos Uhuru. Se også kommentar fra denne Venstre-mannen, og fra denne Sp-mannen.





Ellers: Datalagringsdirektivet blir dessuten dyrt, og med mikroskopisk nytte.

Dessuten: Vampus viser at Politiets Fellesforbund møter seg selv i døren, i følge politiet er skurkene svært forsiktige når de planlegger ting.

Og: Hvor store er problemene innad i Høyre?

Knudsen (Frp) krever ikke-muslimske voldtektsforbrytere

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen har meldt seg inn i Facebook-gruppen «Vi som krever en ikke-muslimsk voldtektsforbryter», melder NTB/VG.

- Når det gjelder voldtekter i Oslo, så har det skjedd flere ganger at overgriperen har muslimsk bakgrunn, mens offeret har vært av vestlig eller norsk bakgrunn, sier han til NRK.

Slik det er nå har norske kvinner ingen innflytelse av over voldtektsforbryterens religion. Muslimene dominerer voldtektsmarkedet og det er vanskelig for kristne kvinner å finne en voldtektsmann med deres foretrukne religion, noe som strider mot religionsfriheten. De muslimske voldtektsforbryterne respekterer ikke offerets religionsfrihet. Knudsen sier han har meldt seg inn i gruppen som et uttrykk for at religionsfriheten må forsvares, ikke for å skremme norske kvinner fra å ta taxi.

- Vi i Frp er opptatt av å forsvare religionsfriheten som en av de grunnleggende norske verdiene, sier Knudsen.


Når man først blir voldtatt, er det like greit at det er av en lyshudet, etnisk kristen som ikke lukter rart.

Per Sandberg: –Vellykket med forbud

Bent Høie (H) og Per Sandberg (Frp) mener bruken vil øke hvis Norge liberaliserer bruk av alkohol, melder Aftenposten.

–At flere eksponeres for tobakk og alkohol, kan være en døråpner for tyngre stoffer. Selv om forskningen her ikke er entydig, velger jeg å legge til grunn føre-var-prinsippet, sier Høie.

–De skaper et bilde av en virkelighet som ikke er som de beskriver. De ser bort fra at for eksempel fengselsstraff kan være en hjelp og for mange en vei for å komme ut av alkoholbruk, sier han.

Han får støtte av Per Sandberg (Frp), leder av justiskomiteen.

–Jeg registrerer gang etter gang at fagmiljøene blir veldig ensrettede. Vi som politikere må ta samlet hensyn og lage flere scenarier for hva som skjer i det øyeblikket man liberaliserer alkoholbruk. Vi bør heller ikke glemme at alkohol er langt farligere enn khat, avslutter Sandberg.

Sandberg og Høie refererer blant annet til forskning som viser at alkohol er mer skadelig enn narkotika under svangerskap.


Per Sandberg, som selv har erfaring med alkohol, advarer sterkt mot dette farlige rusmiddelet.

Krigens gru

"Når krigens ansikt en sjelden gang lyser mot oss i all sin gru, er folk overbevist om at det ikke kun er krig, men krigsforbrytelser de er vitne til."
Cecilie Hellestveit i Morgenbladet 8.januar 2010.

Dette er det grunn til å minne om når vi får mager informasjon om hva våre egne soldater holder på med i Afghanistan, samtidig som vi fråtser i grusomme bilder fra Gaza. Den som står midt oppe i det mister fort perspektivene.

Stoltenberg: - Krig, det er fali' det!

Norge har de siste ti årene vært i nesten kontinuerlig krig, selv om politikerne ikke vil ta det fæle ordet i sin munn. Statsminister Stoltenberg konstaterer nå at "oppdraget" eller "operasjonene" i Afghanistan kan være farlig. Jøss. Krig er altså farlig.

Det er trist at noen dør og tankene går til de etterlatte, men soldatenes viktigste oppgave er for faen ikke å ta vare på sin egen sikkerhet. Da er det tryggest at de blir hjemme.

Norge er i krig, folk blir drept. Get used to it.



Ekte våpen med skarp ammunisjon. En lumsk og motivert motpart. Noen som trodde det var ufarlig?

Barnepornospøkelsestråmannpropaganda

Dersom Norge ikke innfører datalagringsdirektivet vil landet legges åpent for all verdens kriminelle, med hovedvekt på de som driver med barneporno. Om man skal tro tilhengere av direktivet, skriver Vox og leverer nok en treffende analyse.

Tidligere kommentar fra Vox.

Se også denne kronikken i BT, og kommentar på Clemets blogg, og Ida Jackson.

Høyre avgjør denne saken og det er derfor oppløftende at lokallaget i Oslo og andre steder løfter sitt liberale hode. Oslo Høyre sier nå nei til direktivet og får skryt av en SVer. TV2 om saken, og VG.

Generelt: Jon Wessel-Aas' blogg og Liberaleren.




Stasi i arbeid.

Tilbakeblikk: Medias dekning av Kosovo-krigen

Norske aviser fikk ros for nyansert dekning av Kosovo-krigen på Media 2000 i Bergen i går. Unntaket er VG og Klassekampen.

For første gang siden andre verdenskrig er norske styrker i krig. Hvordan har norske medier løst oppgaven? Det var et av gårsdagens temaer på Media 2000. Både Espen Barth Eide og Dagblad-redaktør Harald Stanghelle var enige om at to aviser peker seg ut med ensidig krigsdekning. VG med sitt standpunkt for bombing og med flere oppslag der serbere karakteriseres som «onde» og «lystmordere», Klassekampen med sitt standpunkt mot krigen og en stadig sammenblanding av genrene kommentar og reportasje i krigsdekningen.

- To norske aviser har påtatt seg megafonens rolle i denne striden. VG sier dette er striden mot «det onde». Klassekampen setter all kildekritikk til side og er et rent propagandaorgan, sa Harald Stanghelle.

Espen Barth Eide karakteriserte VGs rolle som følger:

- En slags anskueliggjørelse av hvordan dette ville vært håndtert for en god del år siden.

Norsk presse generelt slapp imidlertid bedre fra det i gårsdagens debatt.

- Det er bra at ikke bare ett syn på krigen gjøres gyldig. Der står pressen i en påfallende kontrast til Stortinget. Alle, fra Jan Petersen til Erik Solheim, var hellig overbevist om at det var riktig å sette i gang angrep. De svært få som var kritiske ble fremstilt som kyniske. Med dette som utganspunkt kunne det være god grunn til å frykte en helt annen pressedekning, sa Espen Barth Eide.

Klassekampens redaktør Jon Michelet, som satt i panelet for debatten, forsvarte seg med å angripe sine kolleger.

- NATO-talsmenn har lykkes i å stemple hele den serbiske hær gjennom norsk presse. VG gjør den serbiske soldat til en demon ved forsidetittelen «Lystmordere herjer vilt» den 27. mars, sa Jon Michelet.

Erik Ianke, sjef for presse og informasjonsavdelingen i Forsvarets Overkommando, overrasket panelet og salen:

- Sett fra serbernes side er det krig, sett fra Forsvarets Overkommandos side er vi involvert i elementer av krigshandlinger.
---------------
Fra Aftenposten 30.april 1999

Datalagringsekstremisme

Jon Wessel-Aas (Uhuru) har en meget grundig drøfting.



Gå og les!

Marxist-rasistene nedstemt på NTNU

Styret ved NTNU har vedtatt at universitetet ikke skal boikotte Israel, melder NRK.

- Jeg har lagt til grunn at NTNU skal være en fri, akademisk institusjon med mulighet for meningsbrytning mellom ulike synspunkter. Det skal være basert på vitenskapelig dokumentasjon og etterprøvbarhet. Hvis vi går for det prinsippet blir vanskelig å samtidig si at vi skal stenge ute en part i en kontroversiell konflikt som dette, sier rektor Digernes til NRK.

Kloke ord fra rektor.

Flere av representantene ga uttrykk for at saken aldri burde kommet til formell behandling. Bjarne Foss, Anne Kristine Børresen, Ådne Cappelen og Helge Holden mente alle at styret ikke hadde noe med å mene ting om generelle, politiske spørsmål av denne karakteren, skriver Universitetsavisa.

Se også intervju med Herman Willis, og Oddbjørns kommentar, og denne bak sløret.

Les mer om marxist-leninistene.

Nei til akademisk boikott av Israel

Oppdatering: Professor Østerud irettesetter akademikere som vil drive politisk motivert overstyring av kollegaenes aktiviteter.

Oppdatering 2: NTNU i Trondheim arrangerer i høst en seminarserie der alle foredragsholderne er kritiske til Israel. Israels ambassade reagerer sterkt, skriver DagenMagazinet. Ambassaden er selvsagt i sin fulle rett til å mene at det er et ensidig utvalg av foredragsholdere (noe jeg er moderat enig i). Samtidig har akademikerne på NTNU full frihet til å lage den seminarrekken de måtte ønske, dette kalles akademisk frihet. Israels ambassade har ikke anledning til å forsøke å overstyre dette politisk gjennom truende brev til rektor.

Oppdatering 3: Den radikale israelske professoren Moshe Zuckermann er mot boikott: - La det være klart: Jeg er mot boikott. Det vil være fullstendig kontraproduktivt, sa professoren. Et slikt virkemiddel ville medføre at venstreradikale i Vesten boikottet venstreradikale i Israel. Hva Zuckermann kalte den "politiske klassen" i Israel ville ikke bry seg dersom et vestlig land kuttet de akademiske forbindelsene. Tvert imot, mente forskeren: Den sittende konservative regjeringen ville applaudere hva den ville tolke som enda et utbrudd av utenlandsk antisemittisme.

Oppdatering 4: – Et vedtak om vitenskapelig og kulturell boikott av Israel bryter med lovfestede prinsipper om akademisk frihet, sa statsråd Aasland onsdag.

Styret for NTNU vil etter alt å dømme avvise forslaget om akademisk boikott av Israel. Verken styreleder Marit Arnstad eller rektor Torbjørn Digernes støtter boikottforslaget, skriver Dagbladet.

Akademisk boikott av Israel vil være temmelig meningsløst. Faktisk bør det i stedet oppfordres til økt kontakt med Israels universiteter og høgskoler (såvel som med tilsvarende i palestinske områder). Israelske forskere er på mange områder blant de fremste i verden. Dessuten er universitetene i Israel, som i mange andre land, kraftsentrum for uavhengig og fri tenkning: "Sari Nusseibeh, rektor ved det palestinske Al-Quds-universitetet i Jerusalem, påpeker at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i Israels universitetsmiljøer," skriver Åmås i Aftenposten. Universitetene bør altså være det siste man boikotter.

Dessuten har norske akademikere pr definisjon hjerne, de trenger ikke et styre til å tenke for seg: Har professor X moralske betenkeligheter med å samarbeide med professor Y så står X helt fritt til å la være.

Bare tanken om at akademikere skal bli pålagt å boikotte andre akademikere av rent politiske grunner er forkastelig, det ville være et angrep på kjernen i den akademiske friheten. Det er også en temmelig absurd tanke at akademikere skal boikotte hverandre på grunn av nasjonalitet, en israelsk professor kan ikke holdes ansvarlig for den israelske hærens framferd slik boikotttilhengerne later til å tro. Israelske kunstnere og akademikere kan ikke regnes som representanter for israelske myndigheter skriver Åmås:

Det er likevel vanskelig å følge Henrik Placht – billedkunstner og initiativtager til kunstakademiet i Ramallah – når han sier at israelske kunstnere skal lide for de valg deres politikere tar, og slår fast at kunstnere «representerer» sitt land og sin regjering. Det er en feilslutning å se enhver kunstner eller akademiker som mottar finansiering fra den israelske stat som «representant» for den samme staten, altså som kjøpt og betalt. Hans syn er vel verdt å huske neste gang norske kunstnere og akademikere forklarer hvor uavhengige og frie de er, tross den dominerende statlige finansieringen. Hvis de er enige med Placht, er vel de også bare «representanter» for den norske stat og regjering?

Placht og de andre boikottilhengerne er ute på ville veier. Viderefører vi Plachts logikk kan vi si at enhver borger i et land i krig er et lovlig mål fordi de alle "representerer" staten eller fordi de gjennom valg er "ansvarlige" for valgte politikeres handlinger. Den slags barbarisk og halv-rasistisk tankegang har vi andre for lengst lagt bak oss. Personer som konkret har utført forbrytelser bør stilles til ansvar, ikke tilfeldig sakesløse personer. At en gammel venstreekstremist som Lysestøl støtter en boikott av Israel overrasker ikke - det overrasker heller ikke at dette initativet kommer ved NTNU hvor marxist-rasismen trives godt, men når professorer i filosofi begir seg ut på den slags tøv er det grunn til bekymring.

Dessuten: Viderefører vi logikken må vi stille spørsmål hvorfor vi ikke boikotter andre land. Hvorfor ikke boikott av amerikanske universiteter (Guantanamo, Irak etc)? Hvorfor akkurat Israel?

Apropos: Ledende norske antropologer som Englert og Alf Larsen kritisk til jødenes kollektivistiske holdning: «jødene» hadde alltid fornektet det frie, selvstendige individet og
var derfor selv ansvarlige for de forfølgelsene de er blitt utsatt for. Man behøver ikke være professor i filosofi for å forstå at dette er koko-logikk.

Apropos 2: Påskuddet for Krystallnatten (9.november, i dag) var drapet på den tyske diplomaten Ernst vom Rath av den unge polske jøden Herschel Grynszpans.


Tysk boikott av jødiske butikker, april 1933.

Kolonimakten Norge

Det er en utbredt nasjonal myte at Norge ikke drev med kolonifaenskap slik de fleste europeiske land gjorde. Tvertimot var Norge bare et lite fredelig land som ble kolonisert av Danmark. Dette er nokså misvisende. Går vi langt tilbake drev Norge utvilsomt kolonisering av øyene i Nord-Atlanteren (i nyere tid også de ubebodde øyene Bouvetøya og Jan Mayen, såvel som det nøytrale området Svalbard).

Viktigere er likevel Norges aktiviteter i fjernere himmelstrøk. Samfunnsviter'n skriver om Norges fortrengte kolonihistorie, i den første perioden som del av kongeriket Danmark som hadde små, men viktige kolonier i både det Karibiske Hav, Afrika og India (Trankebar).

– En av historiene gikk på at Norge var kolonisert. Det er bare tull, og her kommer Trankebar inn. Norge var del av en større enhet som var med på å kolonisere andre, og profitterte kraftig på dette. For å kunne fortelle historien om Norge som et stakkars lite kolonisert land, er vi nødt til å skjære bort en del av Norges historie, sier Iver Neumann til Morgenbladet.

Engebret Hesselberg fra Ringerike dro 27 år gammel til St. Croix i Det karibiske hav, hvor han ble plantasjeeier og senere byfogd i hovedstaden Christiansted. Hesselberg var en brutal slaveeier og embetsmann i den dansk-norske kolonien skriver Morgenbladet. Omkring 100.000 slaver ble i dansk-norsk regi skipet fra Afrika til de karibiske øyene, Danmark opphevet slaveriet av hensyn til samarbeidet med Storbritannia (som var tidlig ute med forbud).

Med fremveksten av Norges handelsflåte fra 1850 ble en ny periode i Norges kolonihistorie innledet. Denne perioden var preget av økonomisk utnytting av Afrika samt rovdrift på naturressurser i Sør-Atlanteren og det sørlige Stillehav. Velkjente norske forretningsfamilier var dypt involvert, skriver Samfunnsviter'n:

Gjennom [Christian Thams] historie får vi nok en gang høre fra Mosambik og kokosplantasjen Madal. I 1912 fikk han forespørsel fra fyrst Albert av Monaco, om han kunne tenke seg å drive business i den gang Portugisisk Øst-Afrika. Thams svarte ja, og angret aldri på det. Inntjeningen må ha vært stor både for ham og andre velstående familier i Norge. En liste med eiere av samme selskap opp gjennom årene inneholder kjente familienavn som Høegh, Astrup, Fearnly og Krag.

I Kolonitid blir det mer klart hva som egentlig foregikk på de enorme norskeide plantasjeområdene. Hverdagslivet til de ca 50 000 lokale innbyggerne var preget av tradisjonelt tvangsarbeid, pasifisering og skattlegging. Konsesjonsselskapene som drev plantasjene var å regne som de facto kolonistatsdannelser, hevder antropolog Bjørn Enge Bertelsen i ett av bokens kapitler fra Mosambik.

På mange måter er vi fortsatt inne i denne siste perioden, men koloniseringen har blitt erstattet av eller supplert med bistand. Holdningene synes iallefall å være temmelig uendret:

- Hvis vi tenker mentalitet, så er vi fremdeles ganske nedlatende i vår holdning. Det finnes i dag mye nedlatenhet og hvit arroganse; det gjorde det den gangen også. Økonomisk sett er vi ute etter en god krone; vi var det den gangen og vi er det nå.

Paradoksalt nok ser det ut til at koloniadministrasjonen var grundigere enn dagens bistandspolitikk:

- Hvis jeg skal trekke frem èn stor forskjell vil jeg si at koloniadministrasjonen gjorde ting grundigere enn utviklingshjelpens folk gjør det. Hvis dette skal sammenlignes er det mulig at de som bodde i vedkommende land ville vært vel så fornøyd med den koloniale tilværelsen som med den andre. Dagens relasjon er tilsynelatende likeverdig, men har en masse hovmod, alltid giver på topp, alltid kontrollerende og ikke preget av like mange goder som drysser ned på befolkningen.

Takk til Utopisk for link.

Det danske fortet på St.Croix. Øya ble solgt til USA for 25 mill dollar i følge Wikipedia.

Hege Storhaugs samlede krangler

Noen utgir debattbøker, Hege Storhaug har i følge Klassekampens anmelder gitt ut en samling av gamle krangler hun ikke blir ferdig med. Hege Storhaug er best når hun påpeker enkeltes til tider ensidige fokus på positive sider ved innvandring, men som faktabok faller «Rundlurt» ettertrykkelig igjennom, i følge Anne Britt Djuve (forsker i integreringspolitikk ved Fafo).

Her er hele anmeldelsen i Klassekampen (5.sept):
--------------

Hard front
Polarisert: Storhaug ønsker seg mer åpenhet. Får hun det på denne måten?
AV ANNE BRITT DJUVE

Bøker om innvandrings- og integreringsdebatten er i ferd med å bli en egen sjanger i Norge. Ottar Brox ga ut sin «Jeg er ikke rasist, men –» allerede i 1991. Samme år kom Rune Gerhardsens «Snillisme på norsk». Senere har blant annet Unni Wikan, Inger Lise Lien og Anniken Hagelund kommet med sine bidrag. Amal Adens og Gerhard Helskogs nokså ferske bøker om integreringspolitikken behandler tilgrensende emner.

Et fellestrekk for disse bøkene er at de på ulike måter tematiserer hvordan oppfatninger av moral og «snillhet» har påvirket norsk innvandrings- og integreringsdebatt. Storhaugs siste bok skiller seg markant ut fra dette selskapet. I «Rundlurt» er budskapet at bevisst manipulasjon og dumskap fra «makten» – definert som toppolitikere, akademia og media – tilslører virkeligheten og ødelegger mulighetene for å diskutere de egentlige problemene.

Hege Storhaug er sint. Hun er sint på grunn av det hun beskriver som bevisst tilsløring av ubehagelige sannheter om dårlig integrering generelt, og (enkelte) muslimers kulturelle praksiser spesielt. Dessuten er hun sint fordi hennes bidrag i debatten ikke har fått den plass og oppmerksomhet hun synes de fortjener. Boka er på sitt beste i påpekningene av (enkelte) journalisters, politikeres og akademikeres til tider ensidige fokus på positive sider ved innvandring.

De detaljerte beskrivelsene av e-postutvekslingen med Aftenpostens debattredaksjon om tidspunktet for publiseringen av leserinnlegg, er betydelig mindre interessante. Man skal også være spesielt interessert for å orke å finlese de nokså omstendelige beskrivelsene av Human Rights Services (HRS – stiftelsen Storhaug er informasjonsleder for) ulike innspill til og disputter med andre navngitte aktører i debatten. Det er lett å få sympati for Storhaugs raseri når det retter seg mot de overgrep som begås mot jenter og kvinner i muslimske miljøer. I denne boka er dette engasjementet mindre framtredende enn tidligere; publikasjonen har snarere preg av å være et utvalg gamle krangler som Storhaug ikke er ferdig med.

Som faktabok faller «Rundlurt» ettertrykkelig igjennom. Sannhetsvitnene er blant annet to anonyme saksbehandlere i UDI som har fortalt Storhaug at virkeligheten er mye verre enn selv hun hadde forestilt seg. En ikke navngitt ekspert har regnet på innvandrerregnskapet for henne. Eksemplene på bevisst tilsløring som presenteres lar seg vanskelig verifisere, og bildet som tegnes av integreringsdebatten er nokså ensidig. Problematiske sider ved innvandring og integrering har tross alt vært tematisert før. Innimellom presenteres også analyser som er i overkant paranoide. Hypotesen om at Europas sosialister og kommunister trengte en ny offerklasse etter Berlinmurens fall i 1989, og derfor valgte seg ut muslimene, virker nokså søkt. Storhaug mener også at oppfatningen om at islam betyr «fred» er en bevisst feilinformasjon som er spredd med den hensikt å forskjønne islams sanne natur. Storhaug fastslår at islam betyr «underkastelse». Et raskt søk på internett viser flere kilder som peker på at «fred» og «underkastelse» har samme rot på arabisk. Både muslimer og ikke-muslimer kan vel ha ulike motiver for å vektlegge den ene betydningen framfor den andre. Uansett er det å håpe at det er praksis og ikke etymologi som er viktigst for opinionen.

Det siste kapittelet i boka er viet en blanding av islamkritikk og polemisering for retten til å bedrive slik kritikk. Storhaugs hovedbudskap er at islam er gjennomgripende kvinneundertrykkende, og dessuten har trekk som hindrer kritikk og endring. Framstillingen underbygges med en rekke (i et likestillingsperspektiv) opprørende sitater fra Koranen og episoder fra Muhammeds liv. Man undres likevel på om det ikke finnes eksempler både fra historien og blant moderne muslimske kvinner (og menn) som tyder på at en viss endring er mulig.

Konspirasjonsteoriene til tross; Hege Storhaug føyer seg inn i gruppen av debattanter som ønsker seg større åpenhet og flere kritiske stemmer i den norske integreringsdebatten. Spørsmålet er om denne boka har potensial til å bidra til dette, eller snarere viderefører det Ottar Brox i 1991 identifiserte som en skismogenetisk debatt: En debatt der motpartens argumenter oppfattes som så ekstreme at det bidrar til ytterligere avstandtaken og polarisering.




Storhaug har gitt ut sine uavsluttede krangler i bokform.

Siv Jensen - en farlig morder?

Frps generalsekretær Geir Mo antydet at han burde kalt samferdselsminister Navarsete for en morder fordi "hun ikke sørger for bedre i hjembygda en gang" (Lærdal er både Navarsetes og Geir Mos hjembygd). Dette er nok et eksempel på at Frp forsøker å skape myter i stedet for å basere seg på fakta. Det er ingen entydig sammenheng "bedre veier = tryggere veier", Frp forsøker også å innbille oss at høyere fart er tryggere enn de moderate norske fartsgrensene. Høyre forsøker å stjele denne saken fra Frp og er samtidig mer faktabaserte ved å plukke ut konkrete tiltak som har en dokumentert effekt.

255 personer ble drept i trafikken i fjor. Dette er 255 for mange, men likevel et oppsiktsvekkende lavt tall - siden 1965 har antallet drepte blitt halvert samtidig som tafikken er fire ganger så stor (risikoen er altså ned mot en tiendedel sammenlignet med 1965).

179 personer døde av overdose narkotika i fjor. Unge Venstre minte oss om dette med 179 hvite kors foran Stortinget. 179 er det offisielle tallet fra Kripos og må ansees som et minimumsanslag, mørketallene er antakelig betydelige. Siden 2001 har 1500 nordmenn tatt dødelig overdose. For en narkoman er det altså en ekstrem risiko for overdose.

314 personer døde (i 2007) av alkoholrelaterte skader og sykdommer, 37 døde av akutt alkoholforgiftning (overdose) i følge SSB.

Frp har et klart mål om å øke tilgjengeligheten til alkohol, både dagligvare og bensinstasjon bør få selg øl og vin uten særlige begrensninger. Ved omkring en tredjedel av dødsfall i trafikken er alkohol involvert. Drukning fra kai og ulykker på sjøen er ofte alkoholrelatert. Fyll er den dominerende årsak til vold (inkludert den med dødelig utgang), særlig mellom personer som ikke kjenner hverandre (blind vold). Fyll øker også sjansen for å bli utsatt for vold. Vold i familien er ofte alkoholrelatert.

Frps narkotikapolitikk er "mer av det samme", altså den politikken som har gitt 179 unødige dødsfall. Norsk ruspolitikk er en skandale og Frp vil gjøre vondt verre.

Siv Jensen er en minst like fæl morder som Navarsete.

Og jeg har ikke engang nevnt Afganistan.

Ekstremistiske dyrevernere

Eier av pelsfarm ble anmeldt av dyrevernaktivister for å ha drevet mislighold av sine rever. Nå viser det seg at de syke revene ikke hørte til på gården hans, men er blitt plassert der, skriver Dagbladet og VG. I følge Dagbladet er opphavet til de syke og skadde dyrene dokumentert ved DNA-analyser utført ved Veterinærhøgskolen.

Dyrvernaktivistene er naturromantikere som i årevis har næret et intenst hat mot pelsdyrnæringen spesielt. De har antakelig ergret seg grønne over at de aldri har klart å ta knekken på pelsdyrnæringen. Det overrasker derfor ikke om de har gått til det skritt å plante "bevis" i et siste oppgjør med sin favorittfiende.

Disse dogmatiske dyrevernerne har diktet opp en argumentasjon om at pelsdyravl er forkastelig og mye verre enn annet dyrehold fordi pels er pynt. En syltynn venstremoralistisk argumentasjon.

Se også Yngves blå box.

Ja til pelsdyroppdrett, nei til dobbelmoral

Veterinærforeningen går inn for å legge ned hele pelsdyrnæringen i Norge. På tross av gode intensjoner i næringen, viser det seg at det fortsatt er store problemer med tanke på dyrevelferd, ifølge foreningen, som også tidligere har uttrykt skepsis til pelsdyrhold. Begrunnelsen for forslaget er at dagens pelsdyrnæring er basert på hold av aktive rovdyr i små nettingbur, skriver Veterinærforeningen i en pressemelding.

Bakgrunnen for diskusjonen de siste dagene er doumentasjon av uholdbare forhold på noen pelsdyrfarmer.

Kritikken av disse konkrete problemene er berettiget, men både dyrvernere og veterinærene sauser dette sammen til en generell kritikk av næringen. En mengde forskjellige husdyr holdes i bur eller i trange båser. Høner, griser og kyr holdes innesperret på et areal som relativt sett er like trangt som et mink- eller revebur. Pelsdyr fores med avfall fra slakterier og fiskeoppdrett, avfall som ellers ville vært et miljøproblem. Pelsdyroppdratt omskaper altså avfall til et holdbart og nyttig naturprodukt. Fettet fra minkskrottene benyttes også som råstoff til flere produkter, og møkka er høyverdig gjødsel. I Norge ligger forholdene godt til rette for pelsdyroppdratt, bl.a. rett klima og tilgang på velegnet for.

Pelsdyroppdrett er ikke noe verre enn annet husdyrhold. Den som vil legge ned pelsdyrnæringen bør også argumentere for å legge ned produksjon av egg og kumelk, noe annet ville være dobbelmoralsk.

Det er OK å være prinsippielt i mot alt dyrehold, men da må argumentasjonen være prinsippiell og ikke spille på moralsk panikk generert av frastøtende bilder fra enkelttilfeller.

Sjokk: Muslimsk demografibombe

Britain and the rest of the European Union are ignoring a demographic time bomb: a recent rush into the EU by migrants, including millions of Muslims, will change the continent beyond recognition over the next two decades, and almost no policy-makers are talking about it.

Dette kan vi lese i The Telegraph.

Når en stor britisk avis skriver slikt er det vel alvor, ja rett og slett fare på ferde? Eller er det bare den samme skremselspropagandaen som Dagbladet serverte tidligere i sommer?

Det ser nok sånn ut, denne bloggen dekonstruerer hele greia.

Islamister halshugget franske munker

30. mai 1996 ble hodene syv franske munker funnet på en vei i nærheten av Medea. Den islamistiske gruppen GIA fikk skylden for udåden.

Nå viser det seg munkene ved en feiltakelse ble drept av det algeriske militære, de ble skutt fra helikopter. For å skjule feilen hugget soldatene av hodene på de drepte munkene og kvittet seg med resten av likene. Så var det beleilig å gi GIA skylden (BT 25.juli)

Allerede i 1998 ble det antydet at det algirske militære var innblandet (Dagbladet 7.juni 1998). Nå viser det seg at franske myndigheter kjente sannheten, uten å offentliggjøre.

Omtale i Independent .

NTBs melding 28.mai 1996 så slik ut:

Franske politikere, kirkeledere og fagforeningsledere går sammen og arrangerer et folkemøte i Paris tirsdag, for å minnes de sju munkene som ble drept av ytterliggående islamister i Algerie i forrige uke.Samtidig gjentas beskyldningene om at Frankrike gikk bak ryggen på algeriske myndigheter for å forhandle direkte med islamistene om løslatelse av munkene.

Det er utdanningsminister Francois Bayrou som har tatt initiativet til demonstrasjonen. Politiske ledere fra både høyre og venstre vil delta på møtet, bare det høyreekstreme Front National vil ikke delta. Franske fagforeningsledere har oppfordre alle sine medlemmer til å slutte opp om møtet, det samme har overhodet for det muslimske religiøse samfunn i Paris, Dalil Boubakeur, gjort overfor alle muslimer, uansett hvilken mening de måtte ha om saken. Det ble i forrige uke kjent at den ytterliggående Islamsk væpnet gruppe (GIA) har tatt livet av de sju munkene som ble bortført i mars i år.

Søndag holdt 40.000 kirker over hele Frankrike minnegudstjeneste for de sju trappist-munkene.