Medieovervåkeren Retriever har analysert norsk dekning av Israels krig mot Gaza, og Aftenposten oppsummerer:
"80 prosent av den samlede medieomtalen var nøytral. 15 prosent var tendensiøs i palestinernes favør, mens 5 prosent var tendensiøs i israelernes favør."- Funnene viser at norske medier formidler palestinerens syn på konflikten i mye større grad enn israelernes syn. Gjennom mediene er det hevdet at Israel fører en propagandakrig, men denne analysen viser at det er palestineren som har gått seirende ut i norske medier, sier medieanalytiker Kristina Nilsen til Aftenposten.
Ifølge denne analysen er Dagbladet og Dagsavisen utpreget pro-Palestina, mens VG også har publisert en viss andel artikler i favør av Israel. Både NRK og TV2 formildet i langt større grad palestinske syn på konflikten.
Aftenposten har også en viktig presisering: "Det er imidlertid en sterkere tendens i artiklene publisert før angrepene startet 27. desember..." Sagt i klartekst: Journalister og redaktører hadde gjort seg opp en mening uavhengig av informasjon om den israelske hærens brutalitet. Kanskje de var bittelitt fordomsfulle?
Les mer om Jødenes ondskap og norsk medias manglende interesse for Hamas-strategi, samt litt om den norske saueflokken og dens manglende interesse for prinsipper.
Norske journalister i arbeid,
bak skimtes noen politikere (samt et par bloggere) som kommer halsende etter.
*De som får lyst til å belære meg om israelske styrkers brutalitet og mulige krigsforbrytelser kan droppe det først som sist. Jeg har aldri gått god for Israels metoder, og slutter meg til Amnestys kritikk.
13 kommentarer:
Personlig har jeg problemer med å forstå hvordan man som pressemann kan dekke positivt eller nøytralt ulovlige bombetokter mot sivile kvinner og barn.
Ulovlige bombetokter som, endog, pressen er blitt nektet tilgang til å rapportere resultatene av.
Forørvrig mener Israel at de vant mediekampen 3-1.
http://frpkoden.blogspot.com/2009/02/israel-vant-mediekampen-3-1.html
Dog ikke i Norge. Og akkurat det har jeg problemer med å være misfornøyd med.
Det er nettopp der du roter deg bort. Nøytralt er ikke det samme som positivt.
Poenget er jo at for at du eller jeg skal kunne gjøre oss opp en mening om hva som er balansert eller fair fremstilling, så må vi ha informasjon som er nettopp balansert og fair. Du forutsetter jo hele tiden en bestemt tolkning og vurdering av hendelsene i Midtøsten, og derfor legger du ikke merke til hvor grotesk tendensiøs en del av dekningen var. Så lenge du er enig så du nikke og være fornøyd.
Dette var mer påtagelig i forbindelse med Israels innmarsj i Sør-Libanon i 2006 (sommerkrigen). Krigen var bevisst fremprovosert og godt forberedt av Hissballa, men norske journalister sprang som alltid i den anti-israelske saueflokken.
Særlig tydelig var dette i fbm Kosovo-krigen (søk på min blogg), der journalistene bidro til å skape et grunnløst massehysteri slik at det var lett å få oppslutning om en militær aksjon mot Serbia.
Når aggressoren ikke bare er aggressor men nekter rapportering fra området han utbomber så har han sagt takk og farvel til nøytral behandling.
Han har oppnådd sitt første militære mål - holde pressen unna fakta og informasjon.
Hvorfor forholde seg nøytralt til en aggressorskapte informasjonståke?
Og, igjen, for at en artikkel skulle bli stemplet som "tendensiøs" i undersøkelsen du referere til så var det nok å skrive at den ene part hadde mer ansvar enn den andre.
Ja, de ene invaderte den andre. Og tok hundre ganger flere liv enn den andre. Er virkelig dette den angrepne part sitt ansvar?
Den som IKKE var tendensiøs med en slik definisjon av tendensiøsitet gjorde rett og slett ikke jobben sin.
Og å snu dette på hodet og kalle den ikke-tendensiøse dekningen av konflikten som "best" er helt uforståelig.
Implikasjonen av det du sier er jo at journalister gjerne bør gjøre seg opp en mening og så drive en kampanje basert på at de har rett. Hvilken verdi får journalistikk da? Da blir det jo propaganda ispedd fragmenter av fakta. Som du nok vet behøver man ikke fuske med fakta for å drive propaganda, det er nok å være litt selektiv.
Ja, det er i stor grad Hamas' ansvar at Israel angrep.
Forøvrig:
Ansvar kan ikke vurderes på grunnlag av dødstall.
Et enkelt eksempel: USA mistet 1700 sivile under v.krigen, Japan mistet 0,5 mill, Tyskland 1,5 mill. Basert på tapstallene er opplagt USA aggressoren. Storbritannia tapte noen titusen, og invaderte/okkuperte Tyskland.
PS: Merk at slagsiden var til stede FØR Israel angrep, altså var fortolkningsrammen godt etablert.
La meg igjen minne om sommerkrigen 2006 og de voldsomme reaksjonene mot Israels helt legitime innmarsj i Sør-Libanon (J Gaarder gikk helt av skaftet med sine anti-semittiske metaforer). Også den krigen ble i stor grad tolket som et eksempel på Israels meningsløse voldsbruk. For Hissbålla var det en svært propagandaseier fordi Israel trakk seg ut med delvis uforrettet sak.
Nei, implikasjonen av det jeg mener er at journalister IKKE skal føle at de må løpe rundt og lete etter 10 Israelvenner og intervjue dem etter at de har intervjuet 10 palestinske mødre som har mistet sine barn.
Man skal skrive saken slik man ser den. Slik man mener at den er. Det man mener er sannheten. Dette er ikke noe man bestemmer og holder på konflikten ut - dette er noe man vurderer fra dag til dag. Dette er altså ikke propaganda som du nevnte - det er å presentere saken slik man ser den. VG mente i sin tid at invasjonen av Irak var et korrekt grep. De andre avisene var så vidt jeg husker mot. Hvorfor er det da nå feil av aviser å ha en mening om Israels invasjon av Gaza er korrekt? Eller ikke det engang: ikke ha noe eget syn, men presentere mest fra den siden som man mener har den, i nuet, beste og mest sannferdige presentasjonen av saken. Når kom egentlig dette "balanse"-greiene snikende inn?
Jeg erindrer forøvrig Iraks informasjonsminister - "Komiske Ali". En balanserende faktor som om han hadde blitt tatt alvorlig ikke hadde ført til annet enn videreformidling av oppsinn og tullball.
Du nevner 2.verdenskrig. Skulle evt norske aviser i utlandet etterstrebe balanse i dekningen av okkupasjonen - intervjue en quisling som fortalte om redselen for bolsjeviker etter hvert intervju med en gutt på skau som la ut om hvor viktig det var å kjempe mot okkuperende, rasistiske nazister? For å etterstrebe balanse og "bli best"? Det finnes rett og galt her i verden. Vi er ikke alltid enige om hva det er - men at medier gjør seg opp meninger og ikke utelukkende fungerer som papegøyer for de ulike sidene i en sak er et gode.
Ansvaret for 2.verdenskrig er Tysklands. De invaderte og okkuperte omliggende nasjoner. Jeg kan ikke erindre at Gaza-bebyggerne har forsøkt å invadere og okkupere Israel. Det er vel snarere tvert om. Å sammenligne kriger slik du gjør tjener liten hensikt. Det vi diskuterer er om Israels maktbruk i Gazakrigen var ok eller ikke - ikke om USAs brannbombing eller atombombing av Japan var ok eller ikke.
Ang. fortolkningsrammer: helt uenig. Det som var gjengs oppfattelse var at det regnet raketter over Israel og at invasjonen derfor var forsvarbar.
Men det var jo våpenhvile fra juni til november.
http://frpkoden.blogspot.com/2009/01/det-var-israel-som-brt-vpenhvilen.html
Ang fortolkningsrammer: Jeg siterte Aftenposten, så det poenget får du diskutere med medieanalytikerne.
Du sporer av. Sammenligningen med andre verdenskrig var ett og bare ETT poeng: Man kan ikke telle lik for å finne ut hvem som er agressoren, hvem som er bad guy.
Det er overhode ikke galt av aviser å ha en mening. Denne meningen kommer frem i leder og kommentarer. I gamle dager var det derfor en kardinalsynd å blande meninger og reportasjer. NYT hadde (har?) endog journalister og kommentatorer (redaktører) i forskjellige etasjer med forbud mot å fraternisere mellom etasjene.
Problemet er ikke at avisene har meninger eller gjør egne analyser, problemet er at meninger er mer eller mindre godt kamuflert i reportasjer. Alle forstår er at Fox TV er tendensiøse, men er det tendensiøst å vise et avrevet barnehode? Er det tendensiøst å bare vise konsekvensen av Israels angrep, og ikke bakgrunnen? Er det tendensiøst å dvele ved enkeltskjebner? Etc.
Men hovedproblemet med dit perspektiv er (jeg gjentar nå meg selv):
Vi trenger informasjon for å vite at den informasjonen vi får er riktig/balansert/nøytral/etc. Jeg tror du må være enig i at dette er en Catch 22. Det er enkelt når man sitter med fasiten, men i kampens hete er dette alt annet enn enkelt. Det ser vi gang etter gang.
Hvorfor synes person X at Dagbladets vinkling av Gazakrigen er helt topp? Kan det være fordi person X allerede god tid i forveien har fått sin fortolkningsramme formet av (surprise!) Dagbladet?
Jeg forstod sammenligningen med 2.verdenskrig og fortalte hvorfor jeg syntes den ikke holdt.
Jeg har aldri tatt til orde for at fakta skal underslås. Det jeg tvert i mot sier er jo at den ene part gjorde sitt ytterste for at nettopp fakta skulle underslås. Lidelsene på den ene siden skulle IKKE slippe ut. Mens lidelsene på den andre siden skulle mediene presenteres til fulle - journalistene stod jo stablet opppå hverandre på Israelsk side klare til å rapportere om den minste lille kinaputt som måtte komme til å slippe ut av Gaza by. Informasjonskontroll skulle etableres.
Du kommenterer ikke dette.
Meninger er meninger og reportasjer er reportasjer. Det vi diskuteter er reportasjer:
Intervjuer du en Israelkritiker så må du for balansens skyld også intervjue en Hamaskritiker. Intervjuer du en ekspert på folkerett som sier at X er korrekt så må du finne en ekspert på folkerett som mener X er feil. Og slik skal du måtte holde på gjennom hele konflikten UANSETT hvor enormt sannferdig den ene siden og løgnaktig den andre er.
For å få oppnå det viktigste av alt: balansen.
Ref. Komiske Ali.
Men nå gjentar jeg meg selv.
Om lidelser er fakta som skal opp og fram? Ja, det er det i aller høyeste grad.
Sammenligningen med 2.vk er meget relevant fordi det angår ditt statistiske bevis for hvem som er aggressor og bad guy. Opptelling av lik beviser ingenting i så måte (noe jeg tydelig viste med mine tall).
Dessuten: USA og Storbritannia bombet jo uskyldige sivile med viten og vilje, en demonisering av tyskere og ideer om kollektiv skyld gjorde det nok lettere å akseptere, og i ettertid har vi tilgitt Churchill fordi han stanset Hitler. Uansett ble det under 2.vk begått målrettede og massive krigsforbrytelser av den "gode siden".
Selvsagt er det ikke akseptabelt at Israel nektet journalister adgang (det er da ikke nødvendig å si det opplagte), men det var ikke akkurat mangel på dekning innefra Gaza av den grunn.
Du prøver også å fremstille det som om balanse handler om å intervjue like mange kritikere for hver part i konflikten. Det er med respekt å melde en banalisering av poenget.
Jeg har da aldri argumentert mot at lidelser skal fram. Det er sammenhengen dette blir satt i jeg er opptatt av.
Du kan ikke bruke antall drepte under andre verdenskrig for å bortforklare en invasjon og et overgrep i dag. Hva er det for slags logikk egentlig?
"Vi kan la våre fly bombe afghanske byer sønder og sammen - vi mistet to flygere, Taliban tapte 240 mann og 5.000 sivile ble drept men dette sier ikke noe noe negativt om oss eller vår operasjon fordi tyskerne tapte flere liv enn amerikanerne under krigen"?
"Det er ikke den som taper færrest som nødvendigvis er verst!"?
Dette er bare tull. Ingen av oss later som at vi på generelt grunnlag kan si at den som dreper flest er verst eller best. Eller har mest eller minst skyld. Hver krig har sin vurdering.
Og da anser jeg meg ferdig med den avsporingen. Hold deg til Gazakrigen. Det som det koker ned til, enten du vil eller ei, om Israels voldsomt overdrevne og dokumentert ulovlige maktbruk er noe vi skal godta eller ei.
Og jeg har falt ned på at det skal vi aldeles ikke godta. Voldelige, ulovlige overgrep skal påtales. Og påtales ekstra sterkt når det skjer av en av oss: presumtivt siviliserte, demokratiske nasjoner med nobelt sinnelag og humane holdninger.
Ønsker du at norske soldater skal beordres til å ture fram i Afghanistan slik Israelerne turet fram i Gaza? Er vi kanskje ikke truet nok?
Hva gjør vi der da.
Nei nå må du gi deg. Mitt eksempel fra 2.vk skulle vise en og BARE EN ting: Antall drepte (sivile) på de hver side sier egentlig svært lite om hvem som er aggressoren. Dette ble brukt for å tilbakevise DIN argumentasjon som bygget på antall drepte sivile som "bevis" for hvilke part som var aggressor. Det var du som trakk inn liktelling som metode. Jeg har overhode ikke brukt analogi med 2.vk som legitimering av Israels angrep på Gaza.
Jeg tror ikke vi kommer noe lenger, og får bare konstatere at vi ikke er enige om vurderingen av MEDIEDEKNINGEN som er temaet her.
Legg inn en kommentar