Per Sandberg er ansvarlig for 22. juli

Per Sandberg er indirekte ansvarlig for hvert drap, hver voldshandling og hvert skadeverk begått av ABB 22. juli 2011.

Dette er det Konrad som sier og han nekter å beklage uttalelsen. Bjørn Stærk og andre som ytringsfrihetsfundamentalister liker naturligvis ikke at ytringsfriheten blir brukt på denne måten, men da bør de gå i arkivet hvor de finner følgende uttalelse fra Per Sandberg tilbake i juni 2003:

Denne regjeringen og Bondevik er sammen med Stoltenberg og Halvorsen indirekte ansvarlig for hvert drap og hver kriminell handling asylsøkere og andre med fremmedkulturell bakgrunn måtte stå bak. Selv ikke et rått drap på en eldre kvinne får statsministeren til å reagere.

Wiborg (Frp) gir Tybring-Gjedde skylden for muslimhat i Norge

Erlend Wiborg (Frp) mener Christian Tybring-Gjedde (Frp) må ta en del av ansvaret for muslimhatet i Norge.

– Mennesker som Tybring-Gjedde må også ta sin del av ansvaret. Han har bidratt til muslimhatet generelt og gitt legitimitet til det, skrev stortingspolitikeren fra Østfold på Twitter.

– Jeg ble utfordret på hva som er grunnen til at vi har økende muslimhat i Norge. Da viste jeg til flere ting. Det ene er enkelthendelser som da Tybring-Gjedde uttalte for en del år siden at norsk kultur blir ødelagt av muslimer.

- Vi vet jo alle hvordan dette ledet til tragiske terrorhandlinger, avslutter Wiborg.

Velkommen etter, sier Konrad til Wiborg.

Sjikanehøyre og voldshøyre

Ole Nicolai Kvisler, som ble dømt for drapet på Benjamin Herman i 2001, er nå aktiv i et voldelig nordisk nazistnettverk, der han hylles som helt, melder Klassekampen. Kvisler ble nylig løslatt etter å sonet straffen for det rasistisk motiverte drapet, og deltok kort tid etter på stevne i regi av Svenska motstandsrörelsen - den most voldelige og ekstreme i Sverige.

For å parafrasere Hans Rustads tåkeprat: Sjikanehøyre og voldshøyre operer innenfor samme rom som nazistene. Rustad er så vag at det er umulig å forstå nøyaktig hva han mener, og det er vel kanskje hensikten så da lar jeg det være opp til leseren å fundere på om Rustad og Document tilhører sjikanehøyre, voldshøyre eller nazismen. Nei, Rustad har ingenting med Kvisler å gjøre, det bare virker sånn.

Kvisler under rettssaken i 2001, sammen med advokat Lippestad.

Berøringsangst for 22. juli

- 22. juli har blitt det vi knapt kan nevne. Ingenting i samfunnsveven skal analyseres opp mot terrorangrepene. Det har etablert seg en nasjonal konsensus om at det ikke er god tone, skriver Rune Berglund Steen i VG (15. febr).

Ali Esbati var selv på Utøya og mener det har vært en «kollektiv fortrengelse av at dette var et politisk terrorattentat» (Klassekampen 18. febr). Likevel forskes det mer på ABB i psykoanalytisk perspektiv enn på hans politiske ideologi.

Klassekampen (14. febr) meldte at det tross motivasjonen bak 22. juli bare er to personer (på FFI) i Norge som forsker på høyreekstremisme, disse to går endog på midlertidige kontrakter som løper ut. Hverken NUPI eller Politihøgskolen driver særskilt forskning på temaet. - På 1990-talet var det solid kunnskap og betydelig forskning på temaet, men i dag er dette nedprioritert sier Tore Bjørgo ved Politihøgskolen.

To og et halvt år etter 22. juli-angrepet er det fortsatt nesten ingen i Norge som forsker på høyreekstreme terrorister. Dette skyldes en svikt i finansieringssystemet, skriver Thomas Hegghammer.

Også advokat Lippestad (Klassekampen 18. febr) etterlyser kunnskap.

Ord farlige likevel?

Etter 22. juli var det et mantra at ABB ene og alene var ansvarlig, at produsenter av ord og ideologi ikke kunne lastes, men så leser vi i VG på lederplass (21/10):

Radikaliseringsfasen er utvilsomt den viktigste delen av prosessen som leder frem til voldelig terrorisme. Slik verden har utviklet seg kan spredte, marginale miljøer komme i kontakt med hverandre via internett og danne nettverk som radikaliserer og ideologiserer. Men utfordringen er ikke ny. På nittitallet lyktes politiet med å nøytralisere det nynazistiske miljøet på Nordstrand i Oslo gjennom det såkalte Exit-prosjektet hvor tett oppfølging og sanksjonering mot alle tendenser til radikalisering.

Det er selvfølgelig ikke 22. juli VG (høyrepopulismens partiorgan) skriver om, men norske ungdommer som reiser til Kenya for å rasere kjøpesenter. Eller kanskje til Syria for kjempe mot undertrykkerne.

Bakgrunnen er blant annet en rapport fra Politihøgskolen om radikalisering og voldelig ekstremisme. Pussig nok omtaler f.eks. Aftenposten bare voldelig islamisme og dens omland, mens rapporten har en balansert analyse som også omfatter høyreekstremisme og et helt kapittel om ABB, med følgende konklusjon (s.125):

Ville Breivik ha blitt en massemorder hvis det ikke var for Internett, under ellers like forhold (ceteris paribus)? Det vil vi aldri vite sikkert, men det er mye som tyder på at nettet spilte en avgjørende rolle for hans radikalisering.

For det førte tilbød nettet ham en alternativ virkelighet der hans radikale verdensbilde kunne stå mer eller mindre uimotsagt, eller bli forsterket. For det andre tilbød nettet ham relevant taktisk kunnskap og finansiering slik at han kunne bygge en svært stor og dødelig bombe. For det tredje tilbød nettet ham en mulighet til å isolere seg fra den virkelige verden over flere år, og dypdykke inn i et virtuelt eventyrunivers der han var helten som skulle redde verden, blant annet ved å gjennomføre en rekke henrettelser, riktignok av fantasifigurer. Denne opplevelsen kan ha påvirket hans evne til å fatte de moralske og menneskelige konsekvensene av hans grusomme handlinger.

Ytringsfrihetsnaivismedobbeltmoralismen

Forfatter og spaltist Bjørn Stærk driver en brutal ytringsfrihetskamp, skriver Eva Cooper på Minerva.

Til Morgenbladet uttaler Stærk at frykt for vold fra islamistiske grupper er den stor trusselen mot ytringsfrihet.

Stærk advarte også mot moralistisk argumentasjon fremfor faktabasert, og benyttet ironisk nok anledningen til en moralsk fordømmelse av mine anklager mot de som hadde skapt ABBs ideologiske univers.

Nå er det flere som etterhvert savner et oppgjør med ABBs ideologi, ikke minst når Tybring-Gjedde i stilltiende forståelse med Siv Jensen holder fast ved konspirasjonsteoretiske "snikislamisering" og rasistiske utsagn om nordmenns "etniske grav". Etter at Alf Gunvald Nilsen, ved sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, skrev om manglende oppgjør med ABBs verdensbilde, mottok instituttet trusler fra ABBs venner. På Blindern sier professorer at de våger ikke å kritisere Anders Behring Breiviks adgang til UiO-studier. De frykter at de kan bli et terrormål for Breivik og hans meningsfeller.

Videre: I to underlige kommentarer i BT tar debattredaktør Sandvik avstand fra kravet om et oppgjør i lys av 22. juli. Sandvik dikter opp stråmenn og lager et sammensurium av en argumentasjon der velferdsstaten også blandes inn. Sandvik påstår underlig nok at kravet om oppgjør avslører en totalitær tankegang.

Sandviks holdning fremstår som komisk når spoler 10 år tilbake og Bernt Hagtvets  relevante spørsmål til folk som Pål Steigan. For Steigans tilfelle snakker vi om et oppgjør 30 år etter, og dessuten er det vanskelig å påstå at Steigan bidra til å skape Røde Khmer. 22. juli skjedde i Norge og ABB ble formet av det norske miljøet - det er en vesensforskjell.

Benjamin E. Larsen har en god drøfting av saken:

.... ikkje at det finst noko direkte samband mellom Framstegspartiet og Behring Breivik. I staden meiner eg at dei deler ei felles ideologisk kjelde, som kjemi til syne i nokre få, men temmeleg systematiske tilfelle. Eg ser Breiviks handlemåte som direkte inspirert av terroråtak utførde av valdelege islamistar. Eg ser rettferdiggjeringa av denne handlemåten i det counterjihadistiske tankegodset. Framstegspartiet er botnsolid i si tru og satsing på parlamentarisk arbeid og demokratiet, og avviser Breiviks handlemåte like sterkt som noko anna parti. 

Tanken om at den nasjonale kulturen er truga, at det etnisk reine opphavet kan verta utrydda og at muslimane sakte, men sikkert vil ta over samfunnet er ei viktig forbindingsline mellom utsegner frå sentrale Framstegspartifolk og nokre av dei høgrepopulistiske partia dei ikkje vil verta sette i bås med. Det er òg, ad omvegar, ei forbindingsline til Breivik, og når ein ser kor stor plass ho tek i manifestet hans, og kor tydeleg dei same forteljingane kan finnast att i dei kontroversielle utsegna frå Frp-arar, tykkjer eg det er intellektuelt unnvikande å tabuisera denne forbindingslina, og hevda at det er tale om «lausrevne einskildutsegner». 

- Jødene var like tøffe i trynet i 1939.

Bjørn Funder Halldal har den siste tiden markert seg som taler på innvandringskritiske arrangement. TV 2 konfronterer ham med enda et innlegg på Facebook.

– Her skriver du: «Jødene var like tøffe i trynet i 1939. Nå er det dere som står for tur.» Hva betyr det?
– Det var en henvisning til jødenes erklæring om hellig krig mot Tyskland i 1939, før Tyskland svarte med sine uheldige represalier, sier Halldal.
– Uheldige represalier? Seks millioner jøder ble drept.
– Det jeg mener er at en folkegruppe ikke må hisse opp europeere nå, svarer historiestudenten

Denne Halldal er altså historistudent, men sliter litt med presisjonen  når det gjelder årstall og slikt.

«Breiviking» som tabu

Espen Edvardsen skriver i BT (20/9):

Det virker som det innenfor norske mediekonserner er vokst frem et nytt tabu, nemlig «breiviking». Det vil si at en debatt avsluttes og en debattant settes i diskreditt dersom han knytter et fenomen til Anders Behring Breivik. Bergens Tidende satte i gang denne utstøtingsmekanismen mot Alf Gunnvald Nilsen etter at han, i likhet med en rekke andre europeiske journalister, hadde pekt på en sammenheng mellom Anders Behring Breivik og Fremskrittspartiet.

I stedet for å konkurrere om å være historisk skinnhellige, så bør alle politiske aktører erkjenne at koble seg til historiens kraftlinjer også fører til at man ofte knytter seg til fortidig vold, tvang og overgrep. Bergens Tidendes historie kan knyttes til nazismen. SV kan knyttes til Stalinismen. Frp og Anders Behring Breivik sitt syn på islams historiske rolle er delvis overlappende. Og nevnte jeg at Bergen Høyre hadde felles valgliste med Quislings Nasjonal Samling i 1933?

Bakgrunnen var en artikkel i The Guardian og Frps mann Solvik-Olsen reagerer helt forutsigbart:

Det Nilsen gir uttrykk for er ingen objektiv analyse, men en venstrevridd tilnærming som de færreste i Norge deler, sier Solvik-Olsen. 

Nå skal det sies at Alf G. Nilsen antakelig tar feil i vurderingen av valgresultatet, men han har trolig rett i at Norge ikke har tatt et skikkelig oppgjør med den ideologiske opprinnelsen til 22. juli. Og den ideologiske årsaken til ABBs ugjerninger finner vi dels i Frp.

Tullinger har også ytringsfrihet

Kjetil Korslund mistet jobben som stortingsreferent, men angrer ikke på at han kalte AUF-leder Eskil Pedersen «barneofrer», melder Morgenbladet.

 Bakgrunnen er en kommentar Korslund skrev på en "lukket" Facebook-side:

«Siste nytt fra Sentralkomiteen vedrørende Eskil Pedersens barneofring på Utøya: ’Han fikk ORDRE om å komme seg i dekning’. Hva skal man si til dette? Jo, Nürnberg-domstolen avklarte en gang for alle at det man FÅR ORDRE OM ikke nødvendigvis er det riktige å gjøre i en gitt situasjon. Hadde det vært noe tæl og ansvarsfølelse i Pedersen, hadde han gjort hva han kunne for å forsøke å redde livet til flest mulig. […] Pedersens feige og egoistiske opptreden, som sannsynligvis kostet flere unge AUFere livet, skal av Arbeiderpartiet dekkes over for enhver pris.» 

Dette likte Stortingets administrasjon dårlig og Korslund fikk ikke fornyet som engasjement.

Korslund er også en ivrig "islamkritiker" - surprise!

Korslund sier dessuten at språk og ord er mer som spill uten særlig kobling til konkret handling. Men hva er poenget med å ytre seg dersom det ikke fører til noe, dersom det ikke skaper en endring i samfunnet?

Ingenting lært av 22. juli?

Jon skriver:

Hva lærte vi dermed av 22. juli? Vi lærte at så lenge vi ikke dreper noen, så kan våre utsagn være så vridde og ekstreme som de bare vil.

Esbati skriver:

Det er en systemfeil her, og den har med selvforståelsen i de skravlende klasser å gjøre. De som tilhører dette sjiktet innehar posisjoner fra hvilke den offentlige samtalen kan behandles som en pikant selskapslek i stedet for en arena der faktiske livsvilkår står på spill; en arena hvor det pågår en evig tautrekking om hvor grensene for det anstendige skal trekkes opp - ikke juridisk, men sosialt.

TRIs motinnlegg.

Roser mot SIAN

De ivrige islamhaterne i SIAN holdt utendørsmøte på Furuset lørdag. Noen ungdommer (trolig muslimer) møtte da opp med roser som de ga til de sinte i SIAN. Meget forvirrende for haterne.

Trykkokerteorien - vold og ideologi

Ideologien bak volden på Balkan kom ikke fra politikere og hærførere. Kimen ble sådd av serbiske intellektuelle, forfattere, prester, tv-personligheter og poeter, skriver Maren N. Olsen i Morgenbladet:

Intellektuelle skrev om de grusomme tyrkerne. Forfattere begynte å snakke om hvordan Kosovos muslimske albanere drev demografisk krigføring gjennom store barnekull. Det serbiske vitenskapsakademiet skrev et memoraadum der de påsto - utea fnugg av bevis - at albanerne begikk et «fysisk, politisk, juridisk og kulturelt folkemord» mot serberne i Kosovo.

Det ironiske er at mannen bak krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo ikke var noen hardbarket nasjonalist i utgangspunktet. En av hans politiske motstandere beskrev det slik: Milosevic besteg hesten den serbiske intelligentsiaen hadde salt for lenge siden. I disse dager står hans medsammensvorne, Radovan Karadzic, tiltalt for folkemord i Bosnia på begynnelsen av 1990-tallet. Dommeren la i forrige uke frem bevis for at Karadzic skal ha vært til stede på møter der det ble bestemt at «en tredel av muslimene skulle drepes, en tredel skulle konverteres til ortodoks kristendom, og en tredel ville flykte på egenhånd». Slik skulle Bosnia tømmes for muslimer.

Leder ord til vold, er altså spørsmålet. Svaret er at i det minste bereder grunnen. Utviklingen på Balkan frem mot krigene 1992-1999 gir fint lite støtte til trykkokerteorien, snarer motsatt

Forøvrig er det påfallende at islam-"kritikere" (islamfiendtlige) nekter for at de på noen måte har et medansvar for ABB og 22.juli, samtidig er slike islam-"kritikere" opptatt av islam som religion eller ideologi i seg selv er opphav til mye galt, inkludert vold. Arne Tumyr (SIAN) sa selv i dag at Koranen består av 60 % oppfordring til forfølgelse av de vantro.

Men Koranen er jo bare ord, hvordan kan den lede til vold?

Ord, handling og myte

Forsker Anders Ravik Jupskås etterlyser mer forskning på mekanismene som kan omdanne ord til handling. Til Morgenbladet etterlyser også Nils Olav Refsdal, som leder koordineringsgruppen for 22. juli-forskningen, mer forskning på dette, melder Morgenbladet (abonnementstjeneste).

 Spørsmålet om sammenheng mellom ord og handling er som kjent det mest omstridte etter 22.juli. Samtidig understrekes det at innvandringskritikere og islamfiendtlige (upresist kalt "islamkritikere") slett ikke knebles:

Selve ordene har det imidlertid vært forsket mye på, lenge før 22. juli. Både kvalitativ og kvantitativ forskning slår beina under kritikere som mener at innvandrings- og islamkritikk ikke får spalteplass i norske medier. Funn fra forskningen antyder tvert imot at den innvandringskritiske dekningen er massiv, at den sementerer fordommer, og at den store variasjonen i den muslimske befolkningen i Norge i veldig liten grad reflekteres. Større saker i rikspressen det siste året har blant annet dreid seg om jødekonspirasjoner fra imamen i Oslos største moské, eller aggressive demonstrasjoner fra små islamistiske grupper.

Anders Ravik Jupskås viser til «det medievridde samfunn», et begrep Gudmund Hernes lanserte i 1970-årene.

- Det betegner hvordan mediene, som dyrker en konfronterende stil, blir vårt vindu til verden. Hver gang en imam sier noe sprøtt, eller Profetens Ummah kommer med et utspill, så blir det oppslag. Vi må selvsagt snakke om disse gruppene, men de er åpnebart ikke representative for flertallet i den muslimske befolkningen, sier Jupskås.

 Nok en myte busted.

Bjørn Stærks naivitet

Bjørn Stærk er en sympatisk kar som leverer et godt personlig forsvar for ytringsfrihet. Men som en god del andre har en rørende naiv forestilling om hvordan ytringer og offentlighet fungerer i praksis. Det er dessverre altfor for få som Stærk, det for få som seriøst setter seg ned og deltar i en systematisk pro-et-contra debatt med andre for slik muligens å justere eller helt endre synspunkt. Ordskiftet i offentligheten er dessverre ikke preget av den ideelle situasjon der det beste argument seirer. Vinkling, overfladiske inntrykk, generaliseringer, ordvalg, ladete ord og moralsk instinkt er den kraftigste ammunisjon i offentligheten.

For naiv ytringsfrihetsidealisme er derfor Fjordman ufarlig, noen har gått så langt som å hevde at det er ønskelig at slike ekstreme ytringer kommer frem (Åmås glede over dissens i seg selv samt den omstridte "trykkokerteorien"). Selv må jeg si meg enig med Snorre Valen og Tor Bach som i Morgenbladet 28. juni kritiserer den "dekadente" holdningen til rasistisk og hatefull gift a la Fjordman:

Å fordømme de som tar til orde for masse deportasjon og som messer om borgerkrig, er blitt kjedelig og politisk korrekt. Det å forelske seg i ytringenes ytterpunkter, er derimot blitt spennende og viktig. Og ikke minst gjør det at en kan sole seg i glansen av å forsvare andres rett til å si de mest avskyelige ting, mens man selv forsikrer om at man er uenig i det som ytres. Ja, det er dekadent. Det er dekadent å være mer opptatt av å belære hverandre om ytringsfrihetens verdi etter 22. juli, enn å bruke sin egen ytringsfrihet for å sikre at noe liknende aldri kan skje igjen. Rasistisk vold hindres ikke ved passivitet og troen på egen fortreffelighet.

To fluer i en smekk

Alexandra Irene Larsen mener norske midtøstenforskere romantiserer islamismen (eller islam?). Videre påstår hun at dette skjer fordi de norske midtøstenforskerne er venstrevridde. For en åpenbart høyrevridd (kristenkonservativ?) aktivist som Larsen er dette å slå to fluer i en smekk: Islam/islamisme/muslimer og den norske venstresiden. Ja det høres unektelig ut som et ekko av ABB og andre høyreekstremisters babbel om "kulturmarxistenes" konspirasjon for å islamifisere Europa.

Joda, Larsen har funnet at den ledende midtøstenforskeren Bjørn Olav Utvik har bakgrunn fra AKP, men hvordan Utviks politiske bakgrunn konkret har gitt utslag i forskningen hans, det har Larsen større problem med å vise. Enda mer pinlig ble det da viste seg at Larsen ikke visste noe om Knut Vikørs politiske ståsted.

Påstandene fremmet i debattinnlegg er nå utdypet i boken Venstreekstremisme – ideer og bevegelser (red Øystein Sørensen). Men hva har Utviks forskning med venstreekstremisme å gjøre? (Se også Søbyes anmeldelse.) For å si det med den vennlige Øyvind Strømmen (Klassekampen 29. juni): Man får et klart inntrykk av at Larsen har en politisk agenda og velger fakta selektivt for å underbygge poenget.

Fascister har også ytringsfrihet

Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som bloggeren Fjordman, får penger fra Fritt Ord for å skrive bok om Breivik-saken, melder VG.

Joda, Fritt Ord gir penger til hvem de vil. Får Jensen gitt ut denne boken må han ihvertfall slutte å sutre over at han ikke slipper til i offentligheten, det vil i så fall være et fremskritt. Dersom Jensen i tillegg skulle tjene penger på boken, blir det faktisk ekkelt. Jensen (under pseudonymet Fjordman) var jo ABBs ideolog og inspirator, "Fjordman" bærer sin del av det moralske ansvaret for 22.juli. Skal han i tillegg tjene penger på massakren? Uff.

Mitt råd til Jensen: Dersom du tjener mer enn 75.000, gi pengene tilbake til Fritt Ord med takk for lånet og gi resten til Utøya. Om du har et snev av anstendighet i behold. Her har du en sjanse til overraske posivitivt for en gangs skyld.

Se også transfines. Og Hjorten selvfølgelig.

Eichmenn og fjordmenn

Adolf Eichmann bidro som flittig byråkrat til folkemordet under andre verdenskrig. Hannah Arendt var til stede ved rettsaken i Jerusalem og lansert ideen om "ondskapens banalitet". Ja, det var noe banalt og hverdagslig over Eichmann og den jobben han gjorde i Hitlers regime. Arendt hadde i rett i ondskapen kunne opptre i slik banal form, men Arendt tok feil av Eichmann: Han ga seg ut for å være bare en byråkrat, en regnskapsfører og transportkoordinator, han var jo ikke skyldig i noe folkemord mente han selv:

Nei, Eichmann meinte seg uskuldig fordi han berre stod for transporttenesta. Ansvaret hans stogga ved rampa i Auschwitz. Der stod jo medisinaren og dobbeldoktoren Mengele. Det var han som sende dei sjuke til gassen, dei enno arbeidsføre til brakkene (Dag og Tid, 24. mai).

Faktum er at Eichmann var en ivrig nazist og glødende antisemitt. Figuren Fjordmann forsøker også å fremstille seg selv i anstendig lys, han er bare en observatør og intellektuell analytiker som sier sannheten:

Fjordman er god til å iscenesette seg selv som den nøytrale analytikeren. Det gjør han også i Sætres bok. Han hevder at konklusjonene hans springer ut av evnen til å se de lange linjene. Han er altså en ganske alminnelig intellektuell, bare litt ærligere og mindre redd for sannheten enn de fleste andre. Han har heller aldri oppfordret til vold, påpeker han.

Har Simen Sætre med sitt vennlige og ufarliggjørende portrett av Fjordmann begått en Arendt? 

Mens Eichmanns ansvar stoppet ved jernbanerampa i Auschwitz, stoppet Fjordmanns ansvar ved de tekstene han publiserte. I følge dem selv.

Fjols eller Fjordman?

Øyvind Strømmen har lest boken om Norges farligste fjols:

Det er ikke Jensen som er farlig. Det er Fjordman som er det, den mørke profeten, mannen som mener at myndighetene består av forrædere, at samfunnet har brutt sammen, at demokratiet ikke er et fungerende verktøy, at rasekrigen kommer, at den vil føre til en renselse.

Kneblingen av Fjordmann

Fjordmann (Peder N Jensen) klager over knebling og at folk blir skremt til taushet. Dette gjør han på kronikkplass i Norges største avis. Å være kneblet og skremt til taushet i dagens forvirrede offentlighet det samme som å skrive kronikker, bli portrettert av VG og bli portrettert i en profilert bok.

Fjordmann har blitt kjent fordi hans forkvaklede ideer ble adoptert av Norges verste drapsmann. Forøvrig er han en dust, en irrelevant person med vemmelige ideer. Likevel slipper han til i media som om han var en viktig tenker eller politiker. Hva faen er det han gnåler over?

Ideologer og terrorister

- Bak enhver terrorist, står det minst én ideolog, sier advokat Geir Lippestad.

Vi har fortsatt ikke tatt et oppgjør med tankegodset bak ABBs handlinger sier Lippestad. Han nevner spesielt Fjordman (Peder Nøstvold Jensen), men også nettsteder som Gates of Vienna og andre som deler ABBs syn og holdninger. Vi må våge å ta debatten sier Lippestad.

Lippestad sier i praksis det samme som undertegnede sa sommeren 2011: 22.juli handler ikke bare om ABB men også om det moralske medansvaret hos de som skapte det forkvaklede verdensbildet som ABB begrunnet ugjerningen med. Dette fikk Bjørn Stærk til å gå opp ut av sitt gode skinn og bedrev sitatfusk for få poenget til å sitte. Det skal bli interessant å se om Stærk er like tøff i trynet mot Lippestad.