Den farlige taperen

Den nasjonalistiske redaktøren er en livsfarlig taper, et resultat av VGs tilbakestående kultur.

Da jeg leste Olav Verstos kommentar i VG (14.desember 2010), slo det meg at han minner om noen han helst ikke vil bli sammenlignet med. Versto er en gammel, sur mann, dårlig utdannet og bare tilsynelatende tilpasset livet i en liberal hovedstad, men med sterke røtter i en forstokket kultur og en konstant ergrelse over at alt ikke er som før. Inne i Verstos hode ulmer det en konflikt mellom sivilisasjoner.

Kristne har fra barnsben av lært at de tilhører en overlegen religion. Men samtidig har kristne fra Norge og mange andre land kommet til å føle seg som tapere fordi kristendommen har vært på vikende front i mange hundre år. Verstos verden er reaksjonær både kulturelt og politisk, noe som har ført til et omfattende og ødeleggende intellektuelt forfall.

Det verste er at Versto ikke skjønner hvorfor det liberale samfunn er overlegent. Han ser ikke sammenhengen mellom individets frihet, retten til å kle seg som man vil og bo hvor man vil. For Versto er for eksempel hijab snarere egnet til å virke frastøtende og umoralsk.

En uinnskrenket ytringsfrihet er grunnlaget for at Versto kan sjikanere mindreverdige mennesker og kulturer. Det er fullt mulig å drive intellektuell terror uten samtidig å ofre sin egen integritet. Men i VG hører det intellektuelle selvmordet regelmessig med.

Den farlige taperen har kommet til å fornemme at den VG-kulturen han er rotfestet i, er fullstendig underlegen den liberale sivilisasjonen som vokser frem rundt ham. Den stadige påminnelsen om egen kulturs tilbakeståenhet blir uutholdelig, og den farlige taperen blir tilbøyelig til å kompensere for dette med sjikane av og konspirasjonsteorier om muslimer og andre.

«De andre har skylden»

Den tyske tenkeren Hans Magnus Enzensberger er den som best har beskrevet hvordan taperen finner en utvei, nemlig å straffe andre for at han selv har kommet til kort:

«På den ene siden vil taperen i publikasjonsøyeblikket oppleve en unik, overveldende makt. Det han gjør, gir ham en mulighet til å triumfere over andre med løgn og nedrige ord. Men han tar også høyde for denne maktfølelsens bakside, mistanken om at hans egen følelse av overlegenhet kan være verdiløs.»

Den konflikten vi her har streifet, utgjør en formidabel utfordring for det moderne samfunn. For det er jo ikke slik at kløften mellom Versto og anstendige nordmenn blir mindre, nei, den øker. Og mange VG-kulturelle lar seg bare i begrenset grad integrere i det liberale samfunn, et samfunn der mennesker ikke bedømmes ut fra religion og hudfarge.

For noen, kanskje særlig gamle, sure menn, kan dette fortone seg så uutholdelig at de heller foretrekker å bruke Norge største avis til å spre sitt intellektuelle grums over hele landet.

Jeg er pessimist. Nå er igjen minoritetene og religionsfriheten truet.

Gammel sur mann blir stadig eldre og surere, og gjentar selv igjen, og igjen,i sin bestrebelse etter å overbevise seg selv om at han tilhører et overlegent folk.

Hele Versto-smørja

OK, jeg driter i opphavsretten og gjengir hele den grøten Olav Versto serverte lørdag 21.febr:
------------------

Hijab var et feilgrep
Olav Versto

Tegning: Roar Hagen
VG 21.02.2009

VIGELANDSPARKEN (VG) Det klønete forsøket på å innføre hijab til politiuniformen, var dømt til å mislykkes.

Folket vil ikke ha det. Saken ble ikke reist ut fra et behov i politietaten. Jeg tror den helt enkelt oppstod som et utslag av misforstått politisk korrekthet i ledelsen i Justisdepartementet. Man ville gjenspeile i uniformsreglementet at vi lever i et flerkulturelt samfunn; det skulle være uttrykk for toleranse, religionsfrihet og likeverd.

Problemet ble at hijab som symbol uttrykker det stikk motsatte av likeverd, nemlig islams systematiske undertrykkelse av kvinner. Skautet har sin opprinnelse i påbudet om at muslimske kvinner skal være avsondret fra omverdenen.

Som hovedregel skulle de holde seg hjemme, og dersom det var nødvendig at de beveget seg i det offentlige rom, skulle de være så tildekket at de helst ikke kunne kjennes igjen.

Underordnet menn

I våre vestlige samfunn er dette siste en praktisk umulighet, men påbudet om hijab er et tegn på og et symbol for at islams dogmer om kvinnenes stilling og deres forhold til menn, er en levende realitet.

Muslimske kvinner er nemlig både i religiøs, sosial og rettslig sammenheng underordnet menn. Dette fremgår en rekke steder i Koranen, men er kanskje klarest uttrykt i kapittel 4, vers 38:

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart.

Dem, fra hvem dere frykter oppsektighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk.»

I islam er altså mannen bemyndiget av Gud til å gi kvinnen juling. Og tro endelig ikke at Koranens forskrifter om forholdet mellom mann og kvinne er gammelmodige og sovende bestemmelser som for lengst har opphørt med å ha levende og bindende kraft, slik tilfellet er med arkaiske dogmer i vår bibels gamle testamente.

Nei, islamsk lære og de muslimske samfunn har så godt som unngått den kristne kulturs skille mellom det religiøse og det verdslige, sekulariseringen som hadde sin forutsetning i kristendommen selv, ble innledet i senmiddelalderen og renessansen, forsterket av reformasjonen og endelig avgjort av opplysningstidens og den franske revolusjonens skille mellom stat og kirke.

Religionens lover

Hele denne utviklingen gikk islams hus forbi.

Der er religionen, kulturen og samfunnet fortsatt ett og det samme; religionens lover er samfunnets lover, slik det var hos oss for tusen år siden, i middelalderen.

For et moderne menneske er religionen i høyden en del av livet; for en muslim er livet en del av religionen.

Det er derfor det blir så besværlig, for ikke å si umulig, å integrere en hel befolkningsgruppe med islamske forestillinger i et sekularisert samfunn.

Derfor blir det også riv ruskende galt å uniformere statens ordensmakt med et symbol på middelalderlig lov om forholdet mellom mann og kvinne.

Det var sikkert godt ment, men det støter an mot forestillinger hos folk flest, både i Arbeiderpartiet og utenfor, som er resultatet av en lang og smertefull kamp for individets frigjøring.

Denne frigjøringen ble båret frem av erkjennelse av toleranse, likeverd, religions- og ytringsfrihet og respekt for andre kulturer.

Erkjennelse av toleranse

Men det viser seg at vi famler og feiler når vi rettledet av disse verdiene skal forholde oss til en religion og et samfunnssyn som selv ikke innebærer toleranse, som er imot likeverd, for eksempel mellom kvinne og mann, som bare i begrenset utstrekning innrømmer andre religions- og ytringsfrihet og som uttrykkelig ringeakter andre kulturer enn sin egen.

Tegneren Hagen og undertegnede gikk til Vigelandsparken, denne storslåtte fremstillingen av menneskelig nakenhet i monumental granitt. Den hadde vært utenkelig i et muslimsk samfunn.

Ikke bare lider islamsk kultur av skrekk for nakenhet i det offentlige rom, enten den er virkelig eller billedlig; islamsk kultur avskyr avbildning av mennesker overhodet.

Islamsk kunst er rik på vakker og verdifull ornamentikk. Men tenk på hva alle andre kultursamfunn i verden hadde gått glipp av om de ikke hadde kunnet avbilde mennesker; tenk på hva vår vestlige kultur hadde vært uten billedkunsten.

Også den gammelkristne kulturen hadde forbud mot å avbilde mennesker, og den hadde derfor også sine billedstormere.

Det hadde sin grunn, nemlig frykten for at menneskene skulle falle tilbake til dyrkelse av avgudsbilder.

Men fra og med kirkemøtet i Nikea i 787 frigjorde den kristne kulturen seg fra billedskrekken.

Bildende kunst ble i stedet et virkningsfullt middel til kristen forkynnelse, og siden et mektig kunstnerlig uttrykk i seg selv.

Fortvilelse og raseri

Men også dette gikk islams hus forbi, og er et slående billedlig tegn på den avgrunnsdype kløft som er mellom den vestlige moderne forestillingsverden og den muslimske.

Det er denne motsetningen som har ledet unge muslimer til, i avsindig fortvilelse og raseri i møte med den vestlige kultur, å begå grufulle terrorhandlinger.

Vi må lære oss å leve med og håndtere kulturkløften. Men vi kan ikke gjøre det på den måten som endte med at justisministeren i går ble tvunget til å gå den mest ydmykende politiske botsgang vi har sett i denne stortingsperioden.

Bør Olav Versto hitles?

Hijab var et feilgrep
Olav Versto

VG 21.febr 2009

Det klønete forsøket på å innføre hijab til politiuniformen, var dømt til å mislykkes. Folket vil ikke ha det. Saken ble ikke reist ut fra et behov i politietaten. Jeg tror den helt enkelt oppstod som et utslag av misforstått politisk korrekthet i ledelsen i Justisdepartementet. Man ville gjenspeile i uniformsreglementet at vi lever i et flerkulturelt samfunn; det skulle være uttrykk for toleranse, religionsfrihet og likeverd.
(....)

Muslimske kvinner er nemlig både i religiøs, sosial og rettslig sammenheng underordnet menn. Dette fremgår en rekke steder i Koranen, men er kanskje klarest uttrykt i kapittel 4, vers 38:

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart.

Dem, fra hvem dere frykter oppsektighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk.»

I islam er altså mannen bemyndiget av Gud til å gi kvinnen juling. Og tro endelig ikke at Koranens forskrifter om forholdet mellom mann og kvinne er gammelmodige og sovende bestemmelser som for lengst har opphørt med å ha levende og bindende kraft, slik tilfellet er med arkaiske dogmer i vår bibels gamle testamente.
(...)

Hele denne utviklingen gikk islams hus forbi.

Der er religionen, kulturen og samfunnet fortsatt ett og det samme; religionens lover er samfunnets lover, slik det var hos oss for tusen år siden, i middelalderen.

For et moderne menneske er religionen i høyden en del av livet; for en muslim er livet en del av religionen.

Det er derfor det blir så besværlig, for ikke å si umulig, å integrere en hel befolkningsgruppe med islamske forestillinger i et sekularisert samfunn.
(...)

Ikke bare lider islamsk kultur av skrekk for nakenhet i det offentlige rom, enten den er virkelig eller billedlig; islamsk kultur avskyr avbildning av mennesker overhodet.
(...)

Men også dette gikk islams hus forbi, og er et slående billedlig tegn på den avgrunnsdype kløft som er mellom den vestlige moderne forestillingsverden og den muslimske.

Det er denne motsetningen som har ledet unge muslimer til, i avsindig fortvilelse og raseri i møte med den vestlige kultur, å begå grufulle terrorhandlinger.

------------------
Konrads kommentar:
Dette er altså skrevet av en redaktør i Norges største avis. Det er ikke skrevet av Siv Jensen, man skulle nesten tro Olav Versto forsøker å trumfe Jensen. Versto sammensurium av fakta og fordommer, idealer og realiteter, ankedoter og generaliseringer, og i det hele tatt ytterst selektiv informasjonsbruk, minner en god del om innlegg fra sinte rasistiske menn på diverse debattfora, men det minner kanskje mest om Hans Rustads document.no, Onar Åms brunlillablogg eller Tankekorsets banale verdensbilde.

Versto har på samme måte som Siv Jensen ikke belegg for de fleste av sine vidtrekkende generaliseringer, det er rett og slutt tull en del av det han skriver. F.eks.: Det er ikke motsetningen mellom kulturer og religioner som har skapt terroristene, det er politiske konflikter som skaper terrror. Metoden med å sitere selektivt fra Koranen er velbrukt både av islamofobe/muslimhatere og av imamer, mens faktum er at de aller fleste muslimer i Norge (akkurat som de aller fleste kristne) har et pragmatisk forhold til Koranens konkrete regler.

Versto burde se nærmere på kristen-miljøet i Norge, der det overraskende mange som er temmelig langt ute, selv blant antatt moderate kristne. Versto burde lære litt om den fremstående antisemitten Martin Luther. Norges statsreligion, lutheranismen, legitimierte i flere hundre år forskjellsbehandling av kvinner. Etcetc. Bruker man informasjon selektivt kan man dikte opp den argumentasjonen som passer for anledningen, dette er Versto dyktig til, men hans troverdighet synker tilsvarende og har nå nådd bunnen.

Grenser for tåmodighet med muslimene

"Hele denne utvikling gikk islams hus forbi. Der er religionen, kulturen og samfunnet fortsatt ett og det samme: religionens lover er samfunnets lover, slik det var hos oss for tusen år siden, i middelalderen." Olav Versto, VG lørdag, i følge Vox.

"Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss." Disse ordene står å lese i Gaarders groteske kronikk fra 2006.

"Snikislamisering av Norge må vi sette en stopper for. Hvis Frp får fornye Norge, er det norsk lov og norsk styresett som skal gjelde. Vi vil ikke tillate særkrav for noen enkeltgrupper." Siv Jensen i tal til Frps landsstyre.

"Einmal wird unsere Geduld zu Ende sein, und dann wird den Juden das freche Lügenmaul gestopft werden." (En gang blir det slutt på vår tålmodighet, og da skal jødenes frekke løgnkjeft bli stengt.) Joseph Goebbels, i Sportpalast, Berlin 1933.

Partiavisen Völkischer Beobachter skrev 8. november 1938: " Det er en håpløs tilstand at det innenfor landets grenser finnes hundretusenvis av jøder samtidig som deres 'rasefeller' i utlandet oppfordrer til krig mot Tyskland og dreper tyske diplomater. Skuddene i Paris innleder en ny tysk holdning i jødespørsmålet."

Olav Versto i VG: "Men det viser seg at vi famler og feiler når vi rettledet av disse verdiene skal forholde oss til en religion og et samfunnssyn som selv ikke innebærer toleranse (...) og som uttrykkelig ringeakter andre kulturer enn sin egen."

Siv Jensen, september 2008: "Vanlige folk i vanlige bygårder i hele Norge merker dette. De ser trygdemisbruk, de ser at ting ikke fungerer og at folk ikke er integrerte, de ser at barn blir slått, de ser at barn blir omskåret, og det er ikke en situasjon vi kan ha i et demokratisk land som Norge."

Her lukter statsrådsblod!

"Egentlig handler det ikke om hijab eller blasfemiparagraf. Det handler om manglende politisk fingerspitzgefühl, ryggmargrefleks, magefølelse eller intuisjon. Denne egenskapen har vært totalt fraværende i justisdepartementet i det siste." Med disse ordene tror jeg Vox treffer spikeren på hodet.

Det politiske spillet er selvsagt mye viktigere enn hva som er riktig i en ideell verden. Opposisjonen blåser selvsagt saken opp maksimalt for å skade Stoltenberg-koalisjonen. Dette handler om politisk stil, ikke politisk innhold.

Uansett Hadia Tajiks politiske skjebne kan det av kreative hoder tolkes rasistisk: dersom hun beholdes er det fordi Stoltenberg ikke kan sparke minoritetenes beste representant i Regjeringskvartalet, dersom hun sparkes er det fordi hun med sin etniske bakgrunn har to koblinger til hijab-affæren og fordi Stoltenberg må vise muskler. Her er det fare for at lite tøystykke kan velte stort lass.


Små tøystykker kan gjøre en forskjell.













Her lukter det både muslim-blod og svett hijab, men først og fremst lukter kristen manns blod: For opposisjonen og for redaktører i VG og Dagbladet er det en langt større seier å felle en statsråd enn en skarve rådgiver.


Bildet: Politikk-journalistikk-trollet lukter blodet (enhver likhet med genspleising av Sponheim, Solberg, Siv Jensen, Versto og Arne Strand er verken tilfeldig eller tilsiktet, den er uunngåelig).