Kulturmarxistene og norske neocons

Nils Rune Langeland ligger i verbal krig med det «kulturmarxistisk sykkelnettverk på Majorstua» som visstnok styrer landet. En av disse kulturmarxistene er muligens Langelands kollega Slagstad som slår tilbake med samme vestlandske glede over aforistisk fynde. Dagbladets Michelet er muligens også en slik kulturmarxist som bruker sykkel i byen, selv om hun kanskje ikke bor på Majorstua. Kanskje har Langeland et lite poeng bak de empiriløse aforismene, like interessant er det norske neokonservative facebooknettverket. De norske neocons er en mangfoldig kategori, men la meg nevne noen kandidater i tillegg til Langeland selv:

• Jon Hustad og gjengen bak "Harde Fakta"
• Harald Eia og gjengen bak "Hjernevask"
• Bård Larsen, Alexandra Larsen og neo-McCarthyistene
• Nina Karin Monsen og ultra-tradisjonalistene
• Hans Rustad m/hoff 
• Christian Tybring-Gjedde (norsk rikmannssønn)

Her er det plass til flere! Bli "venn"!

Nils Rune Langelands konspiranoia

Nils Rune Langelands siste sleivspark er av det konspiranoide slaget:

HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilsasjon for å legitimere innvandringa til Vesten.

Fra Langelands intervju med Dagbladet 15.juli 2011 (merk datoen):

- 10. juni 1099 var den dagen da korsfarerhæren brøt gjennom murene i Jerusalem under det første korstoget og satte i gang en massakre på muslimer. Da var krigen i gang. Og den krigen står vi i fortsatt. 

Korsfarerne var de første europeere og datoen 10. juni 1099 markerte et vendepunkt skal vi tro Langeland. Det hevdes også at Langeland har skrevet noe på Facebook om degenererte analfabeter fra Punjab.

Kollega Rune Slagstad mener på sin side at Langeland bare er en unge som gjør rampestreker for å få oppmerksomhet. Slik går dagene i akademia. Ja og i Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen naturligvis.

Surprise! Hans Rustad på Document.no tar Langeland i forsvar.

For å sitere mer fra intervjuet med Dagbladet:

Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig.

For å sitere meg selv (september 2011): Hva sier han her? Ja, det tror jeg ikke han vet selv heller.

Men Langeland har glimtet til  med sine aforismer, det skal han ha.

Nyttårstale på Mørkeloftet

Bli større som menneske! Dette var Harald Rs oppfordring på nyttårsaften. Kan det være vanskelig å nikke ja til denne gode tanken?

Hans Rustad og hans våpendragere på Mørkeloftet satser på det motsatte: De gjør seg selv stadig simplere og stadig mindre. Tankegangen disse mørkemennene viser frem offentlig er nå så bæsjebrun i kantene at lukten fremkaller brekningstendenser. Det er et mysterium at Rustads ideologiske søppelfylling ansees som respektabel.

Se også Mrtn om tilstanden i svensk offentlighet.



Kraftig utslag på nazigrafen hver gang noe dumpes på Rustads søppeldynge.

Nordmenn og norsk kultur

Hva vil det si å være norsk nordmann fra Norge? Tåkehoder som Tybring-Gjedde tror det har fasit, men jeg tror Jostein Gripsrud er nærmere (DN 13.nov):

Dagsavisene er blitt tilskrevet stor betydning for utviklingen av nasjonal identitet: De lesekyndige og mer eller mindre dannede ble vevet sammen ved at de leste noenlunde de samme tingene mer eller mindre samtidig. Med kringkastingen ble denne funksjonen intensivert. Én eller svært få kanaler leverte de samme programmene over hele landet til nøyaktig samme tid. Denne typen kringkasting er forutsetningen for at «kulturell norskhet» langt på vei kan defineres som det å ha et fortrolig forhold, litt justert for alder, til Alf Prøysen, Erik Bye, Ingrid Espelid Hovig, Rolf Kirkvaag, Rolv Wesenlund, Harald Eia, Anne-Cath. Vestly og Anne-Kat. Hærland. Og noen til. De som ikke kjenner disse folkenes arbeid, er utlendinger.

Å være norsk handler ikke om Konge og Fedreland, det handler om Anne-Cath. Vestly og Anne-Kat. Hærland. Norge ble skapt av NRK.


Det er flagget som vaier i vind.

Eller var det pupper?

Nøytral kristendom

– Norge vil lettere bli dømt for hijab-forbud i EMD enn land med tradisjon for sekularitet og livssynslikestilling, mener Senter for menneskerettigheter (i følge Fritanke).



En trussel mot Norges statsreligion.

Vilks, Westergaard og hyklerne

Ytringsfriheten

av Jan Guillou

Kunstneren Lars Vilks kaster seg over de lettkrenkede tullingene.

Størst av alt akkurat nå er ikke kjærligheten. Størst av alt er ikke engang ytringsfriheten. Størst av alt er kunstneren Lars Vilks’ ytringsfrihet idet han anstrenger seg til det ytterste for å terge på seg og forulempe så mange troende muslimer som mulig.

I hvert fall om vi skal tro de svenske borgerlige avisenes leder- og kulturskribenter, som mannssterkt slutter opp om Vilks’ siste påhitt: Å framstille homser i aksjon, iført masker som skal forestille profeten Muhammed. For denne morsomheten, som av alle steder fant sted på universitetet i Uppsala, ble Vilks stanget i brystet av en selvutnevnt forsvarer av islams aller helligste.

Nok et framskritt, nok en seier for ytringsfriheten.

Men selv om Vilks har ubestridt ytringsfrihet, kan ikke hans ytringer unntas kritikk. Denne grunnleggende misforståelsen sprer seg nå som politisk høysnue på leder- og kultursidene i den ivrigst krigsliberale pressen.

For eksempel hevder de to redaktørene for høyreavisene Neo og Axess at enhver som kritiserer Vilks, «velger å komme de skrålende islamistene i møte» (i Dagens Nyheter, 18. mai). Redaktørene har satt opp en liste over publisister som skal ha gjort seg skyldig i slik skjensel. Brennmerking altså, et forsøk på å skremme folk til taushet.

Jeg vil derfor frekt utnytte min egen ytringsfrihet, som verken er mer eller mindre verdt enn Vilks’ frihet, til å påpeke et par ting. Lars Vilks’ oppfatning at det «er for mange muslimer i Sverige» og hans uttalte hensikt – å «lære muslimer demokrati» – rommer en forakt som bør vise oss at det er Vilks selv som har en lekse å lære. Og i sin påberopelse av brei folkelig støtte river Vilks av seg sitt kunstneriske fikenblad:

«Jo, jeg får støtte fra mange hold. Vi må huske at ute i folkedypet råder en sterk fremmedfiendtlig stemning det sjelden blir snakket om. Men den er der, og derfor får jeg selvsagt heiarop fra den kanten.» (Expressen, 18. mai).

Sverigedemokraterna, hvis politiske styrke Vilks åpenbart overdriver, er altså på hans side. Sammen med Sveriges liberale skribenter. Dermed har Vilks lykkes med sin strategi, som er like smart som den er kynisk. Trikset hans er forbløffende enkelt:

Han har systematisk gått løs på dem det er lettest å krenke, og som også lettest lar seg krenke: En liten minoritet av hysterikere, tullinger og arbeidsløse tenåringsgangstere blant den drøye halvmillionen innvandrere og svartinger som både sverigedemokrater og liberale kulturskribenter slurvete nok føyser sammen under betegnelsen «muslimer».

Selvsagt ville 99,9 prosent av disse menneskene aldri ha kommet på tanken om å stange ned Lars Vilks, og langt mindre true med å drepe ham eller forsøke å brenne ned huset hans.

Likevel er andelen hysterikere og tullinger noe høyere blant «muslimene» enn for eksempel blant folk fra Skåne. Det har sin enkle og konkrete årsak. Blant skåninger finnes ingen folk med krigstraumer, ingen flyktninger som venter på en beskjed om liv eller død, oppholdstillatelse eller gjenutsendelse til Iran. Blant skåninger er følelsen av å være diskriminert relativt sett ubetydelig. Skåningene er ikke arbeidsløse, fattige eller språklig handikappede, og de blir ikke utsatt for hatkampanjer fra lumske, små politiske partier.

Det er derfor lite sannsynlig at man skal kunne bli stanget ned av en skåning. Det er derimot mer sannsynlig at folk som ikke kan forsvare seg verbalt, vil bruke råtne tomater i stedet for ord, eller faktisk stange noen.

Kjernen i Lars Vilks prosjekt er altså at han langer ut mot mennesker som er så svake at de ikke kan forsvare seg med ord, ytringsfrihet meg her eller der. Hyklersk kaller Vilks dette en test av ytringsfrihetens grenser. Ifølge denne politiske strategien, som ble oppfunnet i Danmark, må ytringsfrihetens grenser alltid testes på muslimer. Til tross for at vi allerede vet svært godt at slike grenser ikke finnes.

Altså er prosjektet feigt.

Dersom Lars Vilks ønsket å teste ytringsfrihetens og kunstens grenser i et demokratisk samfunn, burde han for eksempel begynne å hetse homsebevegelsen. Eller tegne artige tegninger der kjente kulturjournalister framstilles som pedofile.

Da ville han verken blitt stanget ned på universiteter eller drapstruet per telefon. Han ville derimot blitt revet i stykker av en ødeleggende kampanje på avisenes kultur- og ledersider, siden angrepet i dette tilfellet ville ha vært rettet mot «muslimenes» rake motsetning: de mest taleføre og velformulerte.

Lars Vilks’ ytringsfrihet ville da ha vært like stor som under hans nåværende streben for å håne de maktesløse. Så er det da ikke ytringsfriheten som er problemet, men den politiske moralen.

------------
Klassekampen, 29.mai 2010 (via Brumlebass)
gjengitt uten tillatelse

svensk versjon i Aftonbladet.

Liberale ekstremister og ekstremistiske moderate

Hvorfor er Tariq Ramadan blitt en helt mens Ayaan Hirsi Ali fordømmes? Spør Åmås i Aftenposten.

Her stusser jeg alvorlig over den kloke og sympatiske Åmås' virkelighetsbeskrivelse. Ramadan blir jo rutinemessig mistenkeliggjort, endog på groveste måte av tenksomme folk som TB Eriksen. Ayaan Hirsi Ali blir på til gjengjeld hyllet for sitt mot (og hennes sterke personlige historie gir hennes posisjon ekstra legitimitet), i brede kretser, ikke bare i kokkokretsen rundt Hege Storhaug. Alis verdensbilde har langt på vei blitt mainstream. Åmås' virkelighetsbeskrivelse er mildt sagt unyansert og upresis, muligens også besmittet med Åmås' personlige antipatier, dermed faller hele kronikken sammen.

Olav Elgvin og Martin Grüner Larsen kaller rett nok Hirsi Ali for en ekstremist. Noe som får den glimrende skribenten Bjørn Gabrielsen til å se rødt. Jeg skal ikke forsøke å dømme i disputten mellom disse sympatiske herrer, men å sette likhetstegn mellom minareter og hakekors er jo faktisk ganske kokko. Da hjelper ikke Alis prisverdige arbeid for kvinners rettigheter, den slags påstander er ekstremt. Man behøver vel ikke være voldelig, terrorist eller militant for å være ekstremist? Selv om Ali naturligvis ikke er involvert i vold og terror, er hun tydelig militant i retorikken.

Ellers: Selv den trivelig trubadur Hans Rotmo har rotet seg alvorlig ut i en trøndersk hengemyr med hodet fullt at desinformasjon.

Ungarske Sturmabteilung, anno 2010.

La oss ikke feire nasjonaldagen

Nå er den snart over oss igjen, denne ekle dagen i mai.

En nasjonaldag er egentlig ganske kvalmt. Det bygger på en forestilling om nasjonen, den etniske gruppen, som grunnlag for den territorielle staten. Dette er egentlig en rasistisk ide. Det beror på den store misforståelsen at den etnisk rene stat er den eneste vei til frihet. Tragedien i Kosova burde være et tydelig eksempel på det.

Spar oss for den selvtilfredse, innadvendte nasjonalismen. Nei, 17.mai har ikke noe med gutta på skauen eller bunader å gjøre. La oss heller minne hverandre på hva dette egentlig handler: politiske rettigheter og individuell frihet. F.eks. friheten til å ta en telefon, sende et brev eller lese en blogg som denne uten at det blir observert og notert (de samme AP-politikerne som 17.mai bruker stor ord om frihet, arbeider utrettelig med å innskrenke vår individuelle frihet). Eller friheten til å vifte med det mangefargede tøystykket man vil, eller friheten til å si at profeten Muhammed var en pedofil, voldelig gris.

Eksempel på farget tøystykke som lar seg vaie i vind.

Slemmismen og mørkeloftet

Valget er over, men det er verdt å hente frem innlegg (som jeg dessverre har oversett) av sosialantropologen Runar Døving (tidligere kronikk om det samme). Han advarer i Aftenposten (8.sept) mot Frp:

Det er påtagelig at et parti med klare liberale prinsipper går inn for kollektiv skyld og ansvar. I partiets program står det: «Fremskrittspartiet tar sterkt avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion eller etnisk opprinnelse. [¿] Mennesker eksisterer først og fremst som enkeltmennesker, og ikke som en kollektiv gruppe. Den enkelte har forstand og fri vilje, og må derfor ha styringsrett over sitt eget liv».

Rune Gerhardsen markerte seg tidligere med kritikk av snillismen, og har nå øyensynelig tatt det endelige steget over i slemmismen.

Apropos nr 2: Morgenbladet har denne uken et portrett av den mosegrodde Sigurd Skirbekk*, sosiologen som søker å gi den etnisk rene nasjonalstaten en akademisk begrunnelse. Professor Skirbekk er en helt for Storhaugs Human Rights Service, Rustads document.no og Anfindsens honestthinking.no så vel som av Hanne N. Herland - det er grunn til skepsis når han omfavnes av "mørkeloftet". Kanskje Skirbekk selv befinner seg på mørkeloftet?

I følge Morgenbladet hevder Skirbekk:

1) Et forsvar for befolkningssammensetningen slik den er. Multikulturalismen skaper svake fellesskap og svake samfunn, mener han. Limet som binder sammen blir for tynt. Han snakker om samfunnets «sammenhengskraft». Friheten og likheten blir ivaretatt av liberalister og sosialister, men få refererer til forutsetninger for brorskap. Det er her Skirbekk mener det nasjonale prinsippet om «sammenhengen mellom politiske og kulturelle grenser» kommer inn. Innvandring blir en utfordring for dette, fordi det blir færre felles referanser, mer som skiller. Det truer også viljen til å finansiere velferden som et spleiselag. «Det er neppe tilfeldig», sier Skirbekk, «at mange taxisjåfører med utenlandsk bakgrunn har vist en begrenset solidaritet med skatteoppgaver».

2) Et forsvar for kjernefamilien. [...]

3) Et forsvar for nasjonalstaten. I boken Nasjonalstaten. Velferdsstaten grunnlag skriver Skirbekk at det er for lite forsvar for nasjonal kultur i Norge. «Lite av mediestoffet etterlater en stolthet over nasjonen». 17. mai-talene, som tidligere tematiserte kamp og plikt («Norge er vårt og det forplikter») består nå, mener han, av alminnelige «gratulerer med dagen». Elitene – de som jobber i media eller akademia – er ofte «detasjerte» og har en «ironiserende holdning til det norske». Nasjonen er en moralsk enhet «utviklet gjennom en mangesidig tusenårig historie», men nå blir nasjonalstaten rakket ned på. En løs nasjonal identifikasjon vil lett gå sammen med egoisme, heller enn med en global solidaritet. Alternativene til nasjonalstaten blir luftige prosjekter. Noe større finnes ikke – menneskerettighetene er i dag en form for «religion», en vinnernes justis uten allmenngyldig appell. EU vil aldri kunne få nasjonalstatens kjennetegn og funksjoner, global solidaritet er for svakt. Skirbekk mener det bare er nasjonalstaten som kan være en fullgod velferdsstat.

På overskriftsnivå er dette gode gamle nasjonal-konservative standpunkt. Eller forsøker Skirbekk bare å gi rasismen vitenskapelig legitimitet? Skirbekk er øyensynelig bare en sur gammel mann som ergrer seg over Norge ikke er som da han vokste opp, men nå har han altså blitt in blant unge frustrerte menn.

Har så Skirbekks argumenter noe for seg? Nasjonalstaten er en tilfedig størrelse, og argumentasjonen for at Norge er naturlig og selvsagt enhet holder ikke. Den selvtilfredse ideen om nasjonal stolthet og fortreffelighet er farlig og forfeilet. Skirbekk har muligens et poeng i at solidaritet og tillit bygger på et kulturelt fellesskap, i det minste en felles offentlighet. Men Skirbekks analyse er for enkel fordi han synes å anta at innvandrere og deres etterkommere ikke deltar i denne offentligheten, at norskiser og pakkiser befinner seg i fullstendig adskilte sfærer. Folk er ikke statiske slik Skirbekk synes å anta. Pakkisene har blitt en selvsagt del av offentligheten: Tommy Sharif er sleivkjeftet som Sponheim, Hadia Tajik er en god Ap-apparatchik, og Abid Raja er pratemaskin som Dørum. Men de er ikke først og fremst pakkiser, de er hhv forretningsfolk, politikere og karriereadvokater.

Skirbekk har antakelig rett i at oppslutningen om velferdsstaten vil være sterkest når vi opplever et fellesskap, en følelse av å være i samme båt. Men jeg tror han tar feil når han formoder at denne fellesskapsfølsen forutsetter at vi har samme hudfarge, samme religion og heter Hansen, Jensen eller Urbekknesliheim til etternavn. Fellesskapsfølelsen er jo noe som skapes og nasjonsbyggerne på 1800-tallet var seg dette bevisst, fellesskapsfølelsen er ikke en statisk størrelse. Skirbekks tilhengere bidrar på sin side til å undergrave fellesskapet ved stadig å omtale de andre som gruppe, som anderledes, folk som ikke hører til her.

*Må for all del ikke forveksles med filosofiprofessor Gunnar Skirbekk.

10 år siden urbanismen ble avlivet

Mye godt stoff dypt i arkivene, nå litt saksing fra historikeren Nils Rune Langelands essay i Dagbladet oktober 1999:

Den nye Oslo-tonen

Å vere urbanist på vegne av Oslo er det same som å vere norsk nasjonalist. I dei populære indre bydelane er det ein postmoderne landsbyidyll som er idealet.

URBAN, DETTE UFORDØYELEGE ORDET med den raspeballetunge a-en gjallar ut frå medie-minaretane på den vesle eigne planeten Oslo. Urban, urban, urban ... og alle smiler så Thomas-Giertsen-delirisk når dei gulpar fram urban, så kjem det ikkje noko meir. Augo tindrar i barnsleg lukke, men blikket flakkar. Jo, det er noe med cafear, cappuccino ... og sånn. Noe med London, Milano, New York, noe som skjer langt borte, men som likevel er her, mystisk, tilgjengeleg for dei innvidde, ein «feeling», liksom. Skjønnar ...?

Nei, eg forstår ikkje ordet urban. Etter den tiende koppen med kaffi og mjølk er eg berre kvalm. Eg er jo berre ein enkel nordmann.

Historia sin ironi plasserer til og med det etterindustrielle hjerneproletariatet på dei same stadene i byen, langs Akerselva og i dei indre austlege bydelane. Kristiania på 1890-talet er som eit muntert gjenferd vi dumpar borti på kvart eit gatehjørne i Oslo ved slutten av 1990-åra. Da som no var det boom og mangel på krypinn, men den gongen blei det bygd nytt og ekspandert. I dag skjer det ein innoverretta ekspansjon. Som ein slags estetiserande kreftsvulst rettar pengemakt og individualisme sine åtak på dei indre delane av industribyen Oslo. Seinfeldkloningar og triggerhappy einslege marknadskrigarar erobrar byen tilbake som småborgarleg residensby.

Det oppskrytte «utelivet» er jo ofte ikkje anna enn ei busstoppklynge klint opp mot ein bardisk. For når alle vaktar sine små sjølv, som var dei kronjuvelar, blir det ikkje så mange møter i natta. Industrisamfunnet sitt rå, uvørne mannsmot er det ikkje mykje igjen av i residensbyen sitt nyvictorianske selskapsliv. Å vere urban er ei fattig trøyst.

Er 1990-talsurbanisten berre bystorsnuten si evige mobbing av innvandraren? Vi har jo reflekterte urbanistar i dag. Å vere urban er populært. Det er ein slags kompetanse, høyrer vi. Den urbane er friare, mindre fordomsfull, vant til å takle og forstå alle slags forskjellar mellom menneske, fleksibel, veit kva som rører seg i den store verda osv. osv. Kort sagt: den urbane har full kontroll.

HAUGESUND OG ÅLESUND er dei mest urbane byane i Noreg. I desse reint økonomiske byane bryr ein seg korkje om kultur eller forsking. Dei er også så små og sosialt kronglete at dei produserer ei mengd aparte individualistar - som så reiser bort. Psykologisk sett er dei eigentleg rustne Holberg-komediar på tomgang. Oslo, derimot, er så til dei grader norsk hovudstad. Oslo sin veg mot storbyen starta i 1814 og held fram i dag. Det er her det nye Noreg blei til.
Det nye no er at det er enda større einskap mellom det norske og Oslo enn tidlegare, sjølv om urbanistane vil hevde det motsette. Dei andre byane er berre byar som eksisterte dels før og dels uavhengig av bygginga av den norske nasjonalstaten. Å vere urbanist på vegne av Oslo er eigentleg det same som å vere norsk nasjonalist.

I dei populære indre bydelane er det jo ein slags postmoderne landsbyidyll som er idealet. Det viser seg at dei som meiner dei lever ein urban livsstil ikkje har bil, men helst går til fots, og at dei heller sjeldan rører seg utanfor sitt lokale område som er i gangavstand frå der dei bur. Deira besteforeldre frå bygdene ville nikke gjenkjennande til eit slikt liv.

Norske verdier. Liksom.

Når jeg ser på det nå – fra utsiden – skjønner jeg hvor ubegripelig, eksotisk, fremmedartet og rart det var, landet jeg reiste fra. Der var trekkspillet ungdommens eget instrument. Det var umoralsk – og derfor forbudt – å kjøpe melk etter klokken fem, og å kjøpe brennevin på restaurant før fem. En radio var et teakmøbel som skulle poleres. Det var en utbredt sannhet at tegneserielesning og ungdomskriminalitet hang sammen. Det hersket en utbredt skepsis til å ha mer enn én radiokanal, og det var vitenskapsmenn som med tyngde kunne belegge at fargefjernsyn var mer skadelig enn svart-hvitt.

Les resten av Anders Hegers nostalgiske essay i Dagsavisen.