Obama brukte i sin tale mer tid på å rettferdiggjøre krig enn å snakke om fred. I stedet for å la oss blende av poesien og elegansen hos den mesterlige taleren, bør vi se kritisk på hva Obama egentlig sier. Vi bør vokte oss vel for å bite på forsøkene på å oppheve forskjellen på krig og fred. Det er fare på ferde dersom fred ikke lenger er politisk korrekt. Obama sier at mot ondskap duger kun bomber, Ghandi satset på ikke-vold i kampen mot ondskapen og fikk ingen fredspris, som Brumlebass betimelig påpeker (men se forbehold hos Raag).
Begrepet "rettferdig krig" er fascinerende men ytterst problematisk. Det er ikke prinsippet om rettferdig krig som er mest problematisk, men praksis. Konsekvensetisk kan krig forsvares prinsippielt: Dersom menneskelige kostnader ved å gå til krig er mindre enn kostnadene ved å la være, så kan krig forsvares. Det kan også lett begrunnes å forsvare seg mot et angrep fra en fremmed makt. Norge og Polen hadde opplagt rett til å forsvare seg mot Hitlers angrep. Roosevelts bidrag til å nedkjempe Hitler er det ikke vanskelig å rettferdiggjøre.
Praksis er imidlertid mer problematisk, særlig fordi det "rettferdig" (regimeskifte, humanitær intervensjon, forkjøpsangrep etc) brukes som påskudd. Tony Blair visste f.eks. godt at Saddam Husseins regime ikke hadde kjemiske våpen eller atomvåpen. Blair sier nå at invasjonen av Irak var rett uannsett, han innrømmer altså masseødeleggelsesvåpen bare var et påskudd. Dette er intet mindre enn oppsiktsvekkende, faktisk verre enn at rykter formidlet av en drosjesjåfør var sentralt i etterretningsgrunnlaget. Blair sier han så overbevist om det moralsk riktige ved å invadere Irak at det var underordnet hvilke argumenter han fremførte offentlig, Blair sier altså at det var helt greit å lyve (denne sleipe opportunisten kaller seg kristen). Den samme tynne argumentasjonen og sviktende faktagrunnlaget ble brukt for ti år siden da Kosovo ble beslaglagt.
Her er det verdt å minne om at Norge som selvstendig stat har gått til krig bare to ganger (tre medregnet Irak), alle tre gangene med presten Bondevik som statsminister. Denne sleipe opportunisten har endog vært frekk nok til å etablere et fredssenter.
Et hovedproblem med forkjøpsangrep (preemptive) og særlig forbyggende angrep (preventive) er at det er nesten umulig å vite hva som hadde skjedde dersom man ikke hadde gått til krig. Ingen er synske og kontrafaktisk historieskriving er en særdeles vanskelig øvelse. I den tåken som omgir opptrapping til krig har opinionen i de berørte land en tendens til å mene at de har retten på sin side.
Et annet problem med uprovosert angrep på en selvstendig stat er dette undergraver selve fundamentet for den internasjonale rettsorden. Både Kosovo-krigen og Irak-krigen var ulovlige, mens Afghanistan-krigen vel i prinsippet er lovlig.
Historien forteller oss at de statsledere sjelden er villige til å sende soldater og bruke store ressurser bare på grunnlag av omsorgen for andre lands innbyggere. Churchill, Roosevelt og Stalin nedkjempet ikke Hitler for å redde jødene. Bush sr angrep ikke Saddam for å redde kurderne eller for å hjelpe Iran. Obama var på sett og vis befriende ærlig: Fred er fint, men Obamas oppgave er å beskytte USAs interesser. Galtung hevder at Obama er en vanlig amerikansk krigspresident.
Obama snakket heller ikke helt sant. F.eks. støtter ikke "alle" krigføringen i Afghanistan slik Obama var inne på. Brumlebass påpeker også at historieskriving som dette er selektiv og tilpasset konklusjonen:
"Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will."
Se også (....).
Ofre for rettferdig krig. Dresden 1945.
