Skal vi krige?

Høstens TV-sesong er i gang, Carsten Jensen i Morgenbladet 3. oktober:

Det er enkelt nok å identifisere dansepartnere i den storpolitiske fredagsunderholdningen som kunne gått under navnet Skal vi krige. Her er en hær som trenger oppgradering av trening og materiell fra foreldet kald krig til væpnede intervensjoner i den tredje verdens nye kruttønner. Her er en politikerstand som under byrden av en overveiende pasifistisk dansk historie har behov for igjen å føle seg som aktører på verdensscenen og derfor opp gjennom 2000-tallet omtrent hver sesong melder seg til en ny tango på slagmarken.

Landssvikoppgjøret tar aldri slutt

Arvid Bryne er ute med ny bok der blant annet Oliver Langeland er omtalt, fra intervju med Bryne i Klassekampen 13/11:

- Han [Langeland] ble tiltalt for å ha kritisert norske myndigheter i boka «Dømmer ikke» fra 1948. Her langer han ut mot Nygårdsvold-regjeringen som styrte landet i perioden før 1940, for han mente de ikke gjorde nok for å forsvare Norge mot fiendtlige styrker. I tillegg kritiserte Langeland Gerhardsen-regjeringens rettsoppgjør etter krigen, som han mente var en prosess uten prinsippet om likhet for loven, sier Bryne, som ikke legger skjul på at han deler mange av de kritiske synspunktene til sitt biografiske objekt.

- Men hvordan kunne Langeland gå fra å være krigshelt til å bli syndebukk på så kort tid?

- Fordi han var livsfarlig for regjeringen Gerhardsen. Langeland mente at de egentlige landssvikerne gikk fri, og han påpekte blant annet at det var «gode nordmenn» som hadde vært med på å berede grunnen for tyskerne, blant annet gjennom å sørge for infrastruktur til de militære anleggene. 

Les også om Toralv Fanebust.

Oliver Langeland: En glemt helt

Det er som kjent seierherrene som skriver historien. Dette gjaldt også i Norge der Gerhardsen & Co forsøkte å diktere  ettertidens bilde av selve Krigen. Arvid Bryne skriver i Dagbladet:

Fortellingen om hvordan de staute nordmennene i dette vesle landet sto sammen i innbitt kamp mot den onde overmakten, for til slutt å krones med seier og frihet, 8. mai 1945, er bærebjelken i norsk etterkrigshistorie og norsk identitet. Vi sto sammen med Einar Gerhardsen om gjenreising etter tyskernes barbariske ødeleggelser. Det var vi (gode nordmenn) mot de andre (tyskerne og NS-medlemmene), det gode mot det onde.

Og de som skapte denne historien fant vi i den indre krets i Hjemmefrontens ledelse. Det var de som skrev lovene de samme menn dømte «svikerne» etter da krigen var slutt. Vi finner dem også som forfattere av de bindsterke verk om krigen. Der skrev de historien om seg selv, for seg selv. 

Et av de verste utslagene var de nedrige forsøkene på å kneble Oliver Langeland og stoppe hans kritikk av landssvikoppgjøret. Til tross for at Langeland var en krigshelt, selv anså Langeland seg ikke som noen stor helt:

Engelsk radio med sterk norsk bistand laget svada for oss, så vi begynte så smått selv å tro at vi var helter, mens våre prestasjoner nøkternt vurdert var særdeles beskjedne. Dette må vi være oppmerksom på. Vi må ikke lyve oss til noen helteglorie.

Ved siden av Langeland er Svein Blindheim den andre store helten som ble tiet ihjel pga sin kritikk mot politikken før og etter krigen.

O. Langeland

Bombeflørt på Minerva?

En internasjonal måling viser bred støtte for militære aksjoner mot Iran, i følge tall gjengitt av Snoen. Et Iran ledet av Ahmadinejad med atomvåpen er en så overhengende fare for Israel og freden i regionen at et militært angrep kan bli nødvendig i løpet av et år eller to, skrev Snoen for noen år siden.

Dette er et ekko av tidligere tiders krigshissing, men det virker som folk nekter å lære av historien. Det er knapt noen uenighet om at Irak-krigen var basert på en store pakke løgn, dertil var krigen en katastrofe for landet. Også den gangen ble det snakket om hvor farlig Saddam var for nabolandene. Det er vel så grunnleggende folkerettslige og moralske problemer ved et eventuelt angre på Iran i og med at det vil dreie seg om et preventivt angrep - ikke et preemptive (forkjøps) angrep.

Les heller Robert Fisks bitende kommentarer, feks denne:

... the little men dressed up in the clothes of dead titans. Bush and Blair thought they were Churchills or Roosevelts. They flaunted themselves along with Aznar of Spain as the Big Three: Churchill, Roosevelt, and Stalin; though I never discovered which of them was supposed to play the Soviet mass-murderer, as they conspired in the Azores for war. ... They were the quick-fix men, the instant statesmen, the guys who had handle on war. ... For this was to be an ideological war. From its creation by the loonies of the American right - as a pro-Israeli policy to aid Likud Party leader Benjamin Netanyahu - and then foisted on Bush, to the hell-disaster that Iraq now represents, the real war had to be turned into myth; nightmares into dreams; destruction into hope; terrible truths into profound mendacity.

Eller denne (Independent 29 nov 2001):

Over the past 50 years, we sat on our moral pedestal and lectured the Chinese and the Soviets, the Arabs and the Africans, about human rights. We pronounced on the human-rights crimes of Bosnians and Croatians and Serbs. We put many of them in the dock, just as we did the Nazis at Nuremberg. Thousands of dossiers were produced, describing –in nauseous detail–the secret courts and death squads and torture and extra judicial executions carried out by rogue states and pathological dictators. Quite right too. ...Yet suddenly, after 11 September, we went mad. 

Og til slutt om krigens økonomi:

So coming soon to a war near you; oceans of blood, bodies torn to shreds, of course. But bring your credit card. Or a cheque book. It's big business. And there may be profits.

De skyldige

Gutten X ble innmeldt i Nasjonal Samling da han var 13 år (foreldrene og broren var allerede medlemmer). I en alder av 14 år ble han sendt til Tyskland på "germansk landtjeneste". 15 år gammel ble han høsten 1944 sendt på NS "førerskole" på Jessheim, der var han til krigen var slutt og han øyeblikkelig ble arrestert. 16 år gammel ble X dømt til 6 måneders fengsel for landssvik. Retten la til grunn at X forsto at Norge var i krig med Tyskland og at X med sitt medlemskap i NS hadde bistått fienden.

Knut Rød, som ledet arbeidet med arrestasjonen av av norske jøder slik at de kunne utslettes i Auschwitz, ble blankt frifunnet.

De medskyldige

Landssvikanordningens § 32:

Dersom noen som har overtrådt § 2 ikke har tilstrekkelig midler til å dekke inndragnings- og erstatningsansvar, kan retten bestemme at dekning kan søkes hos ektefellen. Dette gjelder dog ikke dersom ektefellen ikke har levd sammen med domfelte etter at at han fikk kjennskap til det straffbare forhold.

Med andre ord: Ektefeller av medlemmer i Nasjonal Samling kunne straffes økonomisk dersom de ikke hadde forlatt ektefellen.

Sitert fra O.H. Langeland: Forat I ikke skal dømmes. Forlaget Heim & Samfund, 1949.

La oss minnes terrorofrene

La oss minnes de 150.000+ som er drept i "frigjøringen" av Irak. La oss minnes de opp mot 100.000 som er drept i Afghanistans "enduring freedom". La oss minnes f.eks. minnes de "to dusin" barn drept da amerikanske styrker bombet et bryllup. La oss minnes journalistene, barna og andre sakesløse sivile som ble massakrert i et amerikansk helikopterangrep. Våre tanker bør gå til de over 700 som i årevis satt i konsentrasjonsleiren Guantanamo, uten lov og dom. Våre tanker bør gå til Khal Mohammad (9 år) som ble vitne til at norske soldater, helt uten grunn, gjennomhulet faren med kuler. Tenk også på afghanske Mohammed Jawad som i en alder av 12 år ble satt i bur på Guantanamo. La oss heller ikke glemme Sami al-Hajj som satt seks (6) år på Guantanamo fordi han var journalist og muslim.


Landsbyen Granai, Farah-provinsen i Afghanistan: Massegrav for 55 drepte i amerikanske bombeangrep (de måtte legges i fellesgrav fordi kroppsdelene ikke lot seg sortere).

Another 9/11 is unlikely

Selv om al-Kaeda har som mål å ramme USA og andre land med terrorangrep, så har de ikke lenger kapasitet til å gjennomføre et komplisert, storskala angrep som 9/11, skriver STRATFOR.

Les analysen: Why Al Qaeda is Unlikely to Execute Another 9/11 | STRATFOR

Misunderstanding the nature of Libyan politics

Gadhafi was a tyrant, but he was not completely isolated. He had enemies but he also had many supporters who benefitted from him or at least believed in his doctrines. There was also a general belief among ordinary government soldiers (some of whom are mercenaries from the south) that capitulation would lead to their slaughter, and the belief among government leaders that surrender meant trials in The Hague and terms in prison. The belief of the human-rights community in an International Criminal Court (ICC) trying Gadhafi and the men around him gives them no room for retreat, and men without room for retreat fight hard and to the end. There was no way to negotiate capitulation unless the U.N. Security Council itself publicly approved the deal. The winks and nods that got dictators to leave in the old days aren’t enough anymore.

Les resten av George Friedmans analyse:
Libya: A Premature Victory Celebration | STRATFOR

Israeli-Arab Crisis Approaching, by George Friedman

Anerkjennelsen av en palestinsk er prinsippielt riktig, men kan fremtvinge en ny regional krise midt blant tre-fire andre regionale kriser, skriver George Friedman.

Nations are created by historical circumstances, and those circumstances have given rise to a Palestinian nation. Under the principle of the United Nations and the theory of the right to national self-determination, which is the moral foundation of the modern theory of nationalism, a nation has a right to a state, and that state has a place in the family of nations. (...)

However, when the United Nations votes on Palestinian statehood, it will intersect with other realities and other historical processes. First, it is one thing to declare a Palestinian state; it is quite another thing to create one. The Palestinians are deeply divided between two views of what the Palestinian nation ought to be, a division not easily overcome.

Read more: Israeli-Arab Crisis Approaching | STRATFOR

Re-Examining the Arab Spring

It is important to begin with the fact that, to this point, no regime has fallen in the Arab world. Individuals such as Tunisia’s Ben Ali and Egyptian President Hosni Mubarak have been replaced, but the regimes themselves, which represent the manner of governing, have not changed. Some regimes have come under massive attack but have not fallen, as in Libya, Syria and Yemen. And in many countries, such as Jordan, the unrest never amounted to a real threat to the regime. The kind of rapid and complete collapse that we saw in Eastern Europe in 1989 with the fall of communism has not happened in the Arab world. More important, what regime changes that might come of the civil wars in Libya and Syria are not going to be clearly victorious, those that are victorious are not going to be clearly democratic and those that are democratic are obviously not going to be liberal. The myth that beneath every Libyan is a French republican yearning to breathe free is dubious in the extreme.

By George Friedman

Read more: Re-Examining the Arab Spring | STRATFOR

Somalia 2.0, eller Irak 3.0?

Er Libya på vei til å bli et nytt Somalia, eller kanskje en fastlåst situasjon som Irak på 1990-tallet? Kaj Skagen siterte allerede 25.mars Monica Fahmy i Tages-Anzeiger: «Vi står overfor trugsmålet om eit nytt Somalia.» Skagen skriver videre:

Ei tredje militær mogelegheit er at ingen av partane vinn. Då kan landet verta
delt i to mellom Gaddafi som vert sitjande i Tripoli, og opprørsklanene som får
den austlege delen. Fleire talar om ei deling av landet i tre, etter grensene
for dei tre historiske provinsane. Vil vi då få ein liknande situasjon som etter
den fyrste Irak-krigen, då ein halvt avvæpna Saddam Hussein fekk sitja nokre år
under det vestlege flyforbodet, til han vart funnen i ei jordhòle etter den
andre krigen nokre år seinare og så hengd.

Lærdommen fra Kosovo er også glemt eller forvrengt:

Den gongen intervenerte NATO med den same grunngjevinga som no i Libya. Dei
sivile i Kosovo skulle frelsast frå den galne diktatoren Milosevic. Han og
styrkane hans vart rett nok tvinga ut av Kosovo. Straks gjekk kosovoalbanarane
under leiing av Kosovos frigjeringsarmé (UCK) laus på dei serbiske sivile, medan
NATO-styrkane såg på. «Etterpå,» skriv Ladurner, «synte det seg at UCK var ein
organisasjon gjennomsyrt av mafiaen». [Ladurner er redaktør i Die Zeit]

Dobbelmoralen er også beklemmende for mange vestlige ledere:

Vestlege leiarar som Sarkozy, Berlusconi, Blair og Obama, som har akseptert
Gaddafi heilt til i førre månad, leier no militæraksjonen mot han. Likeins vart
son til Gaddafi, Seif-al-Islam, berre for eitt år sidan omtala i NRK som Libyas
«von for ei demokratisk framtid»; for ei veke sidan kunne vi lesa i VG at den
same Gaddafi-sonen er vorten degradert frå «demokratisk von» til «fryktet
dikatorsønn» som «dreper for pappa».

PST driver utenrikspolitikk

Politiets sikkerhetstjeneste mener Norge har for dårlig kontroll av iranske studenter. De ønsker nå et system som skal filtrere ut «risikostudenter» før de kommer til landet, skriver Universitas.

Med "risiko" mener PST slett ikke studenter som på en dårlig dag sprenger seg selv og T-bane nr 4 i lufta. Nei, de mener studenter som kan ta med seg kunnskap som potensielt kan brukes f.eks. til å lage atomvåpen. Det er heller ikke snakk om statshemmeligheter, nei det er snakk om kunnskap som sirkulerer temmelig fritt i akademia. Ja, vi snakker om slikt som står i lærebøker eller artikler i vitenskaplige tidsskrifter.

Alt kan i prinsippet hjelpe "fienden". På 1980-tallet ble Bernhard Green (en lavere funksjonær ved Kongsberg Våpenfabrikk) dømt til fengselsstraff for å ha medvirket til at Sovjet (via Toshiba) fikk tilgang til teknologi som de senere benyttet til å lage mer stillegående ubåter. Det var altså ikke snakk om militært utstyr eller fiks ferdig våpenteknologi, men om en særlig avansert utgave av datastyrt utstyr som finnes på alle større mekaniske verksteder.

PST driver rett og slett utenrikspolitikk, en politikk som rammer enkeltpersoner, men som også kan hemme den sivile og økonomiske utviklingen av et land. PST peker ut enkelte land som "uverdige" til å sende sine unge talenter til oss. Det er ihvertfall ikke UiOs ansvar å drive utenrikspolitikk.


Data, det er fali' det! Kan brukes til å lage atomvåpen eller til å lage revolusjon. Forvirrende.

Pliktens gleder

Knut Rød ble frifunnet i den første rettssaken mot ham (1946) med seks mot én stemme. Retten uttalte:

[…] på grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at den tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten, bortsett fra jødeaksjonene, betegner som bagatellaffærer, finner retten godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeid til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i forsetlig forbrytelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud og må således bli å frifinne.

Saken ble behandlet i lagmannsretten for annen gang i 1948. Igjen ble Rød frifunnet, og denne gangen var beslutningen enstemmig. I lagmannsrettssaken i 1948 var paragrafene om ulovlig frihetsberøvelse utelatt fra tiltalen. Nå ble Rød bare tiltalt for det mest alvorlige forholdet, bistand til fienden i henhold til § 86, et punkt det var langt vanskeligere å få ham dømt for.

I mai 1948 ba Rød om å få tiltre den stillingen han hadde hatt ved Kriminalpolitiet i 1940, men Oslo politikammers ansettelsesråd besluttet enstemmig å si nei. Røds advokat, Leif Rode, anket denne avgjørelsen inn for Oslo byrett, som slo fast at Rød kunne gjeninntre stillingen som førstebetjent ved Aker – nå Oslo Politikammer. (...) Høyesterett bekreftet byrettens dom. Rettens formann fant ikke at «Knut Rød etter loven har stelt seg ‘so andsynes okkupasjonsmaktene eller hjelperane deira, eller bar seg so unasjonalt åt på andre måtar, at han ikkje er verdig til å halde fram i stillingi’».

Rød arbeidet i 34 timer i strekk de døgnene arrestasjonene foregikk. Ingenting tydet på at han gjennomførte sabotasje eller en «gå sakte-aksjon» for å hjelpe jødene som skulle arresteres, selv om han senere hevdet å ha handlet etter beste evne.

En av Røds kollegaer som ble sitert i lagmannsrettssaken i 1946, hevdet at man måtte regne med at alle jøder ble varslet og at tiltalte, Rød, var sterkt imot aksjonene. Et annet vitne underbygget utsagnet: «[…] om aksjonene den 26. november ga tiltalte selv XX beskjed dagen forut og mente å kunne gå ut ifra at de aller fleste ble varslet» (L-sak 4094). Hvis Rød var mot aksjonene, gjenspeilet det seg imidlertid lite i hans handlinger. Ingen massevarsling kan ledes tilbake til aktører i Statspolitiet verken 26. oktober eller 26. november.

-------
Utdrag fra Kopperud og Levin: Da norske jøder ikke fantes, Nytt Norsk Tidsskrift, nr 3, 2010.

Se også Aftenposten.


Leopold Meyer Rothmann.

Luftkrigens paradoks

Dei massive bombeåtaka, som skulle visa tyskarane at dei ikkje kunne sitja trygge i heimane sine og spreia død og liding over andre folk, gjorde det etter kvart mogeleg for britane og især amerikanarane å sitja relativt trygt heime medan dei sende død og liding over andre.
(...)
Den tyske rettsteoretikaren Carl Schmitt hevda i 1932 at ingen ville opptre meir omsynslaust i krig enn dei liberale demokratia. For dei var fienden ikkje ein rival som det galdt å visa att­­ende til dei rette grensene sine, som i den klassiske stormakts­politikken. Han vart snarare oppfatta som ein kriminell som det var naudsynt å utsletta.

Les resten av Thues tankevekkende artikkel i Dag og Tid. Assosiasjonene til Bush-retorikk er forøvrig åpenbar.


Gamlebyen i Lübeck, uten militærstrategisk betydning.

En kriminell stat

(VG Nett) Kosovos statsminister Hashim Thaci skal være hovedmann bak grusomme krigsforbrytelser mot sivile serbere.

Thaci er altså mannen Bondevik tok i mot som om han var en statsleder (bildet). Med NATOs og Bondviks hjelp kom hel- og halvkriminelle til makten i Kosovo. Thacis forgjengere Agim Ceku og Ramush Haradinaj har også vært etterforsket for krigsforbrytelser. Ceku var (pussig nok) offiser i den kroatiske hæren og deltok i erobring og etnisk rensing av Krajina.

9/11 nineteen ninety-eight

New York utsettes for blodige ondskapsfulle terrorangrep. Helevete er løs i den sårbare verdensbyen. Tilfeldige personer blir offer for de islamistiske terroristenes selvmordsaksjoner. Innbyggerne krever handling, myndighetene får panikk. Hæren settes inn for å tilintetgjøre terroristene. Hundrevis av muslimer plasseres i konsentrasjonsleir uten grunn. Mulige informanter tortureres, før de drepes for å skjule spor.

Året er 1998 og det hele foregår i spillefilmen The Siege. Oppdiktet ja, men forbløffende treffsikker når vi nå vet hva som skjedde 3 år senere.

Denzel Washington har rollen som den tøffe, men helstøpte FBI-agenten. Bruce Willis har rollen som den brutale generalen som gladelig misbruker makt og driver egen politikk i en misforstått patriotisme. Annette Bening har rollen som CIA-agenten involvert i tvilsomme aktiviteter og uklare relasjoner. Meldingen er altså klar: Det er håpløst å bruke hæren til politioppdrag (Irak og Afghanistan er stikkord), og CIA roter det fort til gjennom sine tvilsomme og skiftende allianser. Dessuten: Terrorister er monster USA selv har skapt gjennom sin fremferd (Afghanistan og bin Laden igjen). Denzel Washingtons figur sier allerede i 1998 det kritikerne raskt påpekte etter 9/11: Terroristene har vunnet dersom vi synker ned på deres nivå.



Manusforfatter Lawrence Wright forutså Abu Ghraib og konsentrasjonsleiren Guantanamo med skremmende treffsikkerhet.

Gratulerer Kina!

Oppdatering: Amnesty har egen aksjon for Liu.

Etter oppfordring fra Pleym har jeg sendt gratulasjon til Folkerepublikken Kina i anledning av årets Fredspris til Liu Xiaobo. Gratulasjonen er sendt på epost til ambassadøren. Du kan gjøre det samme.

Forslag til gratulasjonsmelding:

“To H.E. Ambassador Tang Guoqiang!

I refer to the announcement by Mr. Torbjørn Jagland, leader of the Norwegian Nobel Committee that citizen Liu Xiaobo of the People’s republic of China is the 2010-winner of the Nobel peace price.

I was delighted to hear that Liu Xiaobo was awarded this prestigious prize.

I hope that the government of the People’s republic of China wil consider it an honour that one of their citizens received this prize, and that Mr. Liu Xiaobo will be released from prison.

I ask of you Mr. ambassador, to inform Mr. Liu Xiaobo about my congratulations to him for winning the Nobel peace prize, and that you will send him my most sincere wishes for continous progress in his work.

Sincerely ”

Du kan sende samme melding, til ambassadøren, på følgende epostadresse:

webmaster@chinese-embassy.no

Så dette koster Norge 380 millioner. Jaja.

USAs alternativer overfor Iran

George Friedman hos Stratfor om Obamas Iran-politikk:

Our current view is that the accumulation of enough enriched uranium to build a weapon does not mean that the Iranians are anywhere close to having a weapon. Moreover, the risks inherent in an airstrike on its nuclear facilities outstrip the benefits (and even that assumes that the entire nuclear industry is destroyed in one fell swoop — an unsure outcome at best). It also assumes the absence of other necessary technologies.
....

The country most concerned about Iran is not Israel, but Saudi Arabia. The Saudis recall the result of the last strategic imbalance in the region, when Iraq, following its armistice with Iran, proceeded to invade Kuwait, opening the possibility that its next intention was to seize the northeastern oil fields of Saudi Arabia. In that case, the United States intervened. Given that the United States is now withdrawing from Iraq, intervention following withdrawal would be politically difficult unless the threat to the United States was clear. More important, the Iranians might not give the Saudis the present Saddam Hussein gave them by seizing Kuwait and then halting.

Kosher nukes.

Islamisme er politikk

For de som ikke har fått det med seg: Islamisme er politikk mer enn religion, påpeker Nafeez Mosaddeq Ahmed i intervju med BT:

- Det handler mer om ekskludering fra det sivile samfunn, sosial fremmedgjøring og politisk impotens, enn om religion. Unge muslimer som verken er komfortable med foreldrenes tradisjonelle verdisyn, eller britisk identitet, kan være sårbare for islamistisk propaganda. De har ofte liten sosial mobilitet og mangler kanaler for å uttrykke sin frustrasjon, for eksempel over krigene i Irak og Afghanistan. De aller fleste vokser dette fra seg, men en minoritet vil begynne å tro at muslimer er i krig med Vesten.

Tenk det. Kanskje det mange oppfatter som hat rett og slett er frustrasjon. Og hvordan blir norsk soldater oppfattet i Afghanistan mon tro? Som barnslige idioter? Som voldelige representanter for den arrogante vesten? Hmmm.


Ondskapen personlig.