Arild Pedersen har anmeldt Politisk kompetanse. Grunnlovas borgar (red av Nils Rune Langeland):
I den andre bolken får vi artiklar om framveksten av ein kompetent statsadministrasjon i det nye Noreg, den perioden som omfattar Seips embetsmannsstat. Her skriv statsvitaren Håkon Evju leseverdig om utviklinga av og bruken av ytringsfridomen i Danmark-Noreg fram til 1814, særleg knytt til bløminga av nye tidsskrift, som føresetnad for innføringa av paragraf 100. Likevel er dei dansk-norske forfattarane medvitne om at dei har eit paternalistisk ytringsansvar andsynes makthavarane, om lag slik ytringsfridomen vert nytta i Kina og Iran i dag.Dette er relevant også for vår tids diskusjon om ytringsfrihet og ytringsansvar. Denne diskusjonen har nemlig en tendens til å se bort fra maktforholdene. Derfor er f.eks. svake eller utsatte grupper særlig beskyttet i lovverket. For 200 år siden (som i Kina og Iran i dag) ble det utvist ytringsansvar overfor myndighetene, man var altså servil og forsiktig i sin kritikk av myndighetene. Dessverre ser vi tendenser til det samme i dag, de som skriker høyest og mest prinsippielt om ytringsfrihet når det dreier seg om angrep på minoriteter blir plutselig balanserte med pro-et-contra når det dreier seg om myndighetene. Joda, også Kokkvold begynte å snakke om ansvar når det dreide seg om vår storebror.
Prinsippet burde altså være det motsatte: Radikal ytringsfrihet når det gjelder makthaverne, ytringsfrihet under ansvar når det gjelder privatpersoner og minoriteter.
