Nasjonalstaten: Gaza = Katalonia?

In the end, nothing changed. A war was fought without an Israeli ground assault but with massive air and rocket attacks on both sides. Israel did not have the appetite and perhaps the power to crush Hamas. Hamas did not have the power to compel Israel to change its policies but wanted to achieve a symbolic victory against Israel.

....

Just as interesting is what happens to the Catalonias, the buried nationalisms within existing nation-states, that are now prepared to challenge the legitimacy of a country like Spain and demand liberation from it and the right to its own authentic nationalism. What began in the velvet divorce, peaceful and reasonable, now can become much less friendly under the pressure of severe economic pain. What other hidden nationalisms will emerge to use the shield of national self-determination to deflect economic pain?

Read more: Gaza, Catalonia and Romantic Nationalism | Stratfor

Just as interesting is what happens to the Catalonias, the buried nationalisms within existing nation-states, that are now prepared to challenge the legitimacy of a country like Spain and demand liberation from it and the right to its own authentic nationalism. What began in the velvet divorce, peaceful and reasonable, now can become much less friendly under the pressure of severe economic pain. What other hidden nationalisms will emerge to use the shield of national self-determination to deflect economic pain?

Read more: Gaza, Catalonia and Romantic Nationalism | Stratfor

In the end, nothing changed. A war was fought without an Israeli ground assault but with massive air and rocket attacks on both sides. Israel did not have the appetite and perhaps the power to crush Hamas. Hamas did not have the power to compel Israel to change its policies but wanted to achieve a symbolic victory against Israel

Read more: Gaza, Catalonia and Romantic Nationalism | Stratfor

In the end, nothing changed. A war was fought without an Israeli ground assault but with massive air and rocket attacks on both sides. Israel did not have the appetite and perhaps the power to crush Hamas. Hamas did not have the power to compel Israel to change its policies but wanted to achieve a symbolic victory against Israel

Read more: Gaza, Catalonia and Romantic Nationalism | Stratfor

In the end, nothing changed. A war was fought without an Israeli ground assault but with massive air and rocket attacks on both sides. Israel did not have the appetite and perhaps the power to crush Hamas. Hamas did not have the power to compel Israel to change its policies but wanted to achieve a symbolic victory against Israel

Read more: Gaza, Catalonia and Romantic Nationalism | Stratfor

The rockets, stupid

One of Hamas' main goals in this current round of fighting is to retain enough Fajr-5 rockets to allow it to threaten the Israeli heartland, the Tel Aviv-Jerusalem corridor. If they succeed, Hamas will have gained a significant lever in its relations with the Israelis. The Israeli goal is to deny Hamas these rockets. The problem for the Israelis is that this requires a ground assault in order to have any chance of success. The Israelis may think they know where the rockets are, but they cannot be certain. Airstrikes can target known facilities, at least those where rockets are not stored in hardened underground bunkers. But only by going in on the ground with substantial force will the Israelis have the opportunity to search for and destroy the rockets.

by George Friedman, read more: A Pause for Negotiations in the Israeli-Hamas Conflict | Stratfor

Read more: A Pause for Negotiations in the Israeli-Hamas Conflict | Stratfor

Read more: A Pause for Negotiations in the Israeli-Hamas Conflict | Stratfor

One of Hamas' main goals in this current round of fighting is to retain enough Fajr-5 rockets to allow it to threaten the Israeli heartland, the Tel Aviv-Jerusalem corridor. If they succeed, Hamas will have gained a significant lever in its relations with the Israelis. The Israeli goal is to deny Hamas these rockets. The problem for the Israelis is that this requires a ground assault in order to have any chance of success. The Israelis may think they know where the rockets are, but they cannot be certain. Airstrikes can target known facilities, at least those where rockets are not stored in hardened underground bunkers. But only by going in on the ground with substantial force will the Israelis have the opportunity to search for and destroy the rockets.

Read more: A Pause for Negotiations in the Israeli-Hamas Conflict | Stratfor

One of Hamas' main goals in this current round of fighting is to retain enough Fajr-5 rockets to allow it to threaten the Israeli heartland, the Tel Aviv-Jerusalem corridor. If they succeed, Hamas will have gained a significant lever in its relations with the Israelis. The Israeli goal is to deny Hamas these rockets. The problem for the Israelis is that this requires a ground assault in order to have any chance of success. The Israelis may think they know where the rockets are, but they cannot be certain. Airstrikes can target known facilities, at least those where rockets are not stored in hardened underground bunkers. But only by going in on the ground with substantial force will the Israelis have the opportunity to search for and destroy the rockets.

Read more: A Pause for Negotiations in the Israeli-Hamas Conflict | Stratfor

Jødiske og arabiske forbrytelser

Slipper Syria lettere unna enn Israel? Aftenpostens kommentator skriver:

Gaza-krigen omkring nyttår 2008–2009 kostet noe slikt som 1400 menneskeliv. Gatene i Vesten var da fulle av demonstranter. Snart vil tre ganger så mange være drept i Syrias, hvorav de aller fleste sivile. Knapt noe sted utenfor Syria er det noen som har gått ut på gaten med en eneste protestplakat. At tusener drepes i Syria, vekker ikke følelser noe annet sted enn i Syria selv.

Terrorens arnested

"Det kan synes nokså klart fordelaktig at profesjonelle soldater tar denne kampen for oss i arnestedet Afghanistan, fremfor at den utkjempes på europeiske flyplasser og T-banestasjoner, med store antall sivile terrorofre som resultat." Dette skrev Fredrik Mellem tidligere i sommer i et nokså hjelpeløst forsøk på å forsvare Norges deltakelse i Afghanistan.

Uansett: Afghanistan er langt unna. Behagelig langt unna. For israelerne er derimot "terrorens arnested" rett utenfor stuevinduet - på Gazastripen, på Vestbredden og i Libanon. Men når det gjelder Israel snur folk som Mellem 180 grader. Hvor dobbelmoralsk er det mulig å bli?

I Afghanistan er det ikke slemme israelere som tramper ned avlingen for fattige bønder, som dreper sivile ved "feilbombing" eller "uhell", som.....etc - nei, det er våre gutter. Norge og de øvrige "internasjonale" styrkene har i løpet av snart 9 år prestert å skape et Taliban som er mer militant og sterkere enn på lenge. Akkurat slik Israel i løpet av 60 år eller så fremelsket PLO og Hamas. Akkurat slik Israel overdriver sine egne lidelser, og bagatelliserer, ignorerer og avhumaniserer motparten og dennes lidelser - akkurat slik holder vi på nå. Og vi det er deg og meg, med god hjelp av VG, Aftenposten, NRK og politikere som marsjerer i takt.

– Den vanligste erklærte motivasjonen for internasjonale terrorister er å ramme land som har militære styrker på fremmed eller omstridt territorium. Slik er det for India i Kashmir, Russland i Tsjetsjenia og Israel i Palestina. Man trenger ikke være terrorekspert for å se slike sammenhenger, sier Thomas Hegghammer til Morgenbladet.

Er vi på vei inn i den samme onde sirkel som Israel har befunnet seg i disse 60 årene? På toppen av det hele profitterer norsk våpenindustri på krigens gru - er vi snart på høyde med Israel som våpenprodusent?

Samtidig driver vår nærmeste allierte "hemmelig" bombing med droner inne i Pakistan, denne aktiviteten har økt markant etter at Obama tok over i det hvite hus. Reiulf Steen sier Afghanistan er et nytt Vietnam, kanskje Gaza er en bedre sammenligning.

Waziristan - vårt Gaza.

Egypts blokade av Gaza

Ble du overrasket nå? Joda, norske media har lykkes i å skape et inntrykk av at blokaden av Gaza er noe styggedom som røverstaten Israel holder på med. Men neida, blokaden er et pent og pyntelig samarbeid mellom Israel og Egypt. Kunnskapsløsheten reflekteres tydelig i blogger som denne.

Nå har til og med Aftenpostens korrespondent oppdaget Egypt (ingen prestasjon når han er Midtøsten-korrespondent for den gamle tanta). Jørgen Lohne skriver 22.juni bl.a.:

Åpningen av grensen mot Gazastripen er Egypts forsøk på straks å distansere
seg fra israelernes blodige raid mot konvoien som ville bryte blokaden mandag
31. mai (...) Onsdag 2. juni kunne jeg i grensebyen Rafah se hvordan palestinere
tålmodig satt i kø for å få plass på en av de få bussene som fikk slippe
gjennom. Det er ingen fri flyt av varer og mennesker Kairo har gått med på. Alle
som får reise ut, har en spesialtillatelse fra egyptiske grensemyndigheter med
grunnlag i studier, medisinsk behandling eller gyldig oppholdstillatelse i
utlandet.
(...)
Likevel kan det nok hevdes at Egypt har sluppet lettere fra verdens
fordømmelse av avstengningen av den lille landstripen ved Middelhavet enn
Israel. Ofte er det bare israelsk grensestengning og avskjæring av havområdet
som omtales som blokaden, mens Egypts rolle blir glemt.

Lohne poengterer at Egypts president har sterke egeninteresser i blokaden: Mubarak ønsker å isolere Hamas for at de ikke skal bidra til å styrke sine nære allierte i Egypt (Det muslimske brorskap). Egypt er altså ikke bare i lomma på storebror Israel og USA. Relasjonen til Israel/USA er bare en og muligens den minste viktige grunnen til at Mubarak fortsetter den strenge blokaden på tross av de alvorlige konsekvensene for Egypts omdømme i regionen.

Sleiper seg unna kritikk.

Tunneler til Gaza

Mye og berettiget kritikk blir rettet mot Israel pga blokaden av Gaza. Nå kan vi i VG lese om underjordiske tunneler fra Gaza til Egypt. Til Egypt? Hvorfor krysser ikke gazittene grensen til Egypt på jordoverflaten? Hvorfor kan de ikke bare dra på harrytur slik vi gjør?

Svaret er veldig enkelt: Egypt og Israel samarbeider om blokaden.

Men hva er svaret på kontrollspørsmålet ingen bryr seg med å stille: Hvorfor er Egypt med på blokaden? Faktum er at både Abbas og Egypt er for sjøblokaden. Kan noen fortelle oss hvorfor?


Hvorfor peker man bare på Israel?

Gaza-konvoien: En varslet konfrontasjon

Natt til 31.mai ble skipene i Gaza-konvoien (Gaza flotilla) bordet av israelske soldater. Bordingen skjedde i internasjonalt farevann og en rekke sivile tyrkere ble skutt og drept. De kraftige reaksjonene på Israels brutale fremferd var berettiget både moralsk og folkerettslig. La oss et derfor legge den moralistiske reaksjonen til side et øyeblikk og i stedet se på de realpolitiske aspektene av denne konfrontasjon som faktisk var temmelig forutsigbar.

En slik varslet konfrontasjon er typisk eksempel på det spillteoretikerne kaller chicken game (feigingspillet). Streik er et annet eksempel. To biler på kollisjonskurs er det klassiske eksempel: Den som først psyker ut og svinger unna er en feiging (og taper), dersom ingen svinger unna taper begge (de frontkolliderer). Spørsmålet blir altså hva de to partene ville vinne eller tape ved å vike eller kjøre på.

1. Israels perspektiv
Fra Israels perspektiv er landet i en krigssituasjon med Hamas og har dermed (mener Israel) moralsk og juridisk rett til å innføre en marineblokade av Gaza.* Mer konkret henger blokaden nært sammen med at Hamas kidnappet den israelske soldaten Gilad Shalit og nekter å slippe ham fri. Dette er også helt forutsigbart på bakgrunn av Israels politikk om aldri å etterlate egne soldater bak fiendens linjer. Fra Israels perspektiv var dermed Gaza-konvoiens forsøk på bryte blokaden en støtte til deres fiende, Hamas. Innrikspolitisk ville det dermed vært et stort prestisjenederlag å slippe konvoien gjennom. Samtidig ville det være et internasjonalt prestisjenederlag å arrestere sivile skip med en rekke kjente og prominente personer om bord (endog skip fra Tyrkia, Israels eneste venn i den islamske verden), selv om dette ville ha mindre å bety for relasjonen til USA. Fra den israelske regjering og miliæres perspektiv var bording av skipene det minste av to onder, på kort sikt i det minste.

2. Gaza-aktivistenes perspektiv
I motsetning til Israel definerer aktivistene konvoien som fredelig nødhjelp.** De hadde en klar strategi om opptre ikke-voldelig,*** men samtidig presse seg langt inn i Gazas farevann som mulig ved den uunngåelige konfrontasjonen med Israels marine. Derfor var det viktig å ikke "psyke ut" for tidlig. Aktivistene må ha forstått at de hadde temmelig liten sjanse til å slippe gjennom. Det måtte altså være selve den ikke-voldelige konfrontasjonen som var strategien. Ved fylle skipene med nødhjelpsvarer og fremstående personer fra en rekke land (endog fra Israel), ville konfrontasjonen avsløre Israels politikk og opinionen ville få øynene opp for den absurde og tragiske situasjonen. Denne gevinsten ville de (som i et klassisk chicken game) bare oppnå ved å provosere Israels militære til handling. Det tragiske utfallet av bordingen gjorde paradoksalt nok gevinsten større for aktivistene (og dermed for gazittene).

Konklusjon
Spillet er imidlertid ikke symmetrisk. Israel har den fysiske overmakten, men taper prestisje uansett hvordan de håndterer situasjonen - Israel har rett og slett malt seg opp i et hjørne. Aktivistene har lite å tape så lenge Israels marine ikke skyter for å drepe. Jo mer våpen og blod, desto mer sympati vinner aktivistene. Det å fylle skipene med sivilister og fremstående personer fra en rekke land er en genistrek: Det gir konvoien stor oppmerksomhet, det blir mange taleføre vitner til Israels handlemåte og begrenser Israels handlingsrom (Israel er allerede i ferd med å miste støtten fra Tyrkia). Jo flere skip som sendes, desto vanskeligere blir det for Israel å bruke rå makt.

I sum kan altså slike konvoier overraskende nok vise seg å være den beste måten å løse opp den fastlåste situasjonen. I allefall 1000 ganger mer effektivt enn å boikotte israelske appelsiner. Men å sende skip fra Iran (Israels hovedfiende) kan bli en bomerang. Selv om aktivistene har gode intensjoner kan de i sin iver lett havne i seng med ekstremister som Hamas, slik Bjørn Gabrielsen påpekte.

*De færreste tar seg bryet med å påpeke at Egypt (som har grense mot Gaza) bidrar til blokaden. Selv president Abbas er sjøblokade er OK, et perspektiv han deler med en flere arabiske ledere i området.

**Mat og medisiner slipper gjennom, så denne framingen er en tilsnikelse som blir adoptert av vest-europeisk media.

***Dog noe uklart om de tyrkiske aktivistene i IHH hadde andre planer.


Vareleveransen var underordnet, konfrontasjonen derimot.

Gaza hermetiseres

Gazittene sperres nå helt inne. Nå bygges et gjerde i stål. Denne muren vil ikke bare rage høyt over bakken, men også stikke 18 meter ned i jorden. Formålet er å hindre palestinerne i å grave flere tunneler av den typen som er Gaza-befolkningens viktigste forbindelse med omverdenen. Muren blir 14 kilometer.

Men vent nå litt! Israel har da mer enn 14 kilometer grense mot Gaza? Israel? Neida, dette dreier seg om Egypt. USAs hær bistår Egypt i arbeidet.

– Stålmuren er en alvorlig trussel som vil gjøre livet umulig for oss i Gaza, sier Abu Ayman, en av de tusener som jobber i smuglertunnelene mellom Gaza og Egypt. 41 år gamle Ayman, som ikke vil oppgi sitt fulle navn, forteller at det er denne jobben som gjør ham i stand til å livnære kone, fire barn og to gamle foreldre.

Egypts dyptgående grensegjerde er velkjent, men vekker ikke særlig interesse hos norske journalister. NRK nevner "nedovermuren", men ikke som hovedoppslag. Klassekampen nevner i forbifarten Egypts "kaningjerde" mot palestinerne, men fremhever Israels mur mot Egypt.




Palestinerne formerer seg som kaniner, og i likhet med kaniner graver de ganger i jorden. Tiltakene må være deretter, mener Israel, USA og Eypt. Til venstre: Rabbit-proof fence i Australia.