Den administrative frihet

"Fagmiljøene vil ha bedre rammevilkår og tid til å forske. Men Fagerbergutvalget foreslår mer av det som tidligere er bevist at ikke fungerer innen forskning: mer gulrot og pisk. I boken «Drive» har Daniel Pink oppsummert mye av det som finnes av forskning på feltet. Økonomer, sosiologer og psykologer er for en gangs skyld enige. Gulrot-og-pisk-styring fungerer ikke, det er tvert imot kontraproduktivt," skriver Kjelsberg og Alseth.

Fagerbergutvalgets anbefaling innebærer at universitetene blir stadig mindre universitet og stadig mer pølsefabrikk. Det er grunn til å minne om at den akademiske friheten som tidligere bare var en tradisjon, nå faktisk er lovfestet (universitets- og høyskoleloven 2005):

§ 1-5. Faglig frihet og ansvar

(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

(...)

(3) Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

a)	læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet

b)	individuelle ansettelser eller utnevnelser.

(...)
(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.

Den akademiske friheten er ikke bare løst prat. Den garanterer at vitenskapelige kriterier (ved tilsetting, forskning etc) ikke kan overstyres av noen utenforstående. Denne friheten gjelder både institusjonen og den enkelte medarbeider.

Denne friheten, som i 100 år har vært selvsagt for professorene, blir imidlertid stadig innskrenket gjennom alle slags byråkratiske påfunn. Et eksempel er den ekstremt detaljerte kontrollen med forskernes publikasjoner. Finnes det noen annen yrkesgruppe som har lovbestemt plikt til å registrere sine arbeidsresultater på individnivå i en offentlig tilgjengelig, nasjonal database, spør professor Torvund.

Forskerne utgjør imidlertid bare halvparten av de ansatte de ved universitetet, de øvrige er ymse administrativt (og teknisk) ansatte. De administrativt ansatte må naturligvis ikke redegjøre for hvordan de bruker arbeidsdagen. Mens disse tidligere var sekretærer for professorene er rollene byttet om: de administrative har blitt opphøyd til kontrollerer av professorenes aktiviteter. De mest kvalifiserte, selve kjernen i universitetet, professorene, må nå bukke og skrape for en eller annen tilfeldig konsulent med eksamen fra Indre Enfold handel & kontor. Hensynet til styrbarhet går foran ytringsfrihet, akademisk frihet og vitenskapelighet. Den akademiske frihet må vike for den administrative frihet.

Eksemplene er mange og slående. I Universitas 1.juni kan vi lese at universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe har fått et lønnstillegg på 50 000, og tjener nå 1 198 000 kroner i året (1,2 mill kr). Siden 2007 har hun hatt en lønnsvekst på omkring 200.000. Dette er et individuelt resultatbasert tillegg sier departementet. Det mest oppsiktsvekkende resultatet Bjørneboe oppnådde var å sparke Nedkvitne, han hadde ikke en gang råd til å betale de få tusen kronene det kostet å få anken behandlet i kjæremålsutvalget. I motsetning til den arbeids- og inntektsløse Nedkvitne produserer ikke Bjørneboe noe som helst. Vanlige professorer fikk til sammenligning omkring 7.000 i tillegg.

"Det klassiske universitet blir gradvis omformet til en serviceleverandør, der de vitenskapelig ansatte underordnes byråkratisk kontroll," skrev professor Slagstad. Dette falt ikke i god jord hos byråkratene som kommenterte Slagstads kronikk: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort i Aftenposten, vil i de aller fleste bedrifter bli betraktet som ekstremt illojalt og helt sikkert ført til oppsigelse flere steder.»

Kristian Gundersen skriver i Morgenbladet:

Professor Arne Emil Christensen som var ansvarlig for konserveringen av vikingskipene uttalte offentlig at de ikke tåler flytting til Bjørvika. Han gikk dermed imot ledelsens strategi for å sikre seg et nytt museumsbygg og ble straffet av museumsdirektør Egil Mikkelsen. Mikkelsen uttalte til radioprogrammet Detektor at «det må være aksept innad også for at vi kjører en prosess hvor diskusjonen går innad før et styre konkluderer med det de vil konkludere med. Og når et styre også har konkludert så forventer vi også at medarbeiderne følger opp om det vedtaket som da er truffet.» Han fratok så Christensen hans emerituskontor for åpen mikrofon på tross av at han erkjente at Christensen fremdeles var verdifull for museet. Direktøren brøt her utvilsomt Universitetslovens §1-5 om akademisk frihet, men jeg har ikke hørt at han selv er blitt sanksjonert.

Det er liten tvil om at akademia er smittet av en alvorlig, lammende sykdom. Det er forsåvidt tilgivelig at folk flest ikke forstår forskjellen på et veiprosjekt og et forskningsprosjekt. Verre er det når de som liksom skal administrere forskerne har minimal innsikt i virksomheten.


Næss sr.: Hadde neppet passet inn i Administrasjonsuniversitetet. Bjørneboe ville sikkert funnet en grunn til å sparke ham, med etterfølgende pen bonus fra departementet.

Kafka på Campus

Den avsatte professor Nedkvitne er uten tvil en spesiell type, men han var bare en enslig, dog brysom, professor. Det er imidlertid ikke professorene som ødelegger universitetet (hva hadde vel universitetet vært uten professorer?), det er de såkalte lederne som raserer en av det siviliserte samfunns viktigste institusjoner. Professor Jordell rapporterer i Morgenbladet om sin erfaring med det Kafka-system som installeres på Blindern. Problemet med disse selvutnevnte fyrstene er at en enkelt idiot kan ødelegge for 200 utmerkede forskere og 5000 flittige studenter.


Skrev en kjent bok etter møte med Blindern.

Lars Onsager

«Onsager er saman med Einstein den største vitskapsmannen i det 20. hundreåret.» Dette ble i følge Jon Hustad sagt av fysikkprofessor Ivar Giæver. Så hvem var Lars Onsager? Han var nok ikke den største fysikeren på 1900-tallet, men han var altså norsk og vant nobelprisen i kjemi i 1968.

Et par linjer fra engelsk Wikipedia sier mye om mannen:

At JHU (Johns Hopkins) he had to teach freshman classes in chemistry, and it quickly became apparent that, while he was a genius at developing theories in physical chemistry, he had little talent for teaching. He was dismissed by JHU after one semester.

Hans arbeid var så avansert at selv fysikkprofessorene ved Yale var ute av stand til å vurdere avhandlingen hans. Først da matematikerne gikk gjennom arbeidet ble det klart at avhandlingen var glitrende. Men altså: Onsager var en pedagogisk og sosial katastrofe. Johns Hopkins fikk derimot ingen glede av Onsagers geni og nobelpris, de hadde jo sparket ham.

Arnved Nedkvitne vinner nok ingen nobelpris, men han er også en sosial katastrofe, samtidig ser det ut til at han er en OK lærer og en god veileder. På sparkes professorene ikke fordi de er håpløse lærere, men fordi de legger seg ut med maktkåte administratorer.

Kontorsjefisme i elitedivisjonen

Nils Rune Langeland sammenligner i Morgenbladet (17.des, ikke på nett) universitetet med en fotballklubb. Han påpeker det som burde være opplagt, men som dessverre ikke er det i dagens universitetsregime:

Kva er vi­kti­g for ei­t uni­versi­tet? Å få tak i­ d­ei­ beste forskarane, vi­nne om­d­øm­e og så trekkje ti­l seg m­ange god­e stud­entar – aller helst frå hei­le verd­a. Alt sam­an i­ ei­n sjølvforsterkand­e spi­ral. (..) Alt anna i­ ei­t uni­versi­tet er tilfellelege støttefunksjonar på li­ne m­ed­ sal av supporterutstyr.

Når selgere av supporterutstyr lønnes like godt og har mer de skulle sagt enn de beste spillerne er det opplagt for alle at fotballklubben er helt på jordet. I fotballens elitedivisjon er det ikke slik, men ved universitetet er dette den sørgelige tilstanden. Alskens kontorsjefer, smådirektører og andre dilletanter er mest opptatt av å telle binders og fylle ut skjema korrekt har blitt den nye avantgarden ved universitetet, selv om de knapt vet hva et universitet.

Langeland skriver videre:

Å by­te ut kun­n­skap med pedagogikk er­ eit av dei stør­ste tr­ugsmåla mot å bli eit univer­sitet. Her­ tr­en­gst det ster­k lut. Plumbo i r­øy­r­a for­ at kun­n­skapen­ skal fly­te fr­itt!
(...)
Dan­in­g er­ ikkje å in­n­studer­e positur­en­ av sin­n­elagsetisk vemod, men­ handfast innsyn­ i kun­n­skapen­s ar­kitektur­. Då fy­r­st skjøn­ar­ ein­ kor­ lite n­y­ kun­n­skap som faktisk fi­n­st.

Nettopp. Det er en misforståelse at universitetet er en pedagogisk institusjon, det er en kunnskapsinstitusjon. Pedagogikken er bare et hjelpemiddel. Studentene er voksne mennesker og trenger ikke barneskolepedagogikk.


Binderstellerne er universitetets nye stjerner.

Stalinistene herjer på Blindern

Hovedverneombud Mette Børing var tidligere medvirkende til mobbingen av nå avsatt historieprofessor Nedkvitne. Nå er hun på ferde igjen. Hun vil gjøre noe med "gubbeveldet" fordi det visstnok skader arbeidsmiljøet:

– Jeg er helt enig. Særlig i maktforholdet mellom yngre og eldre vitenskapelig ansatte er dette et problem, og spesielt i profesjonsmiljøene.

Børing er altså hovedverneombud ved landets fremste akademiske institusjon, men har likevel ikke skjønt et kvidder av hva en akademisk institusjon er.

Studentpolitikeren Aksel Braanen Sterri (forøvrig sønn av Bjørgulv Braanen) sier:

– Forskeryrket har vært isolert og privilegert. De sitter på kontorene sine og tenker sånn: «Dette er mitt fagfelt, administrasjonen er til for meg, så jeg kan gjøre hva jeg vil».

– Universitetet har en strengt hierarkisk struktur der de som sitter på prestisje- og innflytelsestoppen er gamle professorer med store nettverk, flertallet menn. De har en kultur der de knytter all sin prestisje til sitt lille, smale forskningsområde, og dermed hegner veldig om seg og sitt, sier Kim Kantardjiev.

Dette er en god beskrivelse av situasjonen. Sterri og Kantardjiev tror de her fremmer en smart kritikk, tveritmot er det en god beskrivelse hvordan det skal være. Professorene skal være autonome om de vil, professorene skal være privilegerte (dette kalles akademisk frihet), administrasjonen skal være til for professorene, professorene er ledende innenfor sitt område og det skulle bare mangle om det ikke skulle sitte på prestisjetoppen, og professorene skal dyrke sitt forskningsområde.

Dette handler ikke om arbeidsmiljø, det handler om akademisk eksellens. Det har tydeligvis ikke Sterri, Børing og Kantardjiev peiling på. Spar oss for dette våset.

Oppdatering: Sterri har en kommentar nedenfor.


Børing: Stalinist, maktkåt, ond, uinformert, korka eller inkompetent? Eller alt på en gang?

Universitetet er ikke en pedagogisk institusjon

Studenter og studieledelse bør bruke gulroten for å oppmuntre gode forelesere. Universitets- og høyskoleledelse bør stanse de dårlige i døra, skriver redaktøren i Universitas.

Dette er selvsagt lett å avfeie som den forutsigbare sutringen fra studentene, men for en gangs skyld å være i møtekommende: Det er velmente, god ønsker, men det beror på en misforståelse om hva universitetet er og skal være, og dermed hva professorene skal være.

Denne misforståelsen er helt naturlig. De fleste studenter møter de fleste professorer som forelesere. Men professorens jobb er ikke å underholde studentene et par timer. Universitetet er en vitenskapelig institusjon, og har som oppgave å levere høyest mulig faglig kvalitet til studenter og samfunnet forøvrig. Forelesninger er bare et medium (ofte ikke det beste). Å være foreleser er altså ingen jobb, slik noen synes å tro. Å være foreleser er bare en (liten) del av professorens jobb.

Derfor er vitenskapelig kvalifikasjoner det sentrale og avgjørende kriteriet ved tilsetting. Slik er det og slik skal det være. Universitetet er ikke en kabaret der man ansatter den beste stand-up-komikeren.


Studentene bør ikke forvente standupkomikere som forelesere.

De ubestikkelige

Ubestikkelighet, utidsmessighet, uforutsigbarhet og et overgripende blikk på samfunnet er egenskaper som demokratiet trenger, skriver Trond Berge Eriksen i Aftenposten.

Som presumptivt god intellektuell sparker TBE både til høyre og venstre:

En av etterkrigstidens mest åndfulle, intelligente og beleste intellektuelle,
nemlig Gudmund Hernes, var en katastrofe som politiker, både da han hadde ansvar
for skole og for helse. Nasjonen har bare så vidt kommet seg på beina igjen
etter hans regime.

TBEs favorittliste er også ganske blandet for å si det diplomatisk:

I min egen tid har det ikke vært så rent få i den norske offentligheten som det
alltid har vært bryet verd å lese. Jens Bjørneboe, Arne Næss, Nils Christie, Dag
Østerberg, Thomas Hylland Eriksen og Kåre Willoch er navn alle tenker på når vi
bruker ordet «intellektuell». Gerd Benneche, Kjartan Fløgstad, Kaj Skagen, Bernt
Hagtvet, Finn Skårderud, Georg Apenes, Kristin Clemet, Rune Slagstad, Unni
Wikan, Reiulf Steen, Sigurd Skirbekk, Inge Lønning, Hans Fredrik Dahl, Amal
Aden, Maria Reinertsen, Åshild Mathiesen, Marie Simonsen og Hanne Skartveit
tilhører vel mine mer personlige preferanser.

På denne bakgrunn må jeg også si meg enig med Gabi Gleichmann: JG Støre er ingen intellektuell. Jovisst er han en skolert og kultivert mann, endog med godt hode med presumptivt stødig moral. Men Støre bruker sitt intellekt til å utforme og forsvare en bestemt politikk, i offentligheten er han ikke en fri tenker.




Takket nei til jobb i UD.

Universitetet - en utrydningstruet art

I kjølvannet av Nedkvitne-saken og Pål Veidens kritikk av byråkratiseringen av akademia har det oppstått en viktig debatt om akademisk frihet, ytringsfrihet, folkeskikk og universitetets egenart.

I Morgenbladet 12.mars tar filosofiprofessor Serck-Hanssen til orde for en slags akademisk vær-varsom plakat, etter mønster av pressens plakat og selvjustis. Jeg er enig med historiker Fredrik Thue som mener dette er en interessant ide, men at et formalisert moralpoliti ikke er veien å gå. Thue understreker at mangel på kritikk er et større problem enn ufin oppførsel. Gi oss gjerne vær-varsom plakat som f.eks. kan introduseres i doktorgradsstudiet, men jeg er mer i tvil om det egner seg med en selvjustiskommisjon som PFU.

Universitetets husstalinist, det såkalte verneombudet Mette Børing, mener at det er arbeidsgiveren som må forvalte et slikt regelverk. Hun mener med andre ord at noen dilletantiske byråkrater skal overvåke professorene og slå til med harde disiplinærtiltak dersom f.eks. en kjønnsforsker kommer i skade for å bruke ord som "biofascist". Børing er helt på jordet. Biofascister er langt å foretrekke fremfor administrative stalinister som Børing.

Samtidig kan vi i DN (19/3) lese om administrativt personale som sutrer over at deres stemmer veier mindre enn professorenes ved valg av rektor. Hovedtillitsvalgt Ole Martin Nodenes mener endog at systemet er diskriminerende, at det henger igjen fra en annen tid. I følge Nodenes' logikk skal altså vaskehjelp og vaktmester ha like stor innflytelse på valg av rektor og styringen av Universitetet som professorene. Det er nå ca 3000 teknisk/administrativt ansatte ved UiO, ca 1500 fast vitenskapelig ansatte. Dermed kan flertallet i følge denne misforståtte demokratilogikken velge vaktmester Pedersen til rektor. Pedersen er sikkert en fin fyr, men har ingenting som rektor å gjøre.

Folk som Nodenes og Børing gjør sitt beste for å ødelegge universitet og omskape det til en pølsefabrikk der ansatte bukker og skraper for tilfeldige kontorsjefer. Javisst finnes det mange kompetente og samvittighetsfulle medarbeidere i administrasjonen, men de har ganske enkelte en helt annen rolle. De driver for det første forvaltning (saksbehandling) og skal derfor være lojale mot lover og regler. For det andre skal de være et støtteapparat for kjernevirksomheten (undervisning og forskning), selv om de dessverre (slik bl.a. Pål Veiden viser) skyver mer og mer administrativt dilldall over på de vitenskapelige. Vitenskapelig ansatte skal være lojale mot faget og vitenskapeligheten, dernest mot studentene. Dette innebærer faglig autonomi og frihet (og plikt) til å kritisere hva som helst.

Selve universitetsideen bygger på den faglige autonomien og den er i sin tur knyttet til de vitenskapelig stillingene, ikke de administrative. Derfor bør de vitenskapelige ha siste ordet i styringen av universitetet.


Universtetets frihetlige ide angripes av byråkrater, regelryttere og maktkåte dilletanter. Det er ille nok at vi må slite med dilletantforskere som Lorentzen.

Nedkvitne vs Lorentzen

Kjønnsforskeren Lorentzen sto naken tilbake etter besøk av Harald Eia. Halve landet kunne med egne øyne se at den sympatiske Lorentzen er en dilletantisk forsker, han er først og fremst en ideolog, en fundamentalist. For kort tid siden ble den usympatiske Nedkvitne sparket fra sitt professorat i historie. Så hvordan kan det ha seg at dilletanten Lorentzen får fortsette, mens den utmerkede forsker Nedkvitne blir sparket, spør Jon Hustad i Aftenposten. Lorentzen gikk endog til ufint angrep på Harald Eia personlig.

Ja, og hvorfor er det journalister og ikke forskerne selv som setter fingeren på svak forskning? Elster har kanskje rett, forskerne er for høflige mot hverandre.

Andre oppdateringer om Nedkvitne-saken: Morgenbladet, Universitetsavisa, Uniforum.

Pål Veiden om dilletanteri i universitetsadministrasjonen.

- Harald Eia er i en sosialt konstruert 40-års krise

Mannsforsker Jørgen Lorentzen (53) slår tilbake mot Harald Eia (44) etter utspekulert utdriting på NRK.

- Dette er naturligvis en sosialt konstruert 40-årskrise, alder er i likhet med kjønn en sosial konstruksjon, sier Lorentzen. Det er våre samfunnsskapte briller som gjør at vi ser en pjuskete, halvskallet, skilt og generelt usexy mannsling, mens jeg selv er en pen og velkledd mann med flott hårmanke - i motsetning til Eia har jeg fortsatt draget!

- Eia har personlige grunner til å lage "Hjernevask", mens jeg selv naturligvis ikke har personlige grunner til å hevne meg for at Eia avslørte meg som en komplett dust, poengterer Lorentzen.

(poeng stjålet fra Hjorthen)

Slaskete, uflidd humorist (til venstre) med håravfall forårsaket av sosialt konstruert testosteron. Femi, arbeiderpartipolitiskkorrekt mannsforsker til høyre.

Fra professorvelde til bedriftsvelde

Nedkvitne-saken viser at universitetet har gått fra et professorvelde til en bedriftsfase, sier Jan Fridthjof Bernt til Klassekampen (16.febr).

En av Nedkvitnes viktigste innvendinger mot ledelsen ved Historisk institutt var at han opplevde at hans eget fag, middelalderhistorie, ble svekket til fordel for det langt mer populære faget samtidshistorie. Årsaken mener han ligger i den politiske styringen av universitetene. I dag er det flinke nettverksbyggere og andre som klarer å hente inn eksterne økonomiske midler til forskingen sin, som blir premiert, mener Nedkvitne.

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt mener Nedkvitne-saken avspeiler en problematisk utvikling ved universitetene og i norsk forskingspolitikk.

– Først ble professorveldet ved universitetet brutt ned, for å bli erstattet av et slags faglig demokrati. Seinere er dette gradvis blitt faset ut, og vi er nå på vei inn i det jeg kaller «bedriftsfasen», sier Bernt.

– Tidas moteord er «profilering» og «spissing av kompetanse». Der instituttenes oppgave tidligere var å sørge for å ivareta faglige tradisjoner og kvalitet i bred form, oppfattes det nå som en overordnet målsetting å komme opp med profilerte forskingsprosjekter som kan konkurrere om ressursene på de spesielle områdene som etterspørres av private kommersielle interesser eller som er populære hos politiske myndigheter, påpeker professor Bernt.

– Tidligere møttes lærerkreftene og ledelsen rundt samme bord, og det ble diskutert og, til tider, kranglet. Ledelsen satt på møtene, og måtte svare for seg og delta i diskusjoner med professorene om rammevilkårene for forskingen og undervisningen. I dag er premissene endret, sier han, og peker på at beslutningsmyndigheten har blitt overført fra professorene og til administrativt ansatte ledere, sier Nedkvitne.

– Det påvirker hvem det er som setter rammebetingelsene for forskingen. Hvis byråkratene alene skal gjøre det, vil de selvsagt gjøre det ut fra egne premisser. Men det er jo ofte professorene vet mer om hvordan ting bør organiseres for å skape kvalitet, i følge Nedkvitne.

(selektiv saksing fra artikkel i KK)


professor Bernt ved UiB.

Nedkvitne anker

Oppdatering 26.februar, Morgenbladet melder: "Vedtaket i Forskerforbundet har satt sinnene i kok hos mange av medlemmene, og flere har meldt seg ut i protest. Etter det Morgenbladet kjenner til, tilhører de som melder seg ut ledersjiktet; de er instituttledere, kontorledere og andre mellomledere. De fleste utmeldte arbeider ved UiO, men også prorektor Kari Melby ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim, har meldt seg ut i protest." Selv professorer forstår altså ikke hva Forskerforbundet har gjort.

Forskerforbundets hovedstyre bestemte å innvilge tidligere professor Arnved Nedkvitnes søknad om økonomisk bistand til ankebehandling. Etter at Nedkvitne tapte arbeidsrettssaken mot UiO har mange engasjert seg både for og imot en anke, skriver Uniforum.

Professoren stiller kampklar med ny advokat fra advokat firmaet Schjødt, skriver DN 19.febr.

– Vi ser at denne saken har prinsipielle sider det kan være viktig for våre medlemmer å få belyst, sier generalsekretær i Forskerforbundet, Sigrid Lem.

For en uke siden mottok Forskerforbundet et brev undertegnet av en topptung gruppe på fem
jurister. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, professor emeritus Henning Jakhelln, stipendiat ved institutt for offentlig rett, Anine Kierulf, jusprofessor Jan Fridthjof Bernt
og professor i offentlig rett, Anne Robberstad krevde at saken ble anket, i følge DN. De skriver at dommen er uklar, behandler ikke spørsmålet om hva den akademiske ytringsfrihet innebærer og skaper usikkerhet om forskeres uavhengighet og rettssikkerhet, i følge Aftenposten (17.febr).

Jeg er enig med Olav Torvund som skriver: "Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett."

Mellom 15 og 20 ansatte ved UiO skal så langt har meldt seg ut av Forskerforbundet i protest mot at forbundet finansierer ankesaken til Arnved Nedkvitne, i følge Aftenposten.

Det får så være. Det er opplagt en fagforenings oppgave å sørge for at medlemmene får prøvet sin saken i retten. Så langt har dette kostet Forskerforbundet noen hundre tusen kroner. Dette er småpenger når det faktisk dreier seg om en så sjelden og antakelig prinsippiell sak. Forskerforbundet har jo ikke tatt stilling i saken. Nedkvitne var etter tingrettsdommen en slagen mann uten finanser, han har muligens også en psykiatrisk diagnose. Uten støtte fra Forskerforbundet ville han vært maktesløs overfor staten (som er motpart) og et rottereir av hevngjerrige kollegaer. Det er derfor trist å se hvordan professorkollegaer ved UiO prøvde å presse Forskerforbundet til ikke å gå videre med saken. Det er ikke spesielt ærerikt å alliere seg med den sterke part.

Har det ikke falt disse andre professorene inn at det neste gang kan være de selv som får smake stalinistenes vrede?

prof Gottschalk: Nedkvitne ikke en versting

På BI er det blitt utvekslet verre mailer enn dem professoren ved UiO mistet jobben for, sier BI-professor Petter Gottschalk til DN 16.febr.

DN har også snakket med rektor Tom Colbjørnsen. Selv ble han «angrepet» av en av sine professorer, Bård Kuvaas, i DNs spalter for et år siden. Kuvaas er sterkt uenig med sjefen om virkningen av bonusordninger.

– Da fikk jeg mange henvendelser fra ledere andre steder. De mente jeg ikke måtte la mine ansatte kritisere meg offentlig på den måten. Men jeg mener det er viktig å ha en fri, faglig debatt, sier rektor Colbjørnsen.

Man konkurrerer om ressurser og om faglig hegemoni. Kollegial kritikk er dessuten
helt essensielt for all forskning, det er slik vitenskapen kommer videre, sier Colbjørnsen.

Ellers:
Klassekampen har snakket med professor Jan Fridthjof Bernt som gjentar at dommen mot Arnved Nedkvitne må ankes. 18. februar avgjør Forskerforbundet om de skal betale for en anke av dommen mot tidligere professor i middelalderhistorie Arnved Nedkvitne. Det bør de gjøre, mener Jan Fridthjof Bernt, professor i juss ved Universitetet i Bergen.

Bernt trekker frem Jon Elsters smått legendariske utskjelling av Julia Kristeva.

- Man kan ha sterke meninger om formen på Elsters kritikk, men jeg tviler sterkt på at vi ville sett en avskjedssak mot ham om de to hadde vært kolleger ved samme institutt. Vi kan mislike Elsters arrogante og sterkt sjikanerende form, men denne type kritikk er det hans soleklare rett å framføre. Verken instituttleder eller institusjonens styre skal kunne bruke rettslige virkemidler til å slå ned på debattinnlegg om faglig kvalitet, uansett hvor lite man liker dem, sier Bernt.

Arrogant, ubehøvlet, intellektuell bedreviter.* Fortsatt ikke avskjediget.


*Endog fra kjent norsk embetsmannsslekt, leilighet på Frogner.

"Verneombudet" ved UiO

"Verneombudets rolle er å ivareta arbeidstakernes interesser i saker som angår arbeidsmiljøet." Dette kan vi lese på Arbeidstilsynets nettsider.

I Nedkvitne-saken kom det tydelig frem at Mette Børing, hovedverneombud ved UiO, slett ikke var opptatt av Nedkvitnes interesser. Tvertimot opptrådte hun som ledelsens bulldog og drevet kampanje mot Nedkvitne, den svake part i denne saken. For alt jeg vet kan Nedkvitne ha en diagnose, men dette verneombudet er altså mest opptatt av ledelsens (ikke ansattes) interesser. I retten opptrådt hun blant annet slik:

"Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite."

Børing, som ikke utviste særlig saklighet og folkeskikk i retten, fremstår i DN 9.febr som den reneste stalinist. Hun vil nå disiplinere ansatte ved UiO ved å lage en liste over hvilke ord ansatte har lov til å bruke. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende. På universitetet, som altså skal hegne om den frie tank og det frie ord, skal et verneombud bestemme hva professorene har lov til å si. Det er helt kokko. Er det noen som bør sparkes er det denne aggressive stalinisten.

I DN 10.febr kommer det også frem at Børing har drevet sitatfusk. Hun hevdet Nedkvitne hadde omtalt kollegaer som "antiintellektuelle idioter". Nedkvitne hadde sagt at noen hadde "antiintellektuelle holdninger" og at noen var "nyttig idioter", ikke pent sagt, men "nyttig idiot" er jo et fast uttrykk og handler ikke først og fremst om at personen er en idiot.


Eksempel på idiot, helt unyttig sådan.

Nedkvitnes 2 måneder

Den nå avsatte professor Arnved Nedkvitne manglet visstnok bare to måneder på at han kunne gå av med AFP (selv om rektor hevder de ikke kom i dialog om dette).
Uansett: Dersom det var så kort tid igjen før Nedkvitne kunne gå av med pensjon (og æren i behold), hvorfor gikk UiO til det skritt å avskjedige ham? Nedkvitne-saken hadde tross alt versert i over 10 år ved instituttet. Hvorfor hastet det plutselig etter så mange år? Hvorfor kunne de ikke la saken ligge noen måneder til Nedkvitne var i posisjon til å få AFP? Da hadde de sluppet hele spetakkelet med rettssak, negativ oppmerksomhet i media og det hele. Prorektor Benestad foreslo da vitterlig en mindre drastisk løsning, men fikk da skriftlig irettesettelse fra rektor Ellingsrud om det hadde han ikke noe med.

Sett på litt avstand virker det derfor som om UiOs ledelse var særdeles opptatt av at Nedkvitne skulle ut av kontoret samme faen. Man får et bestemt inntrykk av det ikke bare er Nedkvitne som har oppført seg barnslig og alt annet enn smidig, ja man får nesten inntrykk av at UiOs ledelse er smålige og hevngjerrige.

Nå er altså Nedkvitne (62 år) arbeidsløs, og han har derfor ikke råd til å anke. Og da er vel UiOs ledelse fornøyd.


At noen middelmådigheter som tror de er guder bare fordi de har fått seg direktør- eller kontorsjef-tittel kjørte hardt mot Nedkvitne er ikke overraskende. Mer nedslående er det at Nedkvitnes forskerkolleger driver kampanje mot ham med bl.a. å true med utmeldelse av Forskerforbundet dersom forbundet finansierer en anke, slik førsteamanuensis Arnt Maasø gjør i DN 6.febr. Nedkvitne er en slagen mann og Maasø burde holdt seg for god til slike småligheter.

Nedkvitne anker ikke

Jusprofessor Jan Fritdjof Bernt mener den såkalte Nedkvitne-saken bør behandles i Høyesterett. Men hovedpersonen selv har ikke råd til å anke, skriver Universitetsavisa.

– Saken bør avklares av Høyesterett, sier jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt, til Uniforum. Etter å ha lest dommen er han usikker på om retten har tatt innover seg de helt spesielle forholdene som knytter seg til ansettelsesforhold i vitenskapelige stillinger.

Bernt reagerer på dommens henvisning til begrepet ”lojalitetsplikt” og uttalelsen om at denne ”innebærer at arbeidstaker må opptre i samsvar med arbeidsgivers interesser”.

Universitetets interesser og omdømme har trolig tapt på måten Nedkvitne-saken har vært taklet på, hevder jusprofessor Jakhelln. Han beskriver det også som utidig maktbruk fra universitetets side at Nedkvitne ikke fikk lov til å stå i stillingen mens saken gikk i retten, noe regelverket åpner for.

Aftenpostens kommentator påpeker at UiO kommer svekket ut av denne saken:

"Under avsettelsen av kranglefanten Nedkvitne avviste universitetets ledelse flere forslag til en løsning. Tidligere prorektor Haakon Breien Benestad sa i retten at han hadde tilbudt seg å megle mellom partene, men at han var blitt refset av rektor Geir Ellingsrud og truet med å bli sparket fra prorektorembetet. Benestad hadde prøvd å formidle et forslag fra kolleger om at Nedkvitne skulle forlate instituttet der han hadde gjort seg umulig og bli plassert for seg selv et annet sted ved universitetet. (...) Dette sier Nedkvitne han «uten tvil» ville godtatt. Fra professorens fagforening, Forskerforbundet, ble det foreslått at Nedkvitne – på vei mot pensjonsalderen – skulle vende tilbake til sin lærestol de to månedene som manglet på at han kunne gå av med AFP. Også det sier Nedkvitne at han ville godtatt. Universitetets ledere avviste begge løsninger og insisterte på avsettelse. Bitterhet og harme over professorens oppførsel hindret dem i å finne den minnelige ordning som et universitet trolig ville vært best tjent med. "

Se også CA Fleischer innlegg i DN 5.febr.

Nedkvitne-saken: Disiplinering av professorer

– Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte, sier professor Kristian Gundersen til Aftenposten.

– Jeg synes at dommen har et naivt forhold til ytringsfriheten. Den forutsetter at man alltid klart kan skille mellom trakassering og faglige argumenter, sier professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen.

– Det er et problem at ledelsen skal definere hva som er utilbørlige utsagn mot dem. Det virker som retten har slukt regjeringsadvokatens synspunkter rått, den er svak når et gjelder egne vurderinger på det området, fortsetter han.

– Jorunn Bjørgum (leder på Nedkvitnes institutt, journ. anm.) synes det var krenkende at Nedkvitne anklaget henne for å ha prioritert sitt eget fagområde, men det er jo noe «alle» instituttledere blir beskyldt for, forklarer Gundersen, som er bekymret for hvilke konsekvenser dommen vil få for ytringsfriheten på universiteter og høgskoler. Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte. Dette for eksempel ved å stemple faglige diskusjoner som potensielt problematiske for arbeidsmiljøet, sier professor Gundersen.

– Det dommen tar opp om ytringsfrihet, dels generelt og dels i den formen for kunnskapsbedrifter som universitetene representerer, oppfatter jeg som svakt og uselvstendig, sier professor Eivind Smith.

Eivind Smith er ikke imponert over dommens prinsippielle sider.

Også DN (2.febr 2010) har snakket med Gundersen og andre professorer:

–Jeg er redd denne dommen inngår i en langsiktig strategi for å temme professorer. Da kommer
vi til å gjøre en dårligere jobb, sier Kristian Gundersen, som er tidligere rektorkandidat og
professor i biovitenskap.

– Her er det ingen som har noe å være stolt av. Universitetet har i denne saken ikke greid å ta vare på en person med spesielle behov. Og kunne de ikke ihvertfall ventet noen måneder med sitt avskjedsvedtak, slik at Arnved Nedkvitne kunne ha rett til å gå av med avtalefestet pensjon? Det vitner om smålighet, sier professor John Petter Collett.

– Universiteter tiltrekker seg ikke ordinære mennesker med jevnt og godt humør, det må vi ha høyde for. Forskning er skapende virksomhet ikke ulikt kunstartene. Det er mange borderlinetilfeller opp gjennom vitenskapshistorien, sier Collett.

Collett frykter at takhøyden for akademisk ansatte skal bli lavere:

- Dommen må ikke nå brukes til å si at en vitenskapsmann er som alle andre. Stillingsvernet i akademia må være sterkere enn for andre statlige tjenestemenn, sier Collett.

Oppdatering 5.febr:
"Skarp kritikk og debatt, både i formelle og uformelle fora, er en vesentlig del av den vitenskapelige virksomhet. Å kritisere kolleger kan ofte være nødvendig for å nå frem til bedre resultater. Det er en del av jobben, eller med andre ord, det samfunnet betaler sine universitetsansatte for." (Carl A. Fleischer, i DN fredag 5.febr 2010)

For noen år siden skapte Jon Elster rabalder da han kritiserte høfligheten og middelmådigheten i noen norske forskningsmiljøer (se også Nytt Norsk Tidsskrift, 2006, nr 4).

Kunnskapsbedriften

Tom Colbjørnsen, rektor ved BI, kommenterer den siste tids universitetsdebatt i DN 1.febr. Han er som så ofte ellers poengtert og treffsikker på viktig punkt.

"Universiteter og høyskoler er ikke så spesielle som mange vil ha det til," skriver han. Det har han åpenbart rett i, men de er og skal likevel være vesensforskjellige på et par avgjørende punkt.

"Ledere trengs, men ikke til å styre. De skal skaffe ressurser, være sparringpartnere, representere sine medarbeidere på viktige arenaer, og løse konflikter." Dette er viktig og riktig. For at leder skal styre må de vite hvor de skal. En siviløkonom kan ikke styre en professor i medisin ganske enkelt fordi siviløkonomen ikke har greie på medisin og forskningsfronten i faget.

"Lokale miljøer som rir sine egne kjepphester og prioriterer egne agendaer vil normalt ikke ta tilstrekkelige overordnede hensyn," skriver han videre. Dette er et fint kart, men stemmer ikke helt med terrenget. Universitetet har egentlig ikke slike "overordnete hensyn" som Colbjørnsen antyder. Professorene skal være først og fremst være lojale mot vitenskapen, dernest mot sine studenter og til slutt mot institusjonen. "Du skal primært være forpliktet til sannhet," skriver Max Weber et sted og dette er det nærmeste vi kommer et "overordnet hensyn".

"Midler må kanaliseres til de aktivitetene som gir størst sjanse til å hevde seg i konkurransen, enten det er om kunder, studenter, fagfolk eller offentlige bevilgninger." Vel, dette er ikke nødvendigvis helt galt, men det gir et heller skjevt bilde av hva akademia handler om.

Det er mulig at denne beskrivelsen passer noenlunde på Colbjørnsens egen institusjon, men universitetet skal også drive sannhetssøking uten hensyn til at "kunder" eller politikere synes tema og resultat er coolt. Ja, og hvem er nå "kundene" for forskning på baltiske verb, begravelsesritualer i Tibet eller teigdeling i indre Sogn. De statlige universitetene må ha et særlig ansvar for unyttig forskning, forskning som først og fremst er sannhetssøkende, forskning som er upopulær, forskning som først og fremst er drevet av et ønske om å vite mer. Så kan vi heller la BI og Pfizer ta seg av den matnyttig forskningen. God forskning er langsiktig, særlig fordi det tar jævlig lang tid å bli god innen et område. Professorene kan ikke hoppe fra tema til tema på kort varsel bare fordi motene svinger, fordi politikerne ombestemmer seg eller fordi forskningen ikke appellerer til publikum. Derfor er Colbjørnsens ide om å hevde seg i konkurransen om "kunder" og penger naiv, banal og i verste fall forfeilet.


En smart og hyggelig kar, men med et snev av McKinsey-syken.

Nedkvitne: Helt, idiot eller offer?

Universitetet i Oslo fikk rettens medhold i avskjedigelsen av professoren Arnved Nedkvitne. Det fastslo Oslo tingrett i går. Nedkvitne ble avskjediget fra stillingen etter et vedtak i fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultetet i februar i fjor. Vedtaket ble stadfestet av Universitetsstyret, skriver Aftenposten.

Som første professor siden 1970-tallet, fikk Arnved Nedkvitne (62) i fjor sparken fra Universitetet i Oslo. Ifølge Universitets informasjonsavdeling er det første gang i Universitets 199 år lange historie at avskjedigelse av en professor har havnet i det sivile rettsapparatet, skriver Dagbladet.

Da alle sakens fakta ble fremlagt i retten var det liten tvil om at dette ble konklusjonen. En ting er Nedkvitnes oppførsel overfor kollegaer (noe som bidro til en forverring av et allerede dårlig arbeidsmiljø), han unnlot også å stille i en rekke møter han var innkalt til. Nedkvitnes bidrag til forsuring av arbeidsmiljøet er en vurderingssak, særlig på bakgrunn av den akademiske friheten og den store takhøyden man skal ha på universitetet samt at han slett ikke var alene om å ødelegge arbeidsmiljøet. Det er imidlertid ingen tvil om at han ved i lang tid ikke å stille på møter unnlot å oppfylle sine plikter som tjenestemann - dette er klare fakta og da tar jussen over (her er det viktig å merke seg at det er UiO som har sparket Nedkvitne, retten bare konstaterer at avskjeden er lovlig).

Det er altså liten tvil om at Nedkvitne har oppført seg som en idiot, eller kanskje mer presist det vi vil kalle barnslig. Samtidig har hans frustrasjon og engasjement vært saklig begrunnet: Nedkvitne mente prioriteringene på instituttet var ukloke og han var kritisk til en del ansettelser. Han er dermed en helt som uredd har kjempet mot mektige motstandere.

Men Nedkvitne er på et vis også offer for et system som ikke makter å ordne opp i interne konflikter. Nedkviten må nærmest alene bære ansvaret for det råtne arbeidsmiljøet. Han er også offer for ledere som er for opptatt av å være sjefer: Akademia ledes ikke gjennom tilrettevising, advarsler, ordrer og irettesettelser. Ledere i akademia er bare tillitsvalgte og må oppføre seg deretter.

Dette siste er det grunnleggende problematiske ved Nedkvitne-saken: Den fastlåste situasjonen på Nedkvitnes institutt var tilsynelatende håpløs og avskjed var i følge retten en lovlig løsning, men presedensen som avskjeden skaper grenser til det skremmende. I ytterste konsekvens innebærer konklusjonen fra Oslo tingrett at universitetsadministrasjonen nå får et kraftig verktøy til å disiplinere brysomme professorer. Når professorer ikke danser etter administrasjonens pipe kan man bare hinte om Nedkvitne-dommen for å minne professorene om hvem som egentlig bestemmer. Er det virkelig noen som gidder å bli professor når man må regne med å bli "ledet" av en eller annen halvstudert dilletant med kontorsjeftittel? Er det virkelig noen som gidder å bli professor når rektor lar McKinsey definere hva som er godt universitet? Implikasjonene av Nedkvitne-dommen er et angrep på selve universitetsideen.
-------------

Jon Hustads referat (Dag og tid 22.jan) fra rettssaken er ubetalelig:

Eit av vitna var hovudverneombod Mette Børing, som har ansvar for om lag 170 verneombod. Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite. Problemet var ytringsfridomen, kunne Børing fortelja. «Dei tilsette på HF sjikanerer kvarandre under dekke av fagkritikk», hevda ho og kunne fortelja at verneomboda hadde laga ei liste til HF-tilsette over ord dei ikkje kunne nytta, men at det ikkje hadde hjelpt. «Så no lagar vi ei liste over ord som er lovlege.»

Og Hustads konklusjon:

To vitne var likevel særmerkt aggressive og påståelege, det før nemnde verneombodet Børing og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe. I deira verd var det rett og slett ikkje rom for avvik. Men det svakaste vitnet var truleg Ellingsrud, som knapt hadde andre tankar enn dei Bjørneboe hadde framført. At dei tilsette ved UiO valde denne mannen, seier mykje om tilstanden i norsk akademia. Men så har dei vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir avgrensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.

Utan særleg intern motstand har UiO vorte eit vernepliktig vedheng til ein omseggripande klientstat. Vi er alle offer no. Bortsett frå dei som har råd til skulepengar ved Yale.

Hustads tidligere artikkel om saken, Astrid Melands kommentar.



Humboldt-universitetet i Berlin.

Aardal vs Marthinsen

Den politisk supernøytrale valganalytiker Svein Tore klarer fortsatt ikke å akseptere valgresultatet (og går i clinch med selveste Bernt Aardal). Dette skyldes naturligvis ikke at de rød-grønne fikk fortsette (ST er jo som sagt helt nøytral), neida, dette bunner utelukkende i Svein Tores idealistiske omsorg for demokratiet.

Har Svein Tore et poeng? Opplagt, men et gjennomgående banalt poeng. Dersom dette er det best man presterer etter å ha studert statsvitenskap i 5 år, bør Matlary, Østerud, Christensen og de andre på Blindern legge lista litt høyere for bestått eksamen.

Dette blogginnlegget er tagget med bl.a. stikkordet "spydig", om noen skulle være i tvil.



Søker nå opptak til masterstudiet i statsvitenskap.