Psykologi bak politisk ideologi?

Grunnleggende personlighetstrekk har betydning for hvilke ideologier man føler seg tiltrukket av. Subjektiv trusselopplevelse er den faktoren med største betydning for politisk intoleranse. Noen personligheter er mer disponert for følelse av å være truet, og disse er mer intolerante og mindre opptatt av borgerretter enn personer som av natur er rolige. Høyreekstreme har jevnt over en sterkere følelse av å være truet. Psykologisk usikkerhet og emosjonell ustabilitet (tendens til ubehagelige emosjoner som angst og sinne) fører i stor grad til at personene blir politisk intolerant. Folk som er åpne for nye erfaringer er også langt mer politisk tolerante enn andre.

Hvordan minoritetsgrupper eller stigmatiserte grupper omtales i offentligheten har stor betydning for toleranse overfor disse gruppene. Dersom informasjon i offentligheten gir sterkt inntrykk av at en gruppe bryter normer for akseptabel atferd vil mange, også personer som er mer tolerante av natur, nekte å tolerere gruppen. Dersom gruppen og dens atferd i stedet beskrives som "ordentlig" og "skikkelig" vil som regel majoriteten tolerere gruppen, selv om gruppen ellers er upopulær og ansees som ekstremistisk. Betydningen av slik "framing" i massemedia er dokumentert bl.a. når det gjelder folks holdning til Ku Klux Klan.

Kilde:

J. L. Sullivan and J. E. Transue: THE PSYCHOLOGICAL UNDERPINNINGS OF DEMOCRACY: A Selective Review of Research on Political Tolerance, Interpersonal Trust, and Social Capital. Annual Review of Psychology, 50: 625-650 (1999) .

Barbarene og demokratiet

I Aps bystyregruppe er som kjent 11 av 20 medlemmer såkalte innvandrere pga mange personstemmer. Dette kommenterte Hege Storhaug på følgende måte:

Libe Rieber-Mohn er godt fornøyd med valget. Hun ser ikke ut til å ha problem med at en demokratisk prosess i Oslo Ap da kandidatlisten ble vedtatt, ser ut til å ha blitt overkjørt ved at ikke-vestlige velgere stemmer frem sine egne. Oslo Ap ble antakelig rammet av stammekulturen på valgdagen. Dette er kanskje bare en forsmak på et konfliktnivå som vil kunne eskalere.

Overskriften var "stammen samler" seg. Hva har vel Sri Lanka med Nigeria og Irak å gjøre? Verre enn den rasistiske assosiajon i overskriften og det konspiratoriske pratet om "stammekultur" er hennes påstand om at nominasjonen var den "demokratiske" prosess mens velgerns stemme "overkjørte" demokratiet. Dette er så absurd som det kan bli. Nominasjonsprosessen er den mest udemokratiske del av vårt system, nominasjonen blir avgjort av et fåtall medlemmer, av vennskap og kjennskap, av korridorprat. Det er valgdagen vi, borgerne, utøver demokratiet. At Hege Storhaug ikke vet eller forstår noe så elementært, viser hvor ille det står til i HRS. At hun er et ekko av Carl I. Hagen overrasker ellers ikke.

Så statsråd Lysbakken: Hvordan kan noen med vettet i behold mene at Storhaug fortjener statsstøtte for sitt bidrag til integrering? Nei, det handler ikke om politisk uenighet, det handler om at Lysbakken via direktoratet for integrering og mangfold støtter HRS som systematisk motarbeider integrering og gode relasjoner mellom folkegruppene.



Konspiranoiaen og de anti-demokratiske holdningene når nye høyder.

It's the economy, stupid!

Levestandard og en sterk middelklasse er viktig drivkrefter for demokratisering, konkluderer Robert J. Barro*:

The propensity for democracy rises with per capita GDP, primary schooling, and a smaller gap between male and female primary attainment. For a given standard of living, democaracy tends to fall with urbnization and with a greater reliance on natrual resources. Democracy has little relation to country size but rises with the middle‐class share of income. The apparently strong relation of democracy to colonial heritage mostly disappears when the economic variables are held constant. Similarly, the allowance for these economic variables weakens the interplay between democracy and religious affiliation. However, negative effects from Muslim and non‐religious affiliations remain intact.

*Robert J. Barro (1999). Determinants of Democracy. Journal of Political Economy. 107, S6 (December 1999).

- Et svik mot oss alle

Med denne pompøse replikken ble Arne Treholt dømt som spion for over 20 år siden. Treholt hadde åpenbart hatt irregulær kontakt med sovjetisk tjenestemenn. Var han idealist i fredens tjeneste? En simpel spion drevet av pengebegjær? Påvirkningsagent? Litt av alt?

Nå har dokumenter offentliggjort via WikiLeaks avslørt at embetsmenn i norske departementer har gått bak sine overordnetes rygg i samtaler med amerikanske tjenestemenn. De norske embetsmennene var rett og slett ikke fornøyd med våre folkevalgte. Dette er selvsagt illojalt og en skandale. Hadde dette skjedd i 1984 og motparten tjenestemennen sovjetiske, ville navnet på embetsmannen vært Treholt.


Byråsjef Treholt var ikke fornøyd med den politiske ledelsen og tok selv kontakt med sovjetiske tjenestemenn, avslører WikiLeaks.

Jonas Vaselin Støre

Aftenposten meldte lørdag morgen at utenriksminister jonas Gahr Støre i samtale med nobelkomité-leder Thorbjørn Jagland advarte om Kians voldsomme motstand mot en kinesisk fredsprisvinner. Saken opprører toppolitikerne i Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet.

Jonas Gahr Støre forsøker på velkjent vis å vri seg unna kritikken. Utenriksministeren er så godt innsmurt med vaselin at han glipper unna så snart noen forsøker å holde ham fast. Støre er glatt i snakketøyet, men det betyr ikke at han er Norges mest troverdige politiker. Snarere tvert om.

Ellers: Støres venner i næringslivet mener at landet Kina heller burde fått fredsprisen. Dermed er vi i den pussige situasjonen at venstresiden og kapitalistene er enige.



Jonas Gahr Støres viktigste utstyr på jobben.

Iver B. Neumann på biltur

Iver B Neumann har ikke bare vært på bærtur, han har også vært på biltur. Nærmere bestemt til Hardanger, kunne vi høre på radioen. På vei hjem ut på kvelden merket han seg at det var lite trafikk og at det var mange tunneler på veiene der i Hardanger, i motsetning til i Oslo der det er masse biler til alle døgnets tider (særlig på de tidene professoren skal kjøre 2,3 km hjem fra Blindern). Ut fra denne grundige empirien konkluderte han med at folk i distriktene er noen sytepaver som gnåler ut i ett.

Neumann er tydeligvis dummere enn han gir seg ut for. Bygdeveien gjennom f.eks. Voss er ikke bare en lokalvei til nytte for vossinger, den er også en nasjonal vei, det er faktisk hovedveien mellom Oslo og Bergen. I Oslo er det en mengde veier ved siden av hverandre, sågar flere felt på samme vei. I distriktene er det som regel bare en vei, det går ikke an å bygge 0,17 vei eller 0,14 tunnel i samsvar med trafikkmengden (selv om mange veier i Hardanger er ca 0,56). Dessuten går det ikke tog, trikk eller t-bane fra Hardanger til Bergen. Neumann kan jo rusle eller sykle hjem fra jobb dersom han ikke nedlater seg til å ta buss eller trikk sammen med allmuen.



Denne veien burde egentlig bare vært 53 cm bred, i følge beregninger utført av sosialantropologen Iver B. Neumann.

Monsterekspert avsetter monsterminister

Monsterminister Terje Riis-Johansen må tåle mye pepper etter at han håndplukket en leverandør til Statnett som leder for utvalget som skal utrede konsekvensene av sjøkabler i Hardanger.

Monsterrådgiver Elizabeth Hartmann i ekspertbyrået Siste skrik sier at hun er overrasket over at statsråden valgte en leder som jobber i et firma som er leverandør for Statnett.

VGs monsterkommentator har på bakgrunn av dette valgt å avsette Riis-Johansen. VG gir Stoltenberg frist til fredag kl 12:00 med å skaffe ny statsråd til monsterdepartementet.


Ny statsråd?

Monsterfakta

Fakta ødelegger som kjent enhver god diskusjon: Petroleumsnæringen står for veksten i strømforbruket i bergensregionen, ikke forbrukerne, skriver siv.ing. Freddy Frydenbø i DN 25.aug, man sakser:

Auke Lont i Statnett kommer i DN 20. august med en del uttalelser som ikke medfører riktighet, og som derfor ikke bør få stå uimotsagt. Lont påstår at "strømforbruket på sokkelen er lavt, og selv med planer som foreligger, vil dette utgjøre under 20 prosent av forbruket i regionen. Det er forbruket på land som har vokst, og det er forbrukerne i bergensregionen som trenger en bedre infrastruktur". Det er direkte feil.

• Privat årsforbruk av elektrisk kraft i bergensregionen var ifølge offentlige data fra BKK 5972 GWh ifjor, 172 GWh mer enn i 1995.
  
  
• Årsforbruket i petroleumsnæringen har på samme tid gått fra cirka 200 GWh (Mongstad) til cirka 2500 GWh. Av dette går omtrent to tredjedeler til Kollsnes, mens resten går til Mongstad, Sture og Gjøa-plattformen som nettopp er installert.
  
  
• Mer kommer. På Kollsnes er det i dag seks eksportgasskompressorer, og på Troll-A står to kompressorer med planer om økning til seks innen noen få år. Hver kompressor har en effekt på 40 MW. Tilsammen gir dette et kraftforbruk på 320 MW på Kollsnes i dag (med en brukstid på 0,75 blir dette et årsforbruk på 2100 GWh) og med planlagt økning til 480 MW om noen år. I tillegg til denne kraften, som går med til kun å drive kompressorene på Kollsnes, kommer kraftbehovet til alt annet utstyr på Kollsnes/Troll, Mongstad, Sture og Gjøa.
  

Realiteten er dermed at offshoreindustriens forbruk i dag utgjør 30 prosent av det totale kraftforbruk i bergensregionen, og det vil stige kraftig etterhvert som kraftbehovet på Kollsnes/Troll-A og andre offshore installasjoner øker.

Diskusjonen om linjeforsterkning Sima-Samnanger skal legges i sjø eller på land er å fokusere på feil problemstilling. Den rasjonelle løsningen er selvfølgelig å bygge et 1000 MW kombikraftverk på Kollsnes, eller utvide det kraftverket som finnes på Mongstad, slik at disse to terminalene blir selvforsynt med kraft. Dermed vil ikke linjeforsterkningen gjennom Hardanger være nødvendig.

Kollsnes. Iver B Neumann vet knapt nok hvor Bergen er.

Sosialmonarkiet

Jonas Gahre Støre feiret 50 år og benyttet anledningen til å invitere "venner" som kronprinsparet. Og som en vittig kommentator formulerte det: Mette Marit er antakelig den eneste nærkontakten Støre har med folkedypet.

Jonas-gutten står naturligvis fritt til å invitere hvem han vil i et privat selskap.

Saken er imidlertid symptomatisk for kongehuset og det statsbærende partiet: Vårt fremtidige statsoverhode trives åpenbart i selskap med Ap-folk og når krompen selv drister seg til å si noe politisk kan det plasseres et sted på strekningen Venstre-SV (med en avstikker til Ap). Dersom tronarvingen hadde hatt stemmerett, tror jeg neppe Oslo Frp og Tybring-Gjedde ville vært førstevalget. Kanskje han burde lært litt av sin oldefar som sa noe sånt som at "jeg er også kommunistenes konge".

Støre på sin side har som viktigste oppgave å dekke Norges utenrikspolitikk med et tykt lag glasur, forøvrig er han bare en vanlig sosial-liberal høyremann. Støre som statsminister og HM som konge er ikke noe å se fram til.


Glasurministeren (til høyre) og sosialmonarken tar i mot charterturister på Gardermoen.

Korrupsjon på norsk

Norge er heldigvis ganske ukorrupt i internasjonal målestokk. Monsterdebatten har imidlertid avdekket et problem med det norsk demokratiet: De regulerende myndigheter sitter på fanget til dem som skal reguleres. Professor Gunnar Eskeland og Christian Andersen ved SNF skriver i DN 19.aug:

Det ubesvarte spørsmålet er om nordmenn og turister nå er rike nok og interesserte nok til ikke å ville ha master og ledninger i synsfeltet. Det har de ikke vært: Norske kraftinteresser har i et århundre bygget omtrent det de ønsket seg av overføringslinjer.

Det er et politisk og institusjonelt spørsmål hva vi skal unngå av miljøødeleggelser: det vil være vinnere og tapere, statsmakt kan og vil brukes. Hvis Hardanger hadde vært en suveren stat ville linjen kreve en betydelig pengeoverføring fra det tenkte Austlandet. Mye annet ville da vært annerledes.

En gjennomgang ved SNF av analysen bak konsesjonssøknaden viser forståelse for at mange konsekvenser ikke prissettes, men er kritisk til at man ikke har presentert alternativer - trasvalg og sjøkabel, eksempelvis - på en sammenlignbar måte. Kvalitetssikringsprosessen, med forbedret metodikk for offentlig investeringsanalyse kom dessverre ikke til anvendelse i saksbehandlingen ved nettforsterkning for Bergensområdet.

Institusjoner og armlengdes avstand er viktig. At politiske myndigheter ikke har avkrevd Statnett og NVE en klar presentasjon av alternativer kan synes som et mysterium.

Det kan se ut som at Olje- og energidepartementet har akseptert at dette ikke er et spørsmål om penger, at det er noe vi må ha, at det ikke finnes alternativer, og at det haster.

I så fall har våre sentrale myndigheter latt seg diktere av de interessene de er satt til å styre. Da har vi ikke bygget tilstrekkelig distanse til sektorinteressene. Utfordringen med at regulerende myndigheter kommer for nær, og "fanges av de regulerte" (såkalt regulatory capture) er velkjent i økonomi og statsvitenskap.

Etter syttitallets Mardøla og Alta aksjoner var ikke det politiske og institusjonelle landskapet helt det samme. Ikke engang staute kraftinteresser kan få alt øyet begjærer. Men bransjen ble neppe servil og underdanig. Det er fortsatt en viktig problemstilling om energisektoren - petroleum inkludert - står for nær hjertet i den norske statsmakten.

Dessverre var den viktigste endringen som fulgte heller politisk enn institusjonell. Markedsbevisste politikere fikk erfare at det kan koste dem dyrt om de ikke stiller krav til en sektor med betydelig - og velfortjent - respekt og støtte i Norge. Denne sårbarheten ser vi i sommerens monsterdebatt: all verdens argumenter kan brukes for å fremtvinge en snuoperasjon nettopp fordi politikerne ikke har hatt et godt grunnlag fra uavhengige faginstanser.

Innføringen av kvalitets-sikringsregimet viser forøvrig at utfordringen ikke er begrenset til energisektoren.

Institusjonshistorisk har vi hatt konflikter om kraftutbygging i Norge, og disse har gitt oss prosedyrer med veiing av miljøkonsekvenser. Men disse prosedyrene har lagt mye ansvar i hendene til utbygger, Norges Vassdrags- og Energidirektorat, og Olje- og Energi Departementet.

Det kan hende dette er tilstrekkelig til å gi armlengdes avstand og en balansert behandling. Men debatten og snuoperasjonen rundt Hardangermastene tyder på at tilliten til en slik avstand svikter.

Det fascinerende med denne saken er at løyve til å sette opp de omstridte mastene var et rent administrativt vedtak i NVE, en underordnet etat, statsråden/energidepartementet var bare siste instans. Det var altså ingen politisk behandling. Satt på spissen kan altså byråkratene i NVE, som sitter på fanget til Statnett, Statkraft og Statoil, utforme norsk naturvernpolitikk på egen hånd. Dette er den norske formen for korrupsjon.


På 11.plass. Fortsatt rom for forbedring.

VG på sitt beste i den post-agurkiske tid

VG er på mange måter en drittavis (det er Dagbladet også, men på andre måter). Men når VG legger bredsida til er de gode på innhenting og fremstilling av fakta, som med det post-aguriske monstmastemaset. VG klarer på en forbilledlig måte å fortelle allmuen hva saken rent teknisk/økonomisk dreier seg om. Sakens politiske implikasjoner er naturligvis en annen historie, men VGs "kjør" gjør det ikke lettere for Stoltenberg og hans kabinett.



Selv Iver B Neumann klarer å forstå litt mer av Vestlandet ved å lese VG på nett.

Iver B. Neumanns bullshit om monstermaster

Oppdatering, 2: Enkelte forskere bør beskyttes mot seg selv, som Vidar påpeker. Han har så evig rett. Neumann dummer seg loddrett ut. Så forsøker han å redde ansikt med å jekke arrogansen opp et par hakk til, dobbeldumt.

Oppdatering: – Når man påpeker at store deler av Norges befolkning lever på subsidier, så er ikke det noe folk har lyst til å høre om, sier professor Iver B. Neumann til TV2.

Joda, her forsøker Den Store Tenker å psykologisere sine meningsmotstandere, i stedet for å vurdere den uhyrlige mulighet for at han ikke er den eneste med hjerne og utdanning her i landet, i stedet for å vurdere den uhørte tanke at han faktisk tar feil i sin opprinnelig påstand. Nok en gang bekrefter han mistanken om Oslo-arrogansen. Ifølge skattelistene tjener Neumann minst 4 ganger så mye som en gjennomsnittlig bonde i Ulvik. Neumann er statsansatt og lever med andre ord av overføringer "fra hovedstaden", eller litt mer nøyaktig kommer flere hundretusen av Neumanns årslønn fra - surprise! - oljefeltene på Vestlandet. Han topper arrogansen med litt mer arroganse og en dose frekkhet.

- Ikke noe sted i verden får periferiene mer penger fra hovedstaden enn i Norge. Likevel er de både sure og sinte på beslutningstakerne i Oslo, sier professor Iver B. Neumann i følge VG.

Artig at Neumann kaster seg inn i monstermastedebatten. Her er det kanskje på sin plass å bemerke at Neumann har doktorgrad i internasjonal politikk og dessuten en doktorgrad nr 2 i sosialantropologi. Han har altså like mye peiling på økonomi og kraft som min faste frisør. Neumanns demokratiske sinnelag er det også grunn til å trekke i tvil. Han mer enn antyder at folk i distriktene er litt teite og ikke forstår hvor smarte beslutningstakerne i Oslo er. Vel, Neumanns utspill vitner iallefall ikke om stor klokskap.

Det snurrigste er derfor at den Pompøse Professor med sitt utsagn bekrefter den arrogansen som gjør hardinger og andre vestlendinger forbannet. Neumann fremstår som Høyre-mann så kanskje han gjør dette på pur fan for å skade de rødgrønne? Eller kanskje han ikke er smartere?

Han presterer altså å hevde at distriktene "får penger" fra hovedstaden. Neumann må være usedvanlig lite bevandret i Norges beskaffenhet til statsviter å være. Vestlandet er jo faktisk Norges klart mest ressursrike landsdel (hakket foran Nordnorge). Vannkraft, olje, gass og fisk, samt en shipping og en allsidig industri. Og naturligvis naturen som turistattraksjon. Hvor mange turister kommer for å se Nordmarka og Akerselva?

– Det var jo ikkje gnål i 1946 då oslofolk gjekk på gata for å hindra kraftliner i Nordmarka, seier valforskar Aarebrot til NRK.

Oslo og omland har ikke en dråpe olje, men får sin solide andel av oljeinntektene likevel. Neumann burde tatt seg en tur til Hallingdal og Aurland, der kan han beskue monstermaster som forsyner Oslo med skitbillig strøm produsert av vestlandsk nedbør. Neumann har altså misforstått fullstendig, det er distriktene som holder liv i Oslo. Når Neumann skrur på panelovnene hjemme blir han altså subsidiert av sogningene. Og da har jeg ikke engang nevnt hvor gunstig boligskatten er for Neumann og andre som bor på vestkanten i Oslo.

På samme måte forsyner "distriktene" i Hardanger storbyen Bergen med sårt tiltrengt strøm.

På vei fra Aurland i Sogn til Iver B. Neumann med subsidier (jf retusjert bilde på Panoramio).

We have nothing to fear but fear itself

TERRORISME: Domfellelse eller ei - arrestasjonene til PST vil endre norsk antiterrorpolitikk. Det er grunn til å være på vakt, skriver Hammerlin i Dagbladet.

via Liberaleren.

Fra arkivet: Den autoritære personlighet

Et femtiårsminne med ny aktualitet
Rapporter fra nyere studier tyder på at den autoritære personlighet igjen fremtrer i ulike deler av verden med varierende ideologisk forkledning.

av Nils Johan Lavik, Dagbladet 7.oktober 2000
(utdrag)

Den autoritære personlighet er konvensjonell, idealiserer egen folkegruppe og er samtidig skeptisk til fremmede, krever lydighet og underkastelse overfor makthavere, er for strenge sanksjoner mot kriminelle og avvikere, har enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål og er mistroisk overfor intellektuelle. Disse personlighetstrekk er skapt gjennom oppvekstmiljøer som vektlegger en autoritær oppdragelse med strenge straffer og overdrevne krav om underkastelse og lydighet, som ofte beundrer sterke menn og nasjonale idoler samtidig som det er skepsis og forakt overfor fremmede.

Slike holdninger er latente under stabile forhold, men kan vekkes til live under sosiale og politiske kriser og utgjør da en mottagelig psykologisk grobunn for autoritære politiske bevegelser.

Nå er ikke holdninger det samme som handling. Lovgivning, sosial struktur og moralske påbud bidrar til å holde mange latente aggressive og fiendtlige tendenser i sjakk. Men under sosiale kriser eller ved et ideologisk forfall i folket kan slumrende autoritetslengtende holdninger vekkes til live og gå i allianse med et forførerisk lederskap. Holdningene kjennetegnes ved kort historisk hukommelse, politikerforakt og naiv tiltro til at raske grep kan løse alle hverdagens problemer.

Det psykologiske motstøt mot denne forvitring må starte med å påpeke at det historiske perspektiv må strekke seg flere generasjoner tilbake og at demokratiet og rettsstaten har vært kjempet frem med møysommelig arbeide under betydelig motstand. Men det er dette som er «arvesølvet» - ikke oljen i Nordsjøen. Oppgaven i dag er en videre utvikling av dette grunnlag blant annet ved en full implementering nasjonalt av prinsippene om menneskerettighetene. Det er en vanskelig, men like fullt en påtrengende pedagogisk oppgave å mobilisere følelser og entusiasme for et slikt prosjekt.
-----
Aktuelt: Italiensk salat.

- Selvfølgelig er det krig

- Regjeringen bør vise det norske folk tillit ved å snakke sant om hvorfor vi er i Afghanistan, sier tidligere flaggkommandør Jacob Børresen.

(Aftenposten 30.juni)

Med 40 års fartstid i Forsvaret er tidligere flaggkommandør Jacob Børresen opptatt av Norges innsats i Afghanistan. Han synes Regjeringen fører en fornuftig politikk, men kritiserer retorikken.

- Regjeringen undervurderer det norske folk. De kunne sagt tydelig at USA og Nato er grunnen til at Norge er i Afghanistan. Det har ingenting med afghanerne å gjøre, sier Børresen.

Han mener man må skille mellom to nivåer:

* Hovedgrunnen til at Norge er i Afghanistan er at Nato har fattet et vedtak, som gjør at vi ikke kan stå utenfor.

* Satsing på bistand, menneskerettigheter og demokrati kommer som en konsekvens av vårt engasjement, men er ikke hovedgrunnen til at vi er der.

Regjeringen har fått kritikk for å fokusere for mye på gjenoppbygging og menneskerettigheter, og statsministeren for ikke å bruke ordet «krig».

- Selvfølgelig er det en krig. Hvis politikerne hadde vært ærlige fra begynnelsen og kalt en spade for en spade, tror jeg grunnlaget for norsk Afghanistan-politikk ville vært mer robust enn det er i dag, sier Børresen.

Uærlig.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum har sagt at det er uærlig å underslå at Norges viktigste begrunnelse for å delta i Afghanistan er forpliktelsene i Nato. Han ble møtt med kraftig kritikk fra flere i Aps stortingsgruppe.

Rådgiver Helge Lurås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) forklarer reaksjonene slik:

- Jeg tror den norske Afghanistan-politikken håndteres av et relativt lite utvalg mennesker i Arbeiderpartiet, sier han.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er ikke enig i at Regjeringen har vært uærlige om oppdraget i Afghanistan.

- Men flere mener Regjeringen har underkommunisert den militære delen?

- Det er jeg ikke uten videre helt enig i. Det er en politisk krevende oppgave å kommunisere at vi er involvert i krigshandlinger uten at det folkerettslig sett er en krig. Men politikerne må samtidig være meget klare på at de forstår hva realitetene er for soldatene på bakken, sier Diesen.

Bråvåkne.

Forsker ved Institutt for forsvarsstudier, Anders Romarheim, sier at det offentlige ordskiftet er svært viktig for hvordan vi oppfatter krigen.

- I det øyeblikket innholdet i det politikerne kommuniserer ikke samsvarer med det som faktisk skjer, har vi et problem.

- Hva er målet med Norges oppdrag i Afghanistan?

- Å gi en respons på 11. september, og at Afghanistan ikke skal bli et arnested for internasjonal terrorisme.

- Hva blir kommunisert som målet ved Norges operasjon i Afghanistan?

- Regjeringen har valgt å fokusere på humanitær oppbygging og sivil innsats. Kampen mot terrorisme er kommet noe i bakleksa.

- Hva har dreiningen i retorikken gjort med vår oppfatning av operasjonen i Afghanistan?

- Dreiningen kan føre til at vanlige folk bråvåkner litt når mennesker blir drept. Spesielt hvis det har bredt seg en forestilling om at oppdraget vårt i Afghanistan primært handler om bygging av veier og skoler.

Fungerende parlamentarisk leder i SV, Karin Andersen, vil ikke gå med på at de har vridd formålet til demokratibygging og likestilling.

- Vi er i Afghanistan av én grunn: FN-mandatet som er gitt for en militær aksjon, sier hun.

Tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal mener kommunikasjonen har vært klar:

- Både den sittende og den forrige regjeringen har formidlet at vi er i Afghanistan for å forebygge terrorisme og for å støtte byggingen av nasjonal selvstendighet og folkestyre.

Døde for samholdet i NATO og for godt forhold til Washington.

Thon tar over Datatilsynet

Nåværende forbrukerombud Bjørn Erik Thon ble fredag utnevnt til ny direktør for Datatilsynet. Jeg tror som Apenes at dette er et godt valg, særlig når man ser listen over andre kandidater.

Thon viser i det minst sunn skepsis til Datalagringsdirektivet, han sier bl.a.:

- Jeg er i tvil om å samle inn den enorme mengde data faktisk vil bekjempe kriminalitet. Jeg tror en dreven kriminell raskt vil forstå hvilke kommunikasjonskanaler man bør bruke for å unngå overvåkning og lagring, sier den nye direktøren for Datatilsynet.

Og til TU:

- Jeg er mot Datalagringsdirektivet, og dette er – etter at høringsrundene nå er unnagjort – en politisk prosess jeg vil gå inn i. For meg handler det fundamentale spørsmålet om forholdsmessighet – mellom det som skal samles inn og lagres, og effekten som oppnås gjennom kriminalitetsbekjempelse. (...) Man snakker allerede om å endre direktivet. Det er etter min mening ikke en kilde til forbedring – men noe svært bekymringsverdig i seg selv. Det at man vil samle inn så enorme datasett om hele befolkningen uten på forhånd å ha helt klare tanker om hvordan og i hvilken grad de skal benyttes, er alvorlig, sa Datatilsynets nye sjef.

– Det er stilt spørsmål om effekten av å bygge opp et så stort datamateriale som det legges opp til. Det er også skummelt at forutsetningene for å bruke de dataene som samles inn kan endres, sier Thon til NTB/E24.

Computerworld omtaler også utnevnelsen.


Nei, det er ikke Stoltenberg.

Ikke republikk denne gangen heller

Radikaleren Hallgeir Langeland førte an i noe som nærmer seg et ritual hvert fjerde år: Stortinget drøftet grunnlovsforslag fra SV om å erstatte Kongehuset med republikk, skriver Vårt Land.

Om noen skulle være i tvil: Monarkiet er en pussighet i et demokratisk land, men som alle vet er jo det norske monarkiet konstitusjonelt og fungerer smidig innenfor den parlamentaristiske ramme. "Kongen leser også aviser", som kong Harald sa en gang.

Uansett hvor sympatisk og fornuftig monark vi har og uansett hvor politisk klokt og uavhengig han opptrer - monarkiet bør prinsippielt avskaffes. I 2014 er grunnloven 200 år og det er kanskje på tide å fjerne den siste rest av enevelde og adel. Spørsmålet blir hva som kan og bør erstatte kongen som statsoverhode, og fremfor alt om parlamentarismen bør avskaffes og erstattes av reelt presidentstyre som i USA.

Det mest realistiske og den minst dramatiske forandringen er nok en seremoniell president som i Tyskland eller Island, altså at retten til å bo på Slottet oppnås ved valg, ikke ved arv. Med en slik ordning kan den norske parlamentarismen videreføres.

Reelt presidentstyre som i USA (der presidenten er regjeringssjef og reell sjef for den utøvende myndighet), vil antakelig innebære en omveltning av det politiske system. Partiene vil bli mindre viktige, samtidig må antaklig Høyesterett bli viktigere enn i dag dersom parlamentarismen avskaffes. Dersom den utøvende makt ikke blir avhengig av tillit i Stortinget, må maktutøvelsen kontrolleres av domstolene med Høyesterett i spissen.

Selv er jeg prinsippielt tilhenger av en reell tredeling av makten, i stedet for dagens system der både Storting og domstolene opptrer som Regjeringens forlengede arm. I USA og Tyskland balanseres sentralmakten ytterligere av en reell desentralisering til delstatene.


Upolitisk president, høyt respektert for sitt politiske arbeid.

Partipisken og den frie tanken i Ap

Jeg har vanskelig å forstå den direktiventusiasmen som enkelte
Arbeiderpartirepresentanter målbærer. I mitt sinn mener jeg at Arbeiderpartiet,
i pakt med sine prinsipper og idealer, skulle være en entusiast i å hindre at
det i Norge blir innført et permanent overvåkningsregime som griper helt inn til
kjernen i menneskets frihetssfære.

Dette skriver Ronald Bye, tidligere politikere og partisekretær i Ap, i Dagsavisen (saken gjelder naturligvis Datalagringsdirektivet, via Liberaleren).

SNL om Bye:

Den første boken om overvåkingen, Sersjanten, kom 1987, og ble ansett som
relativt uskyldig, selv om Bye allerede den gang kom på kant med sine tidligere
forbundsfeller i Arbeiderpartiet. Det var likevel en ganske annerledes bok enn
hans første, Synspunkter og vurderinger, skrevet da han var i ferd med å gå av
som partisekretær 1975. Verre ble det etter Oppgjør (1992) og thrillerne Niende
etasje og Spillet. Det var her han avslørte avlyttingssentralen i 9. etasje i
Folkets Hus, en avlytting som bare de aller færreste ante noe om. 1993 utgav han
sammen med Alf R. Jacobsen og Finn Sjue boken De visste alt, og sammen med Finn
Sjue Norges hemmelige hær 1995. Ulovlig overvåking og avlytting av politiske
motstandere har vært hovedtemaet i hele hans forfatterskap.

De gamle er eldst.

Tvillinger tar makten i Storbritannia

Lillegutt Cameron, bare minutter yngre enn storebror Clegg, blir ny statsminister i Storbritannia. Clegg blir visestatsminister. Dermed behersker tvillingene både kabinettet og underhuset. De er faktisk så like at de er nøye med å bruke slips med ulik farge.

Det går rykter om at Tony Blair er den ukjente faren til de to.


Clegg med gul politikk, Cameron med blå. Eller var det omvendt?

Negre mot nazismen

- Nye landsmenn vet ikke bedre. De må lære hva vårt demokrati er, sier Gunnar Sønsteby i intervju med Dagbladet.

Sønstebys uttalelser bygger tydeligvis på et overforenklet og stereotypt bilde av muslimer (og synes dessuten å tro at innvandrer = muslim). Demokrati og teknologi er det muslimer særlig beundrer Vesten for, skrev Dagbladet i 2008:

"Svært mange muslimer mener også at demokrati er nøkkelen til et mer rettferdig samfunn og fremskritt i deres eget land. (...) 94 prosent av de spurte i Egypt, 93 prosent i Iran og 90 prosent av indonesiske respondenter svarer at de ville garantert denne friheten i landets grunnlov. (...) ...den religiøse vendingen i den muslimske delen av verden i mange tilfeller henger sammen med en opposisjon mot korrupte og udemokratiske regimer."

Ilham Hassan tar rettmessig til motmæle mot den nedlatende og generaliserende uttalelsen fra den gamle hedersmannen: "Etter å ha lest intervjuet sitter man igjen med inntrykket av at krigen mot nazismen og fascismen bare ble utkjempet på norsk jord."

Hassan har helt rett i dette siste: Kampen mot Hitler-Tyskland foregikk mange steder, først og fremst ikke i Norge. Ingen trekker i tvil Kjakan Sønstebys heltemot, men sett i den store sammenheng skjedde det jo egentlig ikke noe i Norge etter at Narvik ble oppgitt på forsommeren 1940.

Noen utvalgte tall kan belyse dette:

• 900 norske soldater falt ved invasjonen i 1940
• 700 frontkjempere (i tysk tjeneste) falt i kamp
• 4000 sjøfolk omkom 1940-45
• 916 tyske soldater omkom ved senkingen av Tirpitz
• 800 tyske soldater omkom ved senkingen av Blücher
• 100.000 indiske soldater ble drept i tjeneste
• 400.000 soldater fra USA
  

Også i første verdenskrig falt godt over 100.000 soldater hentet fra Frankrikes og Storbritannias kolonier pluss 75.000 fra India og 60.000 fra Australia. Til sammenligning falt vel 100.000 amerikanske soldater i første verdenskrig.

Dessuten var ikke den norske motstanden anti-nazister, de var nasjonalister som kjempet mot okkupasjonsmakten.
Christian Molstad har rett i at Hassans fremstilling forenkler historien, men det blir nokså tøvete når Molstad imøtegår Hassan ved å trekke frem historien om Hitlers arabiske allierte og Japans indiske allierte. Da kan vi like godt minne om at Finland var alliert med Hitler, og krigshelten Max Manus var selv i Finland for å kjempe mot Sovjet i Vinterkrigen. Dette beviser bare at det var mange "strange bedfellows".

Det kan også tilføyes at da den franske stat kollapset ved den tyske invasjonen i 1940 og etablerte Gaulle de frie franske styrker (styrker utenfor selve tyske-kontrollert eller Vichy-kontrollert Frankrike). Over halvparten av disse soldatene var fra franske kolonier Afrika, både soldater fra regulære franske styrker og såkalt innfødte i Marokko og Algerie. Etter at USA og Storbritannia tok kontroll over Marokko og Algerie (nov 1942), gikk den nord-afrikanske hæren under Vichy-regimet over til å kjempe på alliert side mot tyske og italienske styrker i Tunisia. Før eller i løpet av frigjøringen av Frankrike ble de afrikanske soldatene erstattet av hvite bl.a. fordi de franske lederne ikke ville avsløre at Frankrike var avhengig av svarte soldater fra koloniene.

Et annet interessant apropos er at USA frem til og med andre verdenskrig var også de væpnede styrkene segrerte slik at det var egne enheter for svarte (african-americans). De svarte gjorde tjeneste bak linjene uten å delta i kamp. Først senhøstes 1944 bestemte Eisenhower at svarte skulle til fronten på grunn av akutt mangel på mannskap ved Ardennene. De svarte avdelingenes innsats i krigens siste fase overbeviste president Truman om å oppheve segregeringen i Hæren. Dette var begynnelsen på opphevelsen av den amerikanske apartheid.