Nils Rune Langelands konspiranoia

Nils Rune Langelands siste sleivspark er av det konspiranoide slaget:

HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilsasjon for å legitimere innvandringa til Vesten.

Fra Langelands intervju med Dagbladet 15.juli 2011 (merk datoen):

- 10. juni 1099 var den dagen da korsfarerhæren brøt gjennom murene i Jerusalem under det første korstoget og satte i gang en massakre på muslimer. Da var krigen i gang. Og den krigen står vi i fortsatt. 

Korsfarerne var de første europeere og datoen 10. juni 1099 markerte et vendepunkt skal vi tro Langeland. Det hevdes også at Langeland har skrevet noe på Facebook om degenererte analfabeter fra Punjab.

Kollega Rune Slagstad mener på sin side at Langeland bare er en unge som gjør rampestreker for å få oppmerksomhet. Slik går dagene i akademia. Ja og i Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen naturligvis.

Surprise! Hans Rustad på Document.no tar Langeland i forsvar.

For å sitere mer fra intervjuet med Dagbladet:

Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig.

For å sitere meg selv (september 2011): Hva sier han her? Ja, det tror jeg ikke han vet selv heller.

Men Langeland har glimtet til  med sine aforismer, det skal han ha.

Lars Onsager

«Onsager er saman med Einstein den største vitskapsmannen i det 20. hundreåret.» Dette ble i følge Jon Hustad sagt av fysikkprofessor Ivar Giæver. Så hvem var Lars Onsager? Han var nok ikke den største fysikeren på 1900-tallet, men han var altså norsk og vant nobelprisen i kjemi i 1968.

Et par linjer fra engelsk Wikipedia sier mye om mannen:

At JHU (Johns Hopkins) he had to teach freshman classes in chemistry, and it quickly became apparent that, while he was a genius at developing theories in physical chemistry, he had little talent for teaching. He was dismissed by JHU after one semester.

Hans arbeid var så avansert at selv fysikkprofessorene ved Yale var ute av stand til å vurdere avhandlingen hans. Først da matematikerne gikk gjennom arbeidet ble det klart at avhandlingen var glitrende. Men altså: Onsager var en pedagogisk og sosial katastrofe. Johns Hopkins fikk derimot ingen glede av Onsagers geni og nobelpris, de hadde jo sparket ham.

Arnved Nedkvitne vinner nok ingen nobelpris, men han er også en sosial katastrofe, samtidig ser det ut til at han er en OK lærer og en god veileder. På sparkes professorene ikke fordi de er håpløse lærere, men fordi de legger seg ut med maktkåte administratorer.

Søstera til Hagen

Veldig illojalt og preget av en ledelse som systematisk svertet sine ansatte. Slik beskrev historieprofessor Kristine Bruland forholdene ved Arnved Nedkvitnes tidligere arbeidsplass i lagmannsretten (DN 22.januar).

Historikermiljøet på Blindern fremstår mer og mer som et redselskabinett, og Nedkvitne fremstår på sin side som den mest klønete og minst taktiske av alle de utrivelige typene på instituttet.

- At jeg kaller medlemmer av en hovedfagskommisjonen for inkompetente, eller mener at en instituttleder mangler de personlige egenskapene som skal til for å lede - det må de tåle, sier Arnved Nedkvitne (DN 19.jan).

I et av brevene som lå til grunn for avskjedssaken, skriver han blant annet om en kollega at han "er mislykket både som forsker og veileder," og at "det eneste han kan er personangrep," skriver DN 19.jan.

Nedkvitne følte seg mobbet av professorkollegaer og av ledelsen. En versting blant disse rævhålene var visstnok den valgte instittulederen Jorunn Bjørgum (bildet til venstre), sistnevnte har fødenavnet Hagen og er søster av ingen ringere enn Carl Ivar.






Nedkvitne har åpenbart oppført seg barnslig og ufint, til forskjell fra de andre køddene på instituttet var altså Nedkvitne dum og lite manipulerende, han gikk i stedet til frontalangrep. Forøvrig er slike ytringer en vanlig omgangsform på Universitetet.

Den store skandalen er at en utmerket forsker og lærer sparkes fordi han er sosialt talentløs, samtidig som stalinister som UiO-direktør Bjørneboe og verneombud Bøhring (så vel som tulleforsker Jørgen Lorentzen) fortsetter sin skadelige virksomhet.



Norges mest talentløse forsker sparkes ikke.

Universitetet er ikke en pedagogisk institusjon

Studenter og studieledelse bør bruke gulroten for å oppmuntre gode forelesere. Universitets- og høyskoleledelse bør stanse de dårlige i døra, skriver redaktøren i Universitas.

Dette er selvsagt lett å avfeie som den forutsigbare sutringen fra studentene, men for en gangs skyld å være i møtekommende: Det er velmente, god ønsker, men det beror på en misforståelse om hva universitetet er og skal være, og dermed hva professorene skal være.

Denne misforståelsen er helt naturlig. De fleste studenter møter de fleste professorer som forelesere. Men professorens jobb er ikke å underholde studentene et par timer. Universitetet er en vitenskapelig institusjon, og har som oppgave å levere høyest mulig faglig kvalitet til studenter og samfunnet forøvrig. Forelesninger er bare et medium (ofte ikke det beste). Å være foreleser er altså ingen jobb, slik noen synes å tro. Å være foreleser er bare en (liten) del av professorens jobb.

Derfor er vitenskapelig kvalifikasjoner det sentrale og avgjørende kriteriet ved tilsetting. Slik er det og slik skal det være. Universitetet er ikke en kabaret der man ansatter den beste stand-up-komikeren.


Studentene bør ikke forvente standupkomikere som forelesere.

Iver B. Neumann på biltur

Iver B Neumann har ikke bare vært på bærtur, han har også vært på biltur. Nærmere bestemt til Hardanger, kunne vi høre på radioen. På vei hjem ut på kvelden merket han seg at det var lite trafikk og at det var mange tunneler på veiene der i Hardanger, i motsetning til i Oslo der det er masse biler til alle døgnets tider (særlig på de tidene professoren skal kjøre 2,3 km hjem fra Blindern). Ut fra denne grundige empirien konkluderte han med at folk i distriktene er noen sytepaver som gnåler ut i ett.

Neumann er tydeligvis dummere enn han gir seg ut for. Bygdeveien gjennom f.eks. Voss er ikke bare en lokalvei til nytte for vossinger, den er også en nasjonal vei, det er faktisk hovedveien mellom Oslo og Bergen. I Oslo er det en mengde veier ved siden av hverandre, sågar flere felt på samme vei. I distriktene er det som regel bare en vei, det går ikke an å bygge 0,17 vei eller 0,14 tunnel i samsvar med trafikkmengden (selv om mange veier i Hardanger er ca 0,56). Dessuten går det ikke tog, trikk eller t-bane fra Hardanger til Bergen. Neumann kan jo rusle eller sykle hjem fra jobb dersom han ikke nedlater seg til å ta buss eller trikk sammen med allmuen.



Denne veien burde egentlig bare vært 53 cm bred, i følge beregninger utført av sosialantropologen Iver B. Neumann.

- Folk fleste er late og verdiløse

Arbeidstagernes del av kaken blir stadig mindre. Det kan ha bidratt til å bygge opp USAs gjeldsboble og krisen i verdensøkonomien, melder Aftenposten. Arbeidere verden rundt får for lave lønnstillegg. Fordelingen mellom arbeidere og bedriftseiere blir stadig skjevere.

- Dette viser at folk flest er late og verdiløse, sier professor Iver B. Neumann i en kommentar til oppslaget i Aftenposten. Når de objektive markedsmekanismene sørger for at kapitalistene får stadig større del av kaka mens arbeidstakere får mindre, beviser jo det at arbeidstakere bidrar svært lite til verdiskapingen. Kapitalistene derimot er jo de som virkelig skaper verdier.


Lav lønn som fortjent.

Forskning viser: Muslimene tar over!

Kvinner taper og innvandrere vinner på retting i valglistene i kommunevalgene, skriver Johannes Bergh, Tor Bjørklund og Ottar Hellevik i DN 28.aug. Jeg sakser:

Rettingene har betydning for hvem som blir valgt til kommunestyret. I 2007 ble 63 prosent av mandatene tildelt ut fra velgernes listeretting. Mange av dem ville riktignok blitt valgt også om partienes rekkefølge var blitt fulgt, men en fjerdedel av representantene i 2007 kan takke velgernes rettinger for plassen.
(..)
Kandidater med minoritetsbakgrunn har derimot en klar fordel av listerettingen. At minoritetspolitikere er godt representert i de kommuner som har flest ikke-vestlige innbyggere, kan i stor grad forklares ved nettopp valgordningen. Det foregår en bevisst retting til fordel for minoritetskandidater. Mye tyder på at innvandrere gir tilleggstemmer til kandidater med samme bakgrunn som dem selv. Her er også en av forklaringene på den økte listerettingen i Oslo.

Skummelt!


Denne muslimen satser ikke på lokapolitikken i Oslo.

Dialog med Goebbels og Göring

Oppdatering: Kommentar fra to Civita-karer.

Det er irrasjonelt av statsvitenskapsprofessor Bernt Hagtvet å boikotte Bjørnsonfestivalen fordi Goebbels en tenker venstrefascist han forakter, står på programmet, skriver Åmås i Aftenposten.

Åmås bruker pussig nok overskriften "ingen boikott av tenkning", men han siterer redelig nok fra Bjørnson-festivalens program der Myrdal omtales som «en av Sveriges mest kompromissløse og kunnskapsrike intellektuelle».

Dersom Myrdal kan få hederlig omtale som "kunnskapsrik og kompromissløs" bør vel også rasshølet David Irving bli gjenstand for samme holdningsløse omtale. Irving er da vitterlig både kunnskapsrik og kompromissløs. Eventuelt kunne begge gamlingene bli omtalt som "politisk ukorrekt", det har jo blitt den nye hedersbetegnelsen på høyresiden.

Neida, Myrdal er ingen Goebbels. Men Åmås er nokså tøvete når han kaller Myrdals manglende evne og vilje til å ta inn over seg gigantiske historiske fakta for "tenkning". Det er forskjell på å være åpen og ha hull i hodet.

Vel, Hagtvet kan nok være litt monoman i sine stadige angrep på syttitallets MLere, men han setter fingeren på et ømt punkt: Holocaust-forsvarere og -benektere er altså intellektuelt bunnslam, mens deres likemenn Pol-Pot forsvarerne er vår tids ledende tenkere og akademikere.


- Åpenhet og dialog i stedet for boikott, sier festivalsjef.

Monsterfakta

Fakta ødelegger som kjent enhver god diskusjon: Petroleumsnæringen står for veksten i strømforbruket i bergensregionen, ikke forbrukerne, skriver siv.ing. Freddy Frydenbø i DN 25.aug, man sakser:

Auke Lont i Statnett kommer i DN 20. august med en del uttalelser som ikke medfører riktighet, og som derfor ikke bør få stå uimotsagt. Lont påstår at "strømforbruket på sokkelen er lavt, og selv med planer som foreligger, vil dette utgjøre under 20 prosent av forbruket i regionen. Det er forbruket på land som har vokst, og det er forbrukerne i bergensregionen som trenger en bedre infrastruktur". Det er direkte feil.

• Privat årsforbruk av elektrisk kraft i bergensregionen var ifølge offentlige data fra BKK 5972 GWh ifjor, 172 GWh mer enn i 1995.
  
  
• Årsforbruket i petroleumsnæringen har på samme tid gått fra cirka 200 GWh (Mongstad) til cirka 2500 GWh. Av dette går omtrent to tredjedeler til Kollsnes, mens resten går til Mongstad, Sture og Gjøa-plattformen som nettopp er installert.
  
  
• Mer kommer. På Kollsnes er det i dag seks eksportgasskompressorer, og på Troll-A står to kompressorer med planer om økning til seks innen noen få år. Hver kompressor har en effekt på 40 MW. Tilsammen gir dette et kraftforbruk på 320 MW på Kollsnes i dag (med en brukstid på 0,75 blir dette et årsforbruk på 2100 GWh) og med planlagt økning til 480 MW om noen år. I tillegg til denne kraften, som går med til kun å drive kompressorene på Kollsnes, kommer kraftbehovet til alt annet utstyr på Kollsnes/Troll, Mongstad, Sture og Gjøa.
  

Realiteten er dermed at offshoreindustriens forbruk i dag utgjør 30 prosent av det totale kraftforbruk i bergensregionen, og det vil stige kraftig etterhvert som kraftbehovet på Kollsnes/Troll-A og andre offshore installasjoner øker.

Diskusjonen om linjeforsterkning Sima-Samnanger skal legges i sjø eller på land er å fokusere på feil problemstilling. Den rasjonelle løsningen er selvfølgelig å bygge et 1000 MW kombikraftverk på Kollsnes, eller utvide det kraftverket som finnes på Mongstad, slik at disse to terminalene blir selvforsynt med kraft. Dermed vil ikke linjeforsterkningen gjennom Hardanger være nødvendig.

Kollsnes. Iver B Neumann vet knapt nok hvor Bergen er.

Korrupsjon på norsk

Norge er heldigvis ganske ukorrupt i internasjonal målestokk. Monsterdebatten har imidlertid avdekket et problem med det norsk demokratiet: De regulerende myndigheter sitter på fanget til dem som skal reguleres. Professor Gunnar Eskeland og Christian Andersen ved SNF skriver i DN 19.aug:

Det ubesvarte spørsmålet er om nordmenn og turister nå er rike nok og interesserte nok til ikke å ville ha master og ledninger i synsfeltet. Det har de ikke vært: Norske kraftinteresser har i et århundre bygget omtrent det de ønsket seg av overføringslinjer.

Det er et politisk og institusjonelt spørsmål hva vi skal unngå av miljøødeleggelser: det vil være vinnere og tapere, statsmakt kan og vil brukes. Hvis Hardanger hadde vært en suveren stat ville linjen kreve en betydelig pengeoverføring fra det tenkte Austlandet. Mye annet ville da vært annerledes.

En gjennomgang ved SNF av analysen bak konsesjonssøknaden viser forståelse for at mange konsekvenser ikke prissettes, men er kritisk til at man ikke har presentert alternativer - trasvalg og sjøkabel, eksempelvis - på en sammenlignbar måte. Kvalitetssikringsprosessen, med forbedret metodikk for offentlig investeringsanalyse kom dessverre ikke til anvendelse i saksbehandlingen ved nettforsterkning for Bergensområdet.

Institusjoner og armlengdes avstand er viktig. At politiske myndigheter ikke har avkrevd Statnett og NVE en klar presentasjon av alternativer kan synes som et mysterium.

Det kan se ut som at Olje- og energidepartementet har akseptert at dette ikke er et spørsmål om penger, at det er noe vi må ha, at det ikke finnes alternativer, og at det haster.

I så fall har våre sentrale myndigheter latt seg diktere av de interessene de er satt til å styre. Da har vi ikke bygget tilstrekkelig distanse til sektorinteressene. Utfordringen med at regulerende myndigheter kommer for nær, og "fanges av de regulerte" (såkalt regulatory capture) er velkjent i økonomi og statsvitenskap.

Etter syttitallets Mardøla og Alta aksjoner var ikke det politiske og institusjonelle landskapet helt det samme. Ikke engang staute kraftinteresser kan få alt øyet begjærer. Men bransjen ble neppe servil og underdanig. Det er fortsatt en viktig problemstilling om energisektoren - petroleum inkludert - står for nær hjertet i den norske statsmakten.

Dessverre var den viktigste endringen som fulgte heller politisk enn institusjonell. Markedsbevisste politikere fikk erfare at det kan koste dem dyrt om de ikke stiller krav til en sektor med betydelig - og velfortjent - respekt og støtte i Norge. Denne sårbarheten ser vi i sommerens monsterdebatt: all verdens argumenter kan brukes for å fremtvinge en snuoperasjon nettopp fordi politikerne ikke har hatt et godt grunnlag fra uavhengige faginstanser.

Innføringen av kvalitets-sikringsregimet viser forøvrig at utfordringen ikke er begrenset til energisektoren.

Institusjonshistorisk har vi hatt konflikter om kraftutbygging i Norge, og disse har gitt oss prosedyrer med veiing av miljøkonsekvenser. Men disse prosedyrene har lagt mye ansvar i hendene til utbygger, Norges Vassdrags- og Energidirektorat, og Olje- og Energi Departementet.

Det kan hende dette er tilstrekkelig til å gi armlengdes avstand og en balansert behandling. Men debatten og snuoperasjonen rundt Hardangermastene tyder på at tilliten til en slik avstand svikter.

Det fascinerende med denne saken er at løyve til å sette opp de omstridte mastene var et rent administrativt vedtak i NVE, en underordnet etat, statsråden/energidepartementet var bare siste instans. Det var altså ingen politisk behandling. Satt på spissen kan altså byråkratene i NVE, som sitter på fanget til Statnett, Statkraft og Statoil, utforme norsk naturvernpolitikk på egen hånd. Dette er den norske formen for korrupsjon.


På 11.plass. Fortsatt rom for forbedring.

Ny-orientalisten Trond Berg Eriksen - igjen

Trond Berg Eriksen er en av Norges fremste professorer i idehistorie. Det er dermed ganske selsomt å lese hans anmeldelse av Tariq Ramadans bok. Vel, anmeldelse og anmeldelse, professorens essay handler mest om hvor sleip og falsk Ramadan er. Den såkalte anmeldelsen renner over av TBEs velutviklede ny-orientalisme og åpenbare forakt for islam, som jeg har påpekt før. Hele anmeldelsen synes å bygge på den nå så utbredte antakelsen at islam er noen skikkelige skumle greier og at folk som Ramadan er særlig utspekulerte med sin moderate fasade.

TBE karakteriserer Ramadan og hans bok med bl.a. disse formuleringene:
"..glattslikkede og moderniserte muslimske renegater med sveitserpass, som avpasser ordbruken etter ønsket om applaus."

"Ramadan blir ofte beskyldt for å tale med to tunger,..."

Uten noe som helst belegg avfeies opplsutningen om Ramadans linje:
"De som gjør knefall for Mangfoldets filosofi, er de som har bestemt seg for å gjøre det på forhånd."

"Knefall" er forresten en standardformulering blant de islamofobe konspirasjonsteoretikerne (googling av "knefall" og "islam" leder fort frem til mange grumsete nettsider og diskusjonsfora). Man får nesten inntrykk av at disse høyreekstreme grupperingene er TBEs kilde til "kunnskap" om Ramadan og islam. Søker man litt rundt på nettet med stikkordene fra Bangstads replikk i Aftenposten kommer man fort til Hans Rustads document.no og andre nettsteder med erklært anti-islamsk og åpenlyst rasistisk innhold.

Det er skremmende at en professor i idehistorie, som burde ha inngående kjennskap til tidligere tiders fobier, -ismer og skremselspropaganda, selv lar seg rive med vår tids antisemittisme. Jeg må dessverre konstatere at kunnskap ikke gjør professorer immune mot tøv.

TB Eriksen er en av Norges råeste polemikere og, som Berit Thorbjørnsrud skriver, det er trist å se hvordan han bruker denne makten.

For en reell anmeldelse, se her.

Oppdatering (via Brumlebass): Man behøver verken være orientalist eller islamofob for å bedrive slett bokanmelderi, det holder å være uallminnelig forutinntatt. En dose dogmatikk skader heller ikke. Her fra Jan Arild Snoens anmeldelse av Naomi Kleins bok (Dagbladet 28.09.07):

"EN LETT BLAING i boken (jeg har ingen ambisjoner om å plage meg selv ved å lese den grundig) viser at det på praktisk talt hver side finnes tilsvarende grove feil og forvrengninger."
"FORLAGET OKTOBER, med solid kommunistisk stamtavle, utgir i disse dager boken på norsk. Om ikke boken har noen annen nytte, så er det i hvert fall noen som tjener penger på Kleins sjokkdoktrine. "

"Lett blaing" og "kommunistisk stamtavle" leder altså raskt til konklusjonen i Snoens ingress: "uvanlig kunnskapsløs og uetterrettelig bok". Javel? Man kan lure hvem som er mest kunnskapsløs og uetterrettlig av anmelder eller forfatter.

Når selv Sveits utsteder pass til slike sleipinger da er det fare på ferde!

Nedkvitnes 2 måneder

Den nå avsatte professor Arnved Nedkvitne manglet visstnok bare to måneder på at han kunne gå av med AFP (selv om rektor hevder de ikke kom i dialog om dette).
Uansett: Dersom det var så kort tid igjen før Nedkvitne kunne gå av med pensjon (og æren i behold), hvorfor gikk UiO til det skritt å avskjedige ham? Nedkvitne-saken hadde tross alt versert i over 10 år ved instituttet. Hvorfor hastet det plutselig etter så mange år? Hvorfor kunne de ikke la saken ligge noen måneder til Nedkvitne var i posisjon til å få AFP? Da hadde de sluppet hele spetakkelet med rettssak, negativ oppmerksomhet i media og det hele. Prorektor Benestad foreslo da vitterlig en mindre drastisk løsning, men fikk da skriftlig irettesettelse fra rektor Ellingsrud om det hadde han ikke noe med.

Sett på litt avstand virker det derfor som om UiOs ledelse var særdeles opptatt av at Nedkvitne skulle ut av kontoret samme faen. Man får et bestemt inntrykk av det ikke bare er Nedkvitne som har oppført seg barnslig og alt annet enn smidig, ja man får nesten inntrykk av at UiOs ledelse er smålige og hevngjerrige.

Nå er altså Nedkvitne (62 år) arbeidsløs, og han har derfor ikke råd til å anke. Og da er vel UiOs ledelse fornøyd.


At noen middelmådigheter som tror de er guder bare fordi de har fått seg direktør- eller kontorsjef-tittel kjørte hardt mot Nedkvitne er ikke overraskende. Mer nedslående er det at Nedkvitnes forskerkolleger driver kampanje mot ham med bl.a. å true med utmeldelse av Forskerforbundet dersom forbundet finansierer en anke, slik førsteamanuensis Arnt Maasø gjør i DN 6.febr. Nedkvitne er en slagen mann og Maasø burde holdt seg for god til slike småligheter.

Nedkvitne anker ikke

Jusprofessor Jan Fritdjof Bernt mener den såkalte Nedkvitne-saken bør behandles i Høyesterett. Men hovedpersonen selv har ikke råd til å anke, skriver Universitetsavisa.

– Saken bør avklares av Høyesterett, sier jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt, til Uniforum. Etter å ha lest dommen er han usikker på om retten har tatt innover seg de helt spesielle forholdene som knytter seg til ansettelsesforhold i vitenskapelige stillinger.

Bernt reagerer på dommens henvisning til begrepet ”lojalitetsplikt” og uttalelsen om at denne ”innebærer at arbeidstaker må opptre i samsvar med arbeidsgivers interesser”.

Universitetets interesser og omdømme har trolig tapt på måten Nedkvitne-saken har vært taklet på, hevder jusprofessor Jakhelln. Han beskriver det også som utidig maktbruk fra universitetets side at Nedkvitne ikke fikk lov til å stå i stillingen mens saken gikk i retten, noe regelverket åpner for.

Aftenpostens kommentator påpeker at UiO kommer svekket ut av denne saken:

"Under avsettelsen av kranglefanten Nedkvitne avviste universitetets ledelse flere forslag til en løsning. Tidligere prorektor Haakon Breien Benestad sa i retten at han hadde tilbudt seg å megle mellom partene, men at han var blitt refset av rektor Geir Ellingsrud og truet med å bli sparket fra prorektorembetet. Benestad hadde prøvd å formidle et forslag fra kolleger om at Nedkvitne skulle forlate instituttet der han hadde gjort seg umulig og bli plassert for seg selv et annet sted ved universitetet. (...) Dette sier Nedkvitne han «uten tvil» ville godtatt. Fra professorens fagforening, Forskerforbundet, ble det foreslått at Nedkvitne – på vei mot pensjonsalderen – skulle vende tilbake til sin lærestol de to månedene som manglet på at han kunne gå av med AFP. Også det sier Nedkvitne at han ville godtatt. Universitetets ledere avviste begge løsninger og insisterte på avsettelse. Bitterhet og harme over professorens oppførsel hindret dem i å finne den minnelige ordning som et universitet trolig ville vært best tjent med. "

Se også CA Fleischer innlegg i DN 5.febr.

Nedkvitne-saken: Disiplinering av professorer

– Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte, sier professor Kristian Gundersen til Aftenposten.

– Jeg synes at dommen har et naivt forhold til ytringsfriheten. Den forutsetter at man alltid klart kan skille mellom trakassering og faglige argumenter, sier professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen.

– Det er et problem at ledelsen skal definere hva som er utilbørlige utsagn mot dem. Det virker som retten har slukt regjeringsadvokatens synspunkter rått, den er svak når et gjelder egne vurderinger på det området, fortsetter han.

– Jorunn Bjørgum (leder på Nedkvitnes institutt, journ. anm.) synes det var krenkende at Nedkvitne anklaget henne for å ha prioritert sitt eget fagområde, men det er jo noe «alle» instituttledere blir beskyldt for, forklarer Gundersen, som er bekymret for hvilke konsekvenser dommen vil få for ytringsfriheten på universiteter og høgskoler. Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte. Dette for eksempel ved å stemple faglige diskusjoner som potensielt problematiske for arbeidsmiljøet, sier professor Gundersen.

– Det dommen tar opp om ytringsfrihet, dels generelt og dels i den formen for kunnskapsbedrifter som universitetene representerer, oppfatter jeg som svakt og uselvstendig, sier professor Eivind Smith.

Eivind Smith er ikke imponert over dommens prinsippielle sider.

Også DN (2.febr 2010) har snakket med Gundersen og andre professorer:

–Jeg er redd denne dommen inngår i en langsiktig strategi for å temme professorer. Da kommer
vi til å gjøre en dårligere jobb, sier Kristian Gundersen, som er tidligere rektorkandidat og
professor i biovitenskap.

– Her er det ingen som har noe å være stolt av. Universitetet har i denne saken ikke greid å ta vare på en person med spesielle behov. Og kunne de ikke ihvertfall ventet noen måneder med sitt avskjedsvedtak, slik at Arnved Nedkvitne kunne ha rett til å gå av med avtalefestet pensjon? Det vitner om smålighet, sier professor John Petter Collett.

– Universiteter tiltrekker seg ikke ordinære mennesker med jevnt og godt humør, det må vi ha høyde for. Forskning er skapende virksomhet ikke ulikt kunstartene. Det er mange borderlinetilfeller opp gjennom vitenskapshistorien, sier Collett.

Collett frykter at takhøyden for akademisk ansatte skal bli lavere:

- Dommen må ikke nå brukes til å si at en vitenskapsmann er som alle andre. Stillingsvernet i akademia må være sterkere enn for andre statlige tjenestemenn, sier Collett.

Oppdatering 5.febr:
"Skarp kritikk og debatt, både i formelle og uformelle fora, er en vesentlig del av den vitenskapelige virksomhet. Å kritisere kolleger kan ofte være nødvendig for å nå frem til bedre resultater. Det er en del av jobben, eller med andre ord, det samfunnet betaler sine universitetsansatte for." (Carl A. Fleischer, i DN fredag 5.febr 2010)

For noen år siden skapte Jon Elster rabalder da han kritiserte høfligheten og middelmådigheten i noen norske forskningsmiljøer (se også Nytt Norsk Tidsskrift, 2006, nr 4).

Kunnskapsbedriften

Tom Colbjørnsen, rektor ved BI, kommenterer den siste tids universitetsdebatt i DN 1.febr. Han er som så ofte ellers poengtert og treffsikker på viktig punkt.

"Universiteter og høyskoler er ikke så spesielle som mange vil ha det til," skriver han. Det har han åpenbart rett i, men de er og skal likevel være vesensforskjellige på et par avgjørende punkt.

"Ledere trengs, men ikke til å styre. De skal skaffe ressurser, være sparringpartnere, representere sine medarbeidere på viktige arenaer, og løse konflikter." Dette er viktig og riktig. For at leder skal styre må de vite hvor de skal. En siviløkonom kan ikke styre en professor i medisin ganske enkelt fordi siviløkonomen ikke har greie på medisin og forskningsfronten i faget.

"Lokale miljøer som rir sine egne kjepphester og prioriterer egne agendaer vil normalt ikke ta tilstrekkelige overordnede hensyn," skriver han videre. Dette er et fint kart, men stemmer ikke helt med terrenget. Universitetet har egentlig ikke slike "overordnete hensyn" som Colbjørnsen antyder. Professorene skal være først og fremst være lojale mot vitenskapen, dernest mot sine studenter og til slutt mot institusjonen. "Du skal primært være forpliktet til sannhet," skriver Max Weber et sted og dette er det nærmeste vi kommer et "overordnet hensyn".

"Midler må kanaliseres til de aktivitetene som gir størst sjanse til å hevde seg i konkurransen, enten det er om kunder, studenter, fagfolk eller offentlige bevilgninger." Vel, dette er ikke nødvendigvis helt galt, men det gir et heller skjevt bilde av hva akademia handler om.

Det er mulig at denne beskrivelsen passer noenlunde på Colbjørnsens egen institusjon, men universitetet skal også drive sannhetssøking uten hensyn til at "kunder" eller politikere synes tema og resultat er coolt. Ja, og hvem er nå "kundene" for forskning på baltiske verb, begravelsesritualer i Tibet eller teigdeling i indre Sogn. De statlige universitetene må ha et særlig ansvar for unyttig forskning, forskning som først og fremst er sannhetssøkende, forskning som er upopulær, forskning som først og fremst er drevet av et ønske om å vite mer. Så kan vi heller la BI og Pfizer ta seg av den matnyttig forskningen. God forskning er langsiktig, særlig fordi det tar jævlig lang tid å bli god innen et område. Professorene kan ikke hoppe fra tema til tema på kort varsel bare fordi motene svinger, fordi politikerne ombestemmer seg eller fordi forskningen ikke appellerer til publikum. Derfor er Colbjørnsens ide om å hevde seg i konkurransen om "kunder" og penger naiv, banal og i verste fall forfeilet.


En smart og hyggelig kar, men med et snev av McKinsey-syken.

Nedkvitne: Helt, idiot eller offer?

Universitetet i Oslo fikk rettens medhold i avskjedigelsen av professoren Arnved Nedkvitne. Det fastslo Oslo tingrett i går. Nedkvitne ble avskjediget fra stillingen etter et vedtak i fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultetet i februar i fjor. Vedtaket ble stadfestet av Universitetsstyret, skriver Aftenposten.

Som første professor siden 1970-tallet, fikk Arnved Nedkvitne (62) i fjor sparken fra Universitetet i Oslo. Ifølge Universitets informasjonsavdeling er det første gang i Universitets 199 år lange historie at avskjedigelse av en professor har havnet i det sivile rettsapparatet, skriver Dagbladet.

Da alle sakens fakta ble fremlagt i retten var det liten tvil om at dette ble konklusjonen. En ting er Nedkvitnes oppførsel overfor kollegaer (noe som bidro til en forverring av et allerede dårlig arbeidsmiljø), han unnlot også å stille i en rekke møter han var innkalt til. Nedkvitnes bidrag til forsuring av arbeidsmiljøet er en vurderingssak, særlig på bakgrunn av den akademiske friheten og den store takhøyden man skal ha på universitetet samt at han slett ikke var alene om å ødelegge arbeidsmiljøet. Det er imidlertid ingen tvil om at han ved i lang tid ikke å stille på møter unnlot å oppfylle sine plikter som tjenestemann - dette er klare fakta og da tar jussen over (her er det viktig å merke seg at det er UiO som har sparket Nedkvitne, retten bare konstaterer at avskjeden er lovlig).

Det er altså liten tvil om at Nedkvitne har oppført seg som en idiot, eller kanskje mer presist det vi vil kalle barnslig. Samtidig har hans frustrasjon og engasjement vært saklig begrunnet: Nedkvitne mente prioriteringene på instituttet var ukloke og han var kritisk til en del ansettelser. Han er dermed en helt som uredd har kjempet mot mektige motstandere.

Men Nedkvitne er på et vis også offer for et system som ikke makter å ordne opp i interne konflikter. Nedkviten må nærmest alene bære ansvaret for det råtne arbeidsmiljøet. Han er også offer for ledere som er for opptatt av å være sjefer: Akademia ledes ikke gjennom tilrettevising, advarsler, ordrer og irettesettelser. Ledere i akademia er bare tillitsvalgte og må oppføre seg deretter.

Dette siste er det grunnleggende problematiske ved Nedkvitne-saken: Den fastlåste situasjonen på Nedkvitnes institutt var tilsynelatende håpløs og avskjed var i følge retten en lovlig løsning, men presedensen som avskjeden skaper grenser til det skremmende. I ytterste konsekvens innebærer konklusjonen fra Oslo tingrett at universitetsadministrasjonen nå får et kraftig verktøy til å disiplinere brysomme professorer. Når professorer ikke danser etter administrasjonens pipe kan man bare hinte om Nedkvitne-dommen for å minne professorene om hvem som egentlig bestemmer. Er det virkelig noen som gidder å bli professor når man må regne med å bli "ledet" av en eller annen halvstudert dilletant med kontorsjeftittel? Er det virkelig noen som gidder å bli professor når rektor lar McKinsey definere hva som er godt universitet? Implikasjonene av Nedkvitne-dommen er et angrep på selve universitetsideen.
-------------

Jon Hustads referat (Dag og tid 22.jan) fra rettssaken er ubetalelig:

Eit av vitna var hovudverneombod Mette Børing, som har ansvar for om lag 170 verneombod. Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite. Problemet var ytringsfridomen, kunne Børing fortelja. «Dei tilsette på HF sjikanerer kvarandre under dekke av fagkritikk», hevda ho og kunne fortelja at verneomboda hadde laga ei liste til HF-tilsette over ord dei ikkje kunne nytta, men at det ikkje hadde hjelpt. «Så no lagar vi ei liste over ord som er lovlege.»

Og Hustads konklusjon:

To vitne var likevel særmerkt aggressive og påståelege, det før nemnde verneombodet Børing og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe. I deira verd var det rett og slett ikkje rom for avvik. Men det svakaste vitnet var truleg Ellingsrud, som knapt hadde andre tankar enn dei Bjørneboe hadde framført. At dei tilsette ved UiO valde denne mannen, seier mykje om tilstanden i norsk akademia. Men så har dei vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir avgrensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.

Utan særleg intern motstand har UiO vorte eit vernepliktig vedheng til ein omseggripande klientstat. Vi er alle offer no. Bortsett frå dei som har råd til skulepengar ved Yale.

Hustads tidligere artikkel om saken, Astrid Melands kommentar.



Humboldt-universitetet i Berlin.

Slutt på professorveldet?

Skal et universitet kun søke sannhet og innsikt som mål i seg selv, eller skal det tjene samunnets umiddelbare interesser? Eva Grinde kommenterer universitetspolitikk i DN (20.jan), selv om det ikke er opplagt om hun beskriver en trend eller om hun ønsker at denne skal tilskyndes. Bakgrunnen er en rapport fra McKinsey (og litt lenger bak skimter vi Nedkvitne-farsen), og dennes manglende forståelse for hva akademisk frihet innebærer.

Den akademisk frihet innebærer at den vitenskapelig ansatte ved universitetene fritt kan velge tema og metode for sin forskning. Litt forenklet er det to hovedargument for akademisk frihet: pragmatisk og demokratisk.

1. Det pragmatiske argumentet innebærer at akademisk frihet og professoral autonomi gir mest og best forskning. En professor er en som har den mest avanserte vitenskapelige kvalifikasjoner innenfor sitt område. Dermed kan ikke professorens forskning "ledes" av en eller tilfeldig person som har fått seg en ledertittel. Professoren er sin egen faglige leder. Kvaliteten på denne forskningen bedømmes av det internasjonale fagfellesskapet, bare unntaktsvis er instituttledere, dekaner og rektorer faglig på høyde innenfor samme område.

Akademisk frihet gir også best motivasjon. Frihet, høye (realistiske) mål og interessante/utfordrende oppgaver er mest motiverende, det står i enhver innføringsbok i arbeidspsykologi. Det ville være katastrofalt for motivasjonen om en eller annen tilfeldig leder begynner å instruere professorene i deres forskning. Vi må heller ikke glemme at professorene aksepterer en beskjeden lønn (kanskje 1/3 av det disse halvstuderte kjekkasene i McKinsey får), motytelsen er at professorene får stor frihet. Er det virkelig noen som tror at begavede mennesker gidder å jobbe som professor for luselønn samtidig som de må oppgi sin frihet og bli dyttet hit og dit av inkompetente "ledere"?

De byråkratiske anlagte er naturlig nok ytterst frustert over at de ikke har full kontroll med hva professorene holder på med og hvordan de bruker tiden sin. Derfor forsøker de å innføre alle slags kontrolltiltak (timelister, reiseregninger etc) som ikke har noe som helst betydning for kjernevirksomheten (men det blir behov for flere folk til å kontrollere forbruket av viskelær og skriveblokker).

2. De demokratiske argumentet innebærer at universitetet ikke skal være et instrument for politiske ledere. Tvertimot skal universitetet være et fristed og et korrektiv. En professor skal være lojal mot vitenskapen og de vitenskapelige idealer, professoren skal bare i siste instans være lojal overfor en rektor eller et politisk regime. Dersom samfunnets fremste kunnskap blir forvaltet etter strategiske eller politiske hensyn (og ikke etter vitenskapelig premisser), er vi i ferd med å undergrave en viktig ingrediens i vårt demokrati. En ufri forsker gir ufri unnskap. Da er det fare på ferde, selv om de totalitære tendensen heldigvis blir stoppet.

Derfor applaus til Venstre som vil styrke kan akademiske friheten.



Fri som professoren.

Filosofobi hos Minerva

Minerva har sluppet til filosofiprofessor Arild Pedersen, om dette trekker nivået blekka opp eller ned er ikke gitt, men imponerende er det ikke.

Pedersens ugjendrivelige resonnement er av denne typen:

Det er likevel flere likheter mellom islamister og muslimer generelt enn det er mellom takskytterpsykopater og taktekkere.

Ja? Joda. Professoren fortsetter:

Islamister og muslimer generelt er begge tilhengere av en religion som krever at menn, og enda mer kvinner, skal underkaste seg (derav navnet “islam”). Begge er tilhengere av en religion som er negativ til et klart skille mellom det sekulære og det religiøse, og som derfor er totalitær. Begge er tilhengere av en religion som har et bokstavtro forhold til sin religiøse tekst, med større vekt på innpugging enn fortolkning. Begge er tilhengere av en religion som ikke godtar frafall og konvertering. Begge deltok i ville demonstrasjoner mot Salman Rushdie. Begge deltok i ville demonstrasjoner i forbindelse med publiseringene av Muhammed-tegningene. Begge tente på den norske og den danske ambassaden i Syria. Begge ser på visse utøvre av ytringsfrihet som provokatører. Og selv om de fleste regimer med muslimsk bakgrunn har ledere som er anti-islamistiske, er det ingen av dem som er tilhengere av demokrati annet enn i navnet.

Dette er oppsiktsvekkende svakt resonnert. Den godeste professor resonnerer her omkring "begge", altså både "islamister" (tilhengere av islam som politisk system) og "muslimer generelt", og plumper dermed ut i en logisk grøft filosofiprofessorer bør klare å holde seg unna. Nei, muslimer generelt deltok ikke i "ville demonstrasjoner" (selv om noen vanlige muslimer gjorde det), nei muslimer generelt satte ikke fyr på Norges ambassade (det var en håndfull bråkmakere med spesialtillatelse fra myndighetene), nei muslimer generelt etc.. Og NEI man kan ikke skylde på islam eller muslimer generelt for at Egypt har et tynt demokrati, akkurat som man ikke kan gi pater Pollestad ansvaret for korrupsjonen i Italia.

Filosofi handler såvidt jeg har forstått om den klare tanke, om den fjellstøe logikk, og bokstavelig talt om kjærlighet til visdommen. Denne Arild Pedersen demonstrerer med dette sludderet det stikk motsatte, selv om han er frekk nok til å kalle dette for "observasjon" og "logiske slutninger". Pedersen hadde strøket på flekken om han hadde servert dette på eksamen i metodelære. Det er en mager trøst at han er godt filosofselskap, men det eneste dette fremkaller hos meg er fobi mot filosofer.

Og nei, filosofobi er ikke en sykdom eller allergisk reaksjon, det er en logsik slutning basert på observasjon av tre personer som bekjenner seg til faget filosofi. Rettelse: fire personer, medregnet Trond Berg Eriksen, professor i idehistorie.

Den sympatiske hotellmedarbeider på Vestlandet er langt mer etterrettelig.

Oppdatering: Se interessante bokomtale i Morgenbladet.



Nei, man blir ikke intellektuell bare ved å bustete hår og ujevn barbering.

















Norsk filosofi er i fritt fall (bildene til venstre inngår i empiri som grunnlag for den logiske slutning: "norske filosofer er komplette duster").

McKinsey: Universitetet i Oslo er et universitet

På oppdrag fra rektor har konsulentselskapet McKinsey studert Universitetet i Oslo inngående (Dagens Næringsliv, 9.jan). Etter å fakturert flere tusen kroner i time i månedsvis har McKinsey kommet frem til denne hovedkonklusjonen: UiO er et typisk universitet. Det må man si er vel anvendte penger.

Mer konkret peker konsulentene bl.al på følgende:

1. UiO er som et organisert anarki


2. Ledere vet ikke hva som foregår nedover i organisasjonen


3. Ledere gjennomfører lite


4. Det finnes ingen UiO-kultur og ingen lojalitet, alle sier det de vil


5. Ansettelser er tilfeldig og preget av innavl


6. Professorlønnene er for lave.

Til dette er det å bemerke:

1. Dette kalles akademisk frihet (og slik skal det være). McKinsey vet kanskje ikke at begrepet "organisert anarki" ble oppfunnet for 40 år siden nettopp for å beskrive et universitet?


2. Dette kalles også akademisk frihet, dessuten har ikke en rektor fra f.eks. medisin forutsetninger for å forstå hva som skjer på samfunnsøkonomi. Selv Frp har forstått dette.


3. Dette kalles akademisk frihet. Forskere er selvstyrte.


4. Og bra er det! Det bør ikke være noen UiO-kultur, det bør være en akademisk kultur uavhengig av UiO. Forøvrig er det en del av det akademiske selvstyre og den akademiske friheten at professorene sier akkurat det de vil.


5. Det er nok riktig (også dette visste vi fra før).


6. Helt klart riktig (også dette visste vi fra før).

Det er ganske enkelt oppsiktsvekkende at UiO betaler for dette våset. McKinsey kan sikkert gi gode råd til Schibsted og Orkla, men universitet har de åpenbart ikke peiling på.

McKinsey-konsulent i arbeid på Blindern.

Olje: La Lofoten vente

Lofoten er dyrt å bygge ut, tøm heller de billige feltene i Midtøsten først. La oss forbli lykkelig uvitende om mulige oljereserver i havbunnen utenfor Lofoten, konkluderer professor Storesletten i Aftenposten.