– Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte, sier professor Kristian Gundersen til Aftenposten.
– Jeg synes at dommen har et naivt forhold til ytringsfriheten. Den forutsetter at man alltid klart kan skille mellom trakassering og faglige argumenter, sier professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen.
– Det er et problem at ledelsen skal definere hva som er utilbørlige utsagn mot dem. Det virker som retten har slukt regjeringsadvokatens synspunkter rått, den er svak når et gjelder egne vurderinger på det området, fortsetter han.
– Jorunn Bjørgum (leder på Nedkvitnes institutt, journ. anm.) synes det var krenkende at Nedkvitne anklaget henne for å ha prioritert sitt eget fagområde, men det er jo noe «alle» instituttledere blir beskyldt for, forklarer Gundersen, som er bekymret for hvilke konsekvenser dommen vil få for ytringsfriheten på universiteter og høgskoler. Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte. Dette for eksempel ved å stemple faglige diskusjoner som potensielt problematiske for arbeidsmiljøet, sier professor Gundersen.
– Det dommen tar opp om ytringsfrihet, dels generelt og dels i den formen for kunnskapsbedrifter som universitetene representerer, oppfatter jeg som svakt og uselvstendig, sier professor Eivind Smith.Også DN (2.febr 2010) har snakket med Gundersen og andre professorer:
–Jeg er redd denne dommen inngår i en langsiktig strategi for å temme professorer. Da kommer
vi til å gjøre en dårligere jobb, sier Kristian Gundersen, som er tidligere rektorkandidat og
professor i biovitenskap.
– Her er det ingen som har noe å være stolt av. Universitetet har i denne saken ikke greid å ta vare på en person med spesielle behov. Og kunne de ikke ihvertfall ventet noen måneder med sitt avskjedsvedtak, slik at Arnved Nedkvitne kunne ha rett til å gå av med avtalefestet pensjon? Det vitner om smålighet, sier professor John Petter Collett.
– Universiteter tiltrekker seg ikke ordinære mennesker med jevnt og godt humør, det må vi ha høyde for. Forskning er skapende virksomhet ikke ulikt kunstartene. Det er mange borderlinetilfeller opp gjennom vitenskapshistorien, sier Collett.
Collett frykter at takhøyden for akademisk ansatte skal bli lavere:
- Dommen må ikke nå brukes til å si at en vitenskapsmann er som alle andre. Stillingsvernet i akademia må være sterkere enn for andre statlige tjenestemenn, sier Collett.
Oppdatering 5.febr:
"Skarp kritikk og debatt, både i formelle og uformelle fora, er en vesentlig del av den vitenskapelige virksomhet. Å kritisere kolleger kan ofte være nødvendig for å nå frem til bedre resultater. Det er en del av jobben, eller med andre ord, det samfunnet betaler sine universitetsansatte for." (Carl A. Fleischer, i DN fredag 5.febr 2010)
For noen år siden skapte Jon Elster rabalder da han kritiserte høfligheten og middelmådigheten i noen norske forskningsmiljøer (se også Nytt Norsk Tidsskrift, 2006, nr 4).
8 kommentarer:
Et spørsmål, re hele UiO-debatten. Jeg er med på dette med at universiteter skal drives på en annen og friere måte enn R&D-avdelingen i et firma. Noen må tenke langsiktig, og lete etter ting som er interessante uavhengig av om man kan tjene penger på det i nær framtid.
Men hva er det egentlig som kommer av resultater fra dette? Er det slik at norske universiteter leverer forskning som faktisk er verdt noe? Går det an å måle resultatene på noen måte, og hvor ligger de norske an der? Og hvis de leverer for dårlig, hva kan man gjøre med det?
Ja, hva er forskningens "verdi"? Derom strides de lærde.
God forskning måles i utgangspunktet etter to kriterier:
1) Sannhetsverdi, også kalt validitet eller versimilitude (Popper), sier noe om hvor godt samsvar det er mellom den konklusjonen man trekker og det belegget ("bevis" eller dokumentasjon) man legge frem. Kalles også "justification" eller "å godtgjøre".
2) Kunnskapsbidrag (contribution). Er konklusjonene "interessante" i betydningen "visste vi dette fra før", i hvilken grad endrer konklusjonene eksisterende kunnskap på et gitt område.
Disse to kriteriene er "vitenskapsinterne" og kan bare vurderes av folk som selv er forskningskompetente.
Nytteverdi er et tredje kriterium, men benyttes mest for kortsiktig finansiering av medisinsk og industriell forskning. For filosofi, historie og store deler av samfunnsfagene kan i liten grad vurderes etter nytte.
"Ja, hva er forskningens "verdi"? Derom strides de lærde."
Hvordan vurderer man så om UiO er et godt universitet eller ikke?
UiO er et forskningsuniversitet (selv om det også er et masseuniversitet), og måles derfor helst etter volum og kvalitet på forskningen (ikke forskningens nytteverdi), dvs volum på forskning multiplisert med skår på de to nevnte kvalitetskriteriene.
Og hvor befinner de seg i følge de kriteriene?
La oss si at de ligger for lavt, f.eks. spesielt innenfor ett fagfelt. Hvilke tiltak kan man legitimt sette i verk?
Totalt sett ligger ikke UiO så dårlig an (husker ikke detaljene), å være blant f.eks. de 100 eller 200 best i verden er slett ikke verst. 10 på topp er vanligvis amerikanske ispedd 2 britiske (gjett hvilke) og i den senere tid 1 eller 2 kinesiske (jepp, ingen japanske) og kanskje 1 australsk.
Tiltak: Ansette bedre folk, og gi de folkene man har bedre arbeidsvilkår (den som underviser 7 timer om dagen har ikke tid til faglig arbeid).
"Tiltak: Ansette bedre folk, og gi de folkene man har bedre arbeidsvilkår (den som underviser 7 timer om dagen har ikke tid til faglig arbeid)."
Aldri gi noen sparken?
Nei.
Drøftet grundig tidligere.
Nå er det slik at professorer har 50/50 stilling, altså halvparten av tiden avsatt til forskning. Professorer som over lang tid ikke produserer noe forskning kan bli pålagt mer undervisning.
I Nedkvitnes tilfelle var både forskning og undervisning av god kvalitet.
Legg inn en kommentar