Kunnskapsbedriften

Tom Colbjørnsen, rektor ved BI, kommenterer den siste tids universitetsdebatt i DN 1.febr. Han er som så ofte ellers poengtert og treffsikker på viktig punkt.

"Universiteter og høyskoler er ikke så spesielle som mange vil ha det til," skriver han. Det har han åpenbart rett i, men de er og skal likevel være vesensforskjellige på et par avgjørende punkt.

"Ledere trengs, men ikke til å styre. De skal skaffe ressurser, være sparringpartnere, representere sine medarbeidere på viktige arenaer, og løse konflikter." Dette er viktig og riktig. For at leder skal styre må de vite hvor de skal. En siviløkonom kan ikke styre en professor i medisin ganske enkelt fordi siviløkonomen ikke har greie på medisin og forskningsfronten i faget.

"Lokale miljøer som rir sine egne kjepphester og prioriterer egne agendaer vil normalt ikke ta tilstrekkelige overordnede hensyn," skriver han videre. Dette er et fint kart, men stemmer ikke helt med terrenget. Universitetet har egentlig ikke slike "overordnete hensyn" som Colbjørnsen antyder. Professorene skal være først og fremst være lojale mot vitenskapen, dernest mot sine studenter og til slutt mot institusjonen. "Du skal primært være forpliktet til sannhet," skriver Max Weber et sted og dette er det nærmeste vi kommer et "overordnet hensyn".

"Midler må kanaliseres til de aktivitetene som gir størst sjanse til å hevde seg i konkurransen, enten det er om kunder, studenter, fagfolk eller offentlige bevilgninger." Vel, dette er ikke nødvendigvis helt galt, men det gir et heller skjevt bilde av hva akademia handler om.

Det er mulig at denne beskrivelsen passer noenlunde på Colbjørnsens egen institusjon, men universitetet skal også drive sannhetssøking uten hensyn til at "kunder" eller politikere synes tema og resultat er coolt. Ja, og hvem er nå "kundene" for forskning på baltiske verb, begravelsesritualer i Tibet eller teigdeling i indre Sogn. De statlige universitetene må ha et særlig ansvar for unyttig forskning, forskning som først og fremst er sannhetssøkende, forskning som er upopulær, forskning som først og fremst er drevet av et ønske om å vite mer. Så kan vi heller la BI og Pfizer ta seg av den matnyttig forskningen. God forskning er langsiktig, særlig fordi det tar jævlig lang tid å bli god innen et område. Professorene kan ikke hoppe fra tema til tema på kort varsel bare fordi motene svinger, fordi politikerne ombestemmer seg eller fordi forskningen ikke appellerer til publikum. Derfor er Colbjørnsens ide om å hevde seg i konkurransen om "kunder" og penger naiv, banal og i verste fall forfeilet.


En smart og hyggelig kar, men med et snev av McKinsey-syken.