Slutt på professorveldet?

Skal et universitet kun søke sannhet og innsikt som mål i seg selv, eller skal det tjene samunnets umiddelbare interesser? Eva Grinde kommenterer universitetspolitikk i DN (20.jan), selv om det ikke er opplagt om hun beskriver en trend eller om hun ønsker at denne skal tilskyndes. Bakgrunnen er en rapport fra McKinsey (og litt lenger bak skimter vi Nedkvitne-farsen), og dennes manglende forståelse for hva akademisk frihet innebærer.

Den akademisk frihet innebærer at den vitenskapelig ansatte ved universitetene fritt kan velge tema og metode for sin forskning. Litt forenklet er det to hovedargument for akademisk frihet: pragmatisk og demokratisk.

1. Det pragmatiske argumentet innebærer at akademisk frihet og professoral autonomi gir mest og best forskning. En professor er en som har den mest avanserte vitenskapelige kvalifikasjoner innenfor sitt område. Dermed kan ikke professorens forskning "ledes" av en eller tilfeldig person som har fått seg en ledertittel. Professoren er sin egen faglige leder. Kvaliteten på denne forskningen bedømmes av det internasjonale fagfellesskapet, bare unntaktsvis er instituttledere, dekaner og rektorer faglig på høyde innenfor samme område.

Akademisk frihet gir også best motivasjon. Frihet, høye (realistiske) mål og interessante/utfordrende oppgaver er mest motiverende, det står i enhver innføringsbok i arbeidspsykologi. Det ville være katastrofalt for motivasjonen om en eller annen tilfeldig leder begynner å instruere professorene i deres forskning. Vi må heller ikke glemme at professorene aksepterer en beskjeden lønn (kanskje 1/3 av det disse halvstuderte kjekkasene i McKinsey får), motytelsen er at professorene får stor frihet. Er det virkelig noen som tror at begavede mennesker gidder å jobbe som professor for luselønn samtidig som de må oppgi sin frihet og bli dyttet hit og dit av inkompetente "ledere"?

De byråkratiske anlagte er naturlig nok ytterst frustert over at de ikke har full kontroll med hva professorene holder på med og hvordan de bruker tiden sin. Derfor forsøker de å innføre alle slags kontrolltiltak (timelister, reiseregninger etc) som ikke har noe som helst betydning for kjernevirksomheten (men det blir behov for flere folk til å kontrollere forbruket av viskelær og skriveblokker).

2. De demokratiske argumentet innebærer at universitetet ikke skal være et instrument for politiske ledere. Tvertimot skal universitetet være et fristed og et korrektiv. En professor skal være lojal mot vitenskapen og de vitenskapelige idealer, professoren skal bare i siste instans være lojal overfor en rektor eller et politisk regime. Dersom samfunnets fremste kunnskap blir forvaltet etter strategiske eller politiske hensyn (og ikke etter vitenskapelig premisser), er vi i ferd med å undergrave en viktig ingrediens i vårt demokrati. En ufri forsker gir ufri unnskap. Da er det fare på ferde, selv om de totalitære tendensen heldigvis blir stoppet.

Derfor applaus til Venstre som vil styrke kan akademiske friheten.



Fri som professoren.