Den administrative frihet

"Fagmiljøene vil ha bedre rammevilkår og tid til å forske. Men Fagerbergutvalget foreslår mer av det som tidligere er bevist at ikke fungerer innen forskning: mer gulrot og pisk. I boken «Drive» har Daniel Pink oppsummert mye av det som finnes av forskning på feltet. Økonomer, sosiologer og psykologer er for en gangs skyld enige. Gulrot-og-pisk-styring fungerer ikke, det er tvert imot kontraproduktivt," skriver Kjelsberg og Alseth.

Fagerbergutvalgets anbefaling innebærer at universitetene blir stadig mindre universitet og stadig mer pølsefabrikk. Det er grunn til å minne om at den akademiske friheten som tidligere bare var en tradisjon, nå faktisk er lovfestet (universitets- og høyskoleloven 2005):

§ 1-5. Faglig frihet og ansvar

(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

(...)

(3) Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

a)	læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet

b)	individuelle ansettelser eller utnevnelser.

(...)
(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.

Den akademiske friheten er ikke bare løst prat. Den garanterer at vitenskapelige kriterier (ved tilsetting, forskning etc) ikke kan overstyres av noen utenforstående. Denne friheten gjelder både institusjonen og den enkelte medarbeider.

Denne friheten, som i 100 år har vært selvsagt for professorene, blir imidlertid stadig innskrenket gjennom alle slags byråkratiske påfunn. Et eksempel er den ekstremt detaljerte kontrollen med forskernes publikasjoner. Finnes det noen annen yrkesgruppe som har lovbestemt plikt til å registrere sine arbeidsresultater på individnivå i en offentlig tilgjengelig, nasjonal database, spør professor Torvund.

Forskerne utgjør imidlertid bare halvparten av de ansatte de ved universitetet, de øvrige er ymse administrativt (og teknisk) ansatte. De administrativt ansatte må naturligvis ikke redegjøre for hvordan de bruker arbeidsdagen. Mens disse tidligere var sekretærer for professorene er rollene byttet om: de administrative har blitt opphøyd til kontrollerer av professorenes aktiviteter. De mest kvalifiserte, selve kjernen i universitetet, professorene, må nå bukke og skrape for en eller annen tilfeldig konsulent med eksamen fra Indre Enfold handel & kontor. Hensynet til styrbarhet går foran ytringsfrihet, akademisk frihet og vitenskapelighet. Den akademiske frihet må vike for den administrative frihet.

Eksemplene er mange og slående. I Universitas 1.juni kan vi lese at universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe har fått et lønnstillegg på 50 000, og tjener nå 1 198 000 kroner i året (1,2 mill kr). Siden 2007 har hun hatt en lønnsvekst på omkring 200.000. Dette er et individuelt resultatbasert tillegg sier departementet. Det mest oppsiktsvekkende resultatet Bjørneboe oppnådde var å sparke Nedkvitne, han hadde ikke en gang råd til å betale de få tusen kronene det kostet å få anken behandlet i kjæremålsutvalget. I motsetning til den arbeids- og inntektsløse Nedkvitne produserer ikke Bjørneboe noe som helst. Vanlige professorer fikk til sammenligning omkring 7.000 i tillegg.

"Det klassiske universitet blir gradvis omformet til en serviceleverandør, der de vitenskapelig ansatte underordnes byråkratisk kontroll," skrev professor Slagstad. Dette falt ikke i god jord hos byråkratene som kommenterte Slagstads kronikk: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort i Aftenposten, vil i de aller fleste bedrifter bli betraktet som ekstremt illojalt og helt sikkert ført til oppsigelse flere steder.»

Kristian Gundersen skriver i Morgenbladet:

Professor Arne Emil Christensen som var ansvarlig for konserveringen av vikingskipene uttalte offentlig at de ikke tåler flytting til Bjørvika. Han gikk dermed imot ledelsens strategi for å sikre seg et nytt museumsbygg og ble straffet av museumsdirektør Egil Mikkelsen. Mikkelsen uttalte til radioprogrammet Detektor at «det må være aksept innad også for at vi kjører en prosess hvor diskusjonen går innad før et styre konkluderer med det de vil konkludere med. Og når et styre også har konkludert så forventer vi også at medarbeiderne følger opp om det vedtaket som da er truffet.» Han fratok så Christensen hans emerituskontor for åpen mikrofon på tross av at han erkjente at Christensen fremdeles var verdifull for museet. Direktøren brøt her utvilsomt Universitetslovens §1-5 om akademisk frihet, men jeg har ikke hørt at han selv er blitt sanksjonert.

Det er liten tvil om at akademia er smittet av en alvorlig, lammende sykdom. Det er forsåvidt tilgivelig at folk flest ikke forstår forskjellen på et veiprosjekt og et forskningsprosjekt. Verre er det når de som liksom skal administrere forskerne har minimal innsikt i virksomheten.


Næss sr.: Hadde neppet passet inn i Administrasjonsuniversitetet. Bjørneboe ville sikkert funnet en grunn til å sparke ham, med etterfølgende pen bonus fra departementet.

UiO sparket funksjonshemmet

Professorens handicap ble etterhvert så plagsomt for kollegaene at de sammen med verneombud og universitetsdirektør sørget for å få mannen avskjediget. Han måtte gå på dagen. Tingretten konkluderte med at avskjeden var gyldig. Dette er en skandale, det er en dobbelskandale at så mange synes det er flott å bli kvitt mannen med det brysomme handicapet.


Funksjonshemmede er uønsket på Blindern, iallefall dersom ansatte synes de skaper mye plunder og heft.

Nedkvitne offer for bakholdsangrep

En bedriftspsykolog ble i 2006 hyret inn for å undersøke arbeidsmiljøet på Historisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), noe Nedkvitne lenge hadde etterlyst. Men daværende instituttstyrer Jorunn Bjørgum hadde uten at Nedkvitne var gjort kjent med det, endret psykologens mandat slik at oppdraget ikke lenger gjaldt undersøkelse av arbeidsmiljøet generelt, med innhenting av materiale til en mulig personalsak mot Nedkvitne.

Nedkvitne lot seg intervjue av psykologen i den tro at dette handlet om arbeidsmiljøet ved instituttet og opptrådte da «tillitsfullt», ifølge psykologen. Da den nå avsatte professoren i middelalderhistorie kom under vær med at det var en Nedkvitne-sak psykologen arbeidet med, var tilliten borte.

Dette kan vi lese i Morgenbladet i dag. Det ser altså ut til at Nedkvitne ble offer for bakholdsangrep, dette skal være bakgrunnen for Nedkvitnes beske ytringer (i eposter) og at Nedkvitne utble fra møter.

I noen massedistribuerte eposter skrev han f.eks. (ifølge DN 27.jan) om konkret kollega:

Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt fra 10 år tilbake.

Og om nevnte instituttstyrer Bjørgum:

Bjørgum har kalt sine forsøkt på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde denne elskverdigheten ved å døpe denne saken for søsteren til Carl I. Hagen-saken. Hun har nemlig mer enn slektskap til felles med sin bror.

Til dette vil jeg si: Å påpeke at en person ikke er doktorgrad er jo bare en saksopplysning, på Universitetet en særs viktig sådann. Den som ikke har doktorgrad har ikke fullført det akademiske mesterbrev. Det er omtrent som å informere om at bussjåføren ikke har førerkort for tyngre kjøretøy.

Å kritisere en person på grunnlag av familieforhold er et ufint bakholdsangrep og noe Nedkvitne definitivt burde ha spart seg. Grunn til avskjed? Nei. Såvidt jeg har forstått fra rapportene i media var dette vanlig omgangstone på insituttet.

Oppdatering, Jon Hustad skriver i Dag og Tid:

I lagmannsretten kom det òg fram at leiinga nær sagt frå dag éin har vore ute etter Nedkvitne; han har i år etter år vorte snakka nedsetjande om i alle mogelege samanhengar, men særleg på kantina. Det kom òg fram at det lenge har vorte arbeidt med å få han avsett, og at leiinga har lagt felle etter felle for Nedkvitne. Då ein annan professor måtte gå av etter plagiering av ein doktorgradsstipendiat, vart til dømes ein av stipendiatane til Nedkvitne kalla inn og spurd om ho ikkje hadde ei liknande historie å fortelja. Det hadde ho ikkje.
(...)
Ved å sparka Nedkvitne sender UiO ut eit sterkt signal: Professorar er ikkje lenger like frie som dei var før; alle fast tilsette akademikarar må læra seg å passa kjeften. Eg meiner eit slikt vedtak vil verka sterkt avgrensande på den frie forskinga og det frie ordskiftet.
(...)
I lagmannsretten fortalde tidlegare undervisingsleiar ved Historisk institutt John Peter Collett at Nedkvitne var ein «draumeprofessor», som «forska og underviste langt meir enn han trong». Men Nedkvitne var òg ein person med store sosiale handicap, sa Collett, som var djupt forundra over at leiinga ikkje hadde teke omsyn til den vantande sosiale kompetansen til Nedkvitne.

Bakhold: Søstera til Hagen til venstre.

Lars Onsager

«Onsager er saman med Einstein den største vitskapsmannen i det 20. hundreåret.» Dette ble i følge Jon Hustad sagt av fysikkprofessor Ivar Giæver. Så hvem var Lars Onsager? Han var nok ikke den største fysikeren på 1900-tallet, men han var altså norsk og vant nobelprisen i kjemi i 1968.

Et par linjer fra engelsk Wikipedia sier mye om mannen:

At JHU (Johns Hopkins) he had to teach freshman classes in chemistry, and it quickly became apparent that, while he was a genius at developing theories in physical chemistry, he had little talent for teaching. He was dismissed by JHU after one semester.

Hans arbeid var så avansert at selv fysikkprofessorene ved Yale var ute av stand til å vurdere avhandlingen hans. Først da matematikerne gikk gjennom arbeidet ble det klart at avhandlingen var glitrende. Men altså: Onsager var en pedagogisk og sosial katastrofe. Johns Hopkins fikk derimot ingen glede av Onsagers geni og nobelpris, de hadde jo sparket ham.

Arnved Nedkvitne vinner nok ingen nobelpris, men han er også en sosial katastrofe, samtidig ser det ut til at han er en OK lærer og en god veileder. På sparkes professorene ikke fordi de er håpløse lærere, men fordi de legger seg ut med maktkåte administratorer.

Søstera til Hagen

Veldig illojalt og preget av en ledelse som systematisk svertet sine ansatte. Slik beskrev historieprofessor Kristine Bruland forholdene ved Arnved Nedkvitnes tidligere arbeidsplass i lagmannsretten (DN 22.januar).

Historikermiljøet på Blindern fremstår mer og mer som et redselskabinett, og Nedkvitne fremstår på sin side som den mest klønete og minst taktiske av alle de utrivelige typene på instituttet.

- At jeg kaller medlemmer av en hovedfagskommisjonen for inkompetente, eller mener at en instituttleder mangler de personlige egenskapene som skal til for å lede - det må de tåle, sier Arnved Nedkvitne (DN 19.jan).

I et av brevene som lå til grunn for avskjedssaken, skriver han blant annet om en kollega at han "er mislykket både som forsker og veileder," og at "det eneste han kan er personangrep," skriver DN 19.jan.

Nedkvitne følte seg mobbet av professorkollegaer og av ledelsen. En versting blant disse rævhålene var visstnok den valgte instittulederen Jorunn Bjørgum (bildet til venstre), sistnevnte har fødenavnet Hagen og er søster av ingen ringere enn Carl Ivar.






Nedkvitne har åpenbart oppført seg barnslig og ufint, til forskjell fra de andre køddene på instituttet var altså Nedkvitne dum og lite manipulerende, han gikk i stedet til frontalangrep. Forøvrig er slike ytringer en vanlig omgangsform på Universitetet.

Den store skandalen er at en utmerket forsker og lærer sparkes fordi han er sosialt talentløs, samtidig som stalinister som UiO-direktør Bjørneboe og verneombud Bøhring (så vel som tulleforsker Jørgen Lorentzen) fortsetter sin skadelige virksomhet.



Norges mest talentløse forsker sparkes ikke.

Kontorsjefisme i elitedivisjonen

Nils Rune Langeland sammenligner i Morgenbladet (17.des, ikke på nett) universitetet med en fotballklubb. Han påpeker det som burde være opplagt, men som dessverre ikke er det i dagens universitetsregime:

Kva er vi­kti­g for ei­t uni­versi­tet? Å få tak i­ d­ei­ beste forskarane, vi­nne om­d­øm­e og så trekkje ti­l seg m­ange god­e stud­entar – aller helst frå hei­le verd­a. Alt sam­an i­ ei­n sjølvforsterkand­e spi­ral. (..) Alt anna i­ ei­t uni­versi­tet er tilfellelege støttefunksjonar på li­ne m­ed­ sal av supporterutstyr.

Når selgere av supporterutstyr lønnes like godt og har mer de skulle sagt enn de beste spillerne er det opplagt for alle at fotballklubben er helt på jordet. I fotballens elitedivisjon er det ikke slik, men ved universitetet er dette den sørgelige tilstanden. Alskens kontorsjefer, smådirektører og andre dilletanter er mest opptatt av å telle binders og fylle ut skjema korrekt har blitt den nye avantgarden ved universitetet, selv om de knapt vet hva et universitet.

Langeland skriver videre:

Å by­te ut kun­n­skap med pedagogikk er­ eit av dei stør­ste tr­ugsmåla mot å bli eit univer­sitet. Her­ tr­en­gst det ster­k lut. Plumbo i r­øy­r­a for­ at kun­n­skapen­ skal fly­te fr­itt!
(...)
Dan­in­g er­ ikkje å in­n­studer­e positur­en­ av sin­n­elagsetisk vemod, men­ handfast innsyn­ i kun­n­skapen­s ar­kitektur­. Då fy­r­st skjøn­ar­ ein­ kor­ lite n­y­ kun­n­skap som faktisk fi­n­st.

Nettopp. Det er en misforståelse at universitetet er en pedagogisk institusjon, det er en kunnskapsinstitusjon. Pedagogikken er bare et hjelpemiddel. Studentene er voksne mennesker og trenger ikke barneskolepedagogikk.


Binderstellerne er universitetets nye stjerner.

Fra professorvelde til bedriftsvelde

Nedkvitne-saken viser at universitetet har gått fra et professorvelde til en bedriftsfase, sier Jan Fridthjof Bernt til Klassekampen (16.febr).

En av Nedkvitnes viktigste innvendinger mot ledelsen ved Historisk institutt var at han opplevde at hans eget fag, middelalderhistorie, ble svekket til fordel for det langt mer populære faget samtidshistorie. Årsaken mener han ligger i den politiske styringen av universitetene. I dag er det flinke nettverksbyggere og andre som klarer å hente inn eksterne økonomiske midler til forskingen sin, som blir premiert, mener Nedkvitne.

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt mener Nedkvitne-saken avspeiler en problematisk utvikling ved universitetene og i norsk forskingspolitikk.

– Først ble professorveldet ved universitetet brutt ned, for å bli erstattet av et slags faglig demokrati. Seinere er dette gradvis blitt faset ut, og vi er nå på vei inn i det jeg kaller «bedriftsfasen», sier Bernt.

– Tidas moteord er «profilering» og «spissing av kompetanse». Der instituttenes oppgave tidligere var å sørge for å ivareta faglige tradisjoner og kvalitet i bred form, oppfattes det nå som en overordnet målsetting å komme opp med profilerte forskingsprosjekter som kan konkurrere om ressursene på de spesielle områdene som etterspørres av private kommersielle interesser eller som er populære hos politiske myndigheter, påpeker professor Bernt.

– Tidligere møttes lærerkreftene og ledelsen rundt samme bord, og det ble diskutert og, til tider, kranglet. Ledelsen satt på møtene, og måtte svare for seg og delta i diskusjoner med professorene om rammevilkårene for forskingen og undervisningen. I dag er premissene endret, sier han, og peker på at beslutningsmyndigheten har blitt overført fra professorene og til administrativt ansatte ledere, sier Nedkvitne.

– Det påvirker hvem det er som setter rammebetingelsene for forskingen. Hvis byråkratene alene skal gjøre det, vil de selvsagt gjøre det ut fra egne premisser. Men det er jo ofte professorene vet mer om hvordan ting bør organiseres for å skape kvalitet, i følge Nedkvitne.

(selektiv saksing fra artikkel i KK)


professor Bernt ved UiB.

Nedkvitne anker

Oppdatering 26.februar, Morgenbladet melder: "Vedtaket i Forskerforbundet har satt sinnene i kok hos mange av medlemmene, og flere har meldt seg ut i protest. Etter det Morgenbladet kjenner til, tilhører de som melder seg ut ledersjiktet; de er instituttledere, kontorledere og andre mellomledere. De fleste utmeldte arbeider ved UiO, men også prorektor Kari Melby ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim, har meldt seg ut i protest." Selv professorer forstår altså ikke hva Forskerforbundet har gjort.

Forskerforbundets hovedstyre bestemte å innvilge tidligere professor Arnved Nedkvitnes søknad om økonomisk bistand til ankebehandling. Etter at Nedkvitne tapte arbeidsrettssaken mot UiO har mange engasjert seg både for og imot en anke, skriver Uniforum.

Professoren stiller kampklar med ny advokat fra advokat firmaet Schjødt, skriver DN 19.febr.

– Vi ser at denne saken har prinsipielle sider det kan være viktig for våre medlemmer å få belyst, sier generalsekretær i Forskerforbundet, Sigrid Lem.

For en uke siden mottok Forskerforbundet et brev undertegnet av en topptung gruppe på fem
jurister. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, professor emeritus Henning Jakhelln, stipendiat ved institutt for offentlig rett, Anine Kierulf, jusprofessor Jan Fridthjof Bernt
og professor i offentlig rett, Anne Robberstad krevde at saken ble anket, i følge DN. De skriver at dommen er uklar, behandler ikke spørsmålet om hva den akademiske ytringsfrihet innebærer og skaper usikkerhet om forskeres uavhengighet og rettssikkerhet, i følge Aftenposten (17.febr).

Jeg er enig med Olav Torvund som skriver: "Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett."

Mellom 15 og 20 ansatte ved UiO skal så langt har meldt seg ut av Forskerforbundet i protest mot at forbundet finansierer ankesaken til Arnved Nedkvitne, i følge Aftenposten.

Det får så være. Det er opplagt en fagforenings oppgave å sørge for at medlemmene får prøvet sin saken i retten. Så langt har dette kostet Forskerforbundet noen hundre tusen kroner. Dette er småpenger når det faktisk dreier seg om en så sjelden og antakelig prinsippiell sak. Forskerforbundet har jo ikke tatt stilling i saken. Nedkvitne var etter tingrettsdommen en slagen mann uten finanser, han har muligens også en psykiatrisk diagnose. Uten støtte fra Forskerforbundet ville han vært maktesløs overfor staten (som er motpart) og et rottereir av hevngjerrige kollegaer. Det er derfor trist å se hvordan professorkollegaer ved UiO prøvde å presse Forskerforbundet til ikke å gå videre med saken. Det er ikke spesielt ærerikt å alliere seg med den sterke part.

Har det ikke falt disse andre professorene inn at det neste gang kan være de selv som får smake stalinistenes vrede?

prof Gottschalk: Nedkvitne ikke en versting

På BI er det blitt utvekslet verre mailer enn dem professoren ved UiO mistet jobben for, sier BI-professor Petter Gottschalk til DN 16.febr.

DN har også snakket med rektor Tom Colbjørnsen. Selv ble han «angrepet» av en av sine professorer, Bård Kuvaas, i DNs spalter for et år siden. Kuvaas er sterkt uenig med sjefen om virkningen av bonusordninger.

– Da fikk jeg mange henvendelser fra ledere andre steder. De mente jeg ikke måtte la mine ansatte kritisere meg offentlig på den måten. Men jeg mener det er viktig å ha en fri, faglig debatt, sier rektor Colbjørnsen.

Man konkurrerer om ressurser og om faglig hegemoni. Kollegial kritikk er dessuten
helt essensielt for all forskning, det er slik vitenskapen kommer videre, sier Colbjørnsen.

Ellers:
Klassekampen har snakket med professor Jan Fridthjof Bernt som gjentar at dommen mot Arnved Nedkvitne må ankes. 18. februar avgjør Forskerforbundet om de skal betale for en anke av dommen mot tidligere professor i middelalderhistorie Arnved Nedkvitne. Det bør de gjøre, mener Jan Fridthjof Bernt, professor i juss ved Universitetet i Bergen.

Bernt trekker frem Jon Elsters smått legendariske utskjelling av Julia Kristeva.

- Man kan ha sterke meninger om formen på Elsters kritikk, men jeg tviler sterkt på at vi ville sett en avskjedssak mot ham om de to hadde vært kolleger ved samme institutt. Vi kan mislike Elsters arrogante og sterkt sjikanerende form, men denne type kritikk er det hans soleklare rett å framføre. Verken instituttleder eller institusjonens styre skal kunne bruke rettslige virkemidler til å slå ned på debattinnlegg om faglig kvalitet, uansett hvor lite man liker dem, sier Bernt.

Arrogant, ubehøvlet, intellektuell bedreviter.* Fortsatt ikke avskjediget.


*Endog fra kjent norsk embetsmannsslekt, leilighet på Frogner.

"Verneombudet" ved UiO

"Verneombudets rolle er å ivareta arbeidstakernes interesser i saker som angår arbeidsmiljøet." Dette kan vi lese på Arbeidstilsynets nettsider.

I Nedkvitne-saken kom det tydelig frem at Mette Børing, hovedverneombud ved UiO, slett ikke var opptatt av Nedkvitnes interesser. Tvertimot opptrådte hun som ledelsens bulldog og drevet kampanje mot Nedkvitne, den svake part i denne saken. For alt jeg vet kan Nedkvitne ha en diagnose, men dette verneombudet er altså mest opptatt av ledelsens (ikke ansattes) interesser. I retten opptrådt hun blant annet slik:

"Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite."

Børing, som ikke utviste særlig saklighet og folkeskikk i retten, fremstår i DN 9.febr som den reneste stalinist. Hun vil nå disiplinere ansatte ved UiO ved å lage en liste over hvilke ord ansatte har lov til å bruke. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende. På universitetet, som altså skal hegne om den frie tank og det frie ord, skal et verneombud bestemme hva professorene har lov til å si. Det er helt kokko. Er det noen som bør sparkes er det denne aggressive stalinisten.

I DN 10.febr kommer det også frem at Børing har drevet sitatfusk. Hun hevdet Nedkvitne hadde omtalt kollegaer som "antiintellektuelle idioter". Nedkvitne hadde sagt at noen hadde "antiintellektuelle holdninger" og at noen var "nyttig idioter", ikke pent sagt, men "nyttig idiot" er jo et fast uttrykk og handler ikke først og fremst om at personen er en idiot.


Eksempel på idiot, helt unyttig sådan.

Nedkvitnes 2 måneder

Den nå avsatte professor Arnved Nedkvitne manglet visstnok bare to måneder på at han kunne gå av med AFP (selv om rektor hevder de ikke kom i dialog om dette).
Uansett: Dersom det var så kort tid igjen før Nedkvitne kunne gå av med pensjon (og æren i behold), hvorfor gikk UiO til det skritt å avskjedige ham? Nedkvitne-saken hadde tross alt versert i over 10 år ved instituttet. Hvorfor hastet det plutselig etter så mange år? Hvorfor kunne de ikke la saken ligge noen måneder til Nedkvitne var i posisjon til å få AFP? Da hadde de sluppet hele spetakkelet med rettssak, negativ oppmerksomhet i media og det hele. Prorektor Benestad foreslo da vitterlig en mindre drastisk løsning, men fikk da skriftlig irettesettelse fra rektor Ellingsrud om det hadde han ikke noe med.

Sett på litt avstand virker det derfor som om UiOs ledelse var særdeles opptatt av at Nedkvitne skulle ut av kontoret samme faen. Man får et bestemt inntrykk av det ikke bare er Nedkvitne som har oppført seg barnslig og alt annet enn smidig, ja man får nesten inntrykk av at UiOs ledelse er smålige og hevngjerrige.

Nå er altså Nedkvitne (62 år) arbeidsløs, og han har derfor ikke råd til å anke. Og da er vel UiOs ledelse fornøyd.


At noen middelmådigheter som tror de er guder bare fordi de har fått seg direktør- eller kontorsjef-tittel kjørte hardt mot Nedkvitne er ikke overraskende. Mer nedslående er det at Nedkvitnes forskerkolleger driver kampanje mot ham med bl.a. å true med utmeldelse av Forskerforbundet dersom forbundet finansierer en anke, slik førsteamanuensis Arnt Maasø gjør i DN 6.febr. Nedkvitne er en slagen mann og Maasø burde holdt seg for god til slike småligheter.

Nedkvitne anker ikke

Jusprofessor Jan Fritdjof Bernt mener den såkalte Nedkvitne-saken bør behandles i Høyesterett. Men hovedpersonen selv har ikke råd til å anke, skriver Universitetsavisa.

– Saken bør avklares av Høyesterett, sier jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt, til Uniforum. Etter å ha lest dommen er han usikker på om retten har tatt innover seg de helt spesielle forholdene som knytter seg til ansettelsesforhold i vitenskapelige stillinger.

Bernt reagerer på dommens henvisning til begrepet ”lojalitetsplikt” og uttalelsen om at denne ”innebærer at arbeidstaker må opptre i samsvar med arbeidsgivers interesser”.

Universitetets interesser og omdømme har trolig tapt på måten Nedkvitne-saken har vært taklet på, hevder jusprofessor Jakhelln. Han beskriver det også som utidig maktbruk fra universitetets side at Nedkvitne ikke fikk lov til å stå i stillingen mens saken gikk i retten, noe regelverket åpner for.

Aftenpostens kommentator påpeker at UiO kommer svekket ut av denne saken:

"Under avsettelsen av kranglefanten Nedkvitne avviste universitetets ledelse flere forslag til en løsning. Tidligere prorektor Haakon Breien Benestad sa i retten at han hadde tilbudt seg å megle mellom partene, men at han var blitt refset av rektor Geir Ellingsrud og truet med å bli sparket fra prorektorembetet. Benestad hadde prøvd å formidle et forslag fra kolleger om at Nedkvitne skulle forlate instituttet der han hadde gjort seg umulig og bli plassert for seg selv et annet sted ved universitetet. (...) Dette sier Nedkvitne han «uten tvil» ville godtatt. Fra professorens fagforening, Forskerforbundet, ble det foreslått at Nedkvitne – på vei mot pensjonsalderen – skulle vende tilbake til sin lærestol de to månedene som manglet på at han kunne gå av med AFP. Også det sier Nedkvitne at han ville godtatt. Universitetets ledere avviste begge løsninger og insisterte på avsettelse. Bitterhet og harme over professorens oppførsel hindret dem i å finne den minnelige ordning som et universitet trolig ville vært best tjent med. "

Se også CA Fleischer innlegg i DN 5.febr.

Nedkvitne-saken: Disiplinering av professorer

– Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte, sier professor Kristian Gundersen til Aftenposten.

– Jeg synes at dommen har et naivt forhold til ytringsfriheten. Den forutsetter at man alltid klart kan skille mellom trakassering og faglige argumenter, sier professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen.

– Det er et problem at ledelsen skal definere hva som er utilbørlige utsagn mot dem. Det virker som retten har slukt regjeringsadvokatens synspunkter rått, den er svak når et gjelder egne vurderinger på det området, fortsetter han.

– Jorunn Bjørgum (leder på Nedkvitnes institutt, journ. anm.) synes det var krenkende at Nedkvitne anklaget henne for å ha prioritert sitt eget fagområde, men det er jo noe «alle» instituttledere blir beskyldt for, forklarer Gundersen, som er bekymret for hvilke konsekvenser dommen vil få for ytringsfriheten på universiteter og høgskoler. Jeg frykter at folk nå vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitne-saken vil bli brukt til å temme universitetsansatte. Dette for eksempel ved å stemple faglige diskusjoner som potensielt problematiske for arbeidsmiljøet, sier professor Gundersen.

– Det dommen tar opp om ytringsfrihet, dels generelt og dels i den formen for kunnskapsbedrifter som universitetene representerer, oppfatter jeg som svakt og uselvstendig, sier professor Eivind Smith.

Eivind Smith er ikke imponert over dommens prinsippielle sider.

Også DN (2.febr 2010) har snakket med Gundersen og andre professorer:

–Jeg er redd denne dommen inngår i en langsiktig strategi for å temme professorer. Da kommer
vi til å gjøre en dårligere jobb, sier Kristian Gundersen, som er tidligere rektorkandidat og
professor i biovitenskap.

– Her er det ingen som har noe å være stolt av. Universitetet har i denne saken ikke greid å ta vare på en person med spesielle behov. Og kunne de ikke ihvertfall ventet noen måneder med sitt avskjedsvedtak, slik at Arnved Nedkvitne kunne ha rett til å gå av med avtalefestet pensjon? Det vitner om smålighet, sier professor John Petter Collett.

– Universiteter tiltrekker seg ikke ordinære mennesker med jevnt og godt humør, det må vi ha høyde for. Forskning er skapende virksomhet ikke ulikt kunstartene. Det er mange borderlinetilfeller opp gjennom vitenskapshistorien, sier Collett.

Collett frykter at takhøyden for akademisk ansatte skal bli lavere:

- Dommen må ikke nå brukes til å si at en vitenskapsmann er som alle andre. Stillingsvernet i akademia må være sterkere enn for andre statlige tjenestemenn, sier Collett.

Oppdatering 5.febr:
"Skarp kritikk og debatt, både i formelle og uformelle fora, er en vesentlig del av den vitenskapelige virksomhet. Å kritisere kolleger kan ofte være nødvendig for å nå frem til bedre resultater. Det er en del av jobben, eller med andre ord, det samfunnet betaler sine universitetsansatte for." (Carl A. Fleischer, i DN fredag 5.febr 2010)

For noen år siden skapte Jon Elster rabalder da han kritiserte høfligheten og middelmådigheten i noen norske forskningsmiljøer (se også Nytt Norsk Tidsskrift, 2006, nr 4).

Nedkvitne: Helt, idiot eller offer?

Universitetet i Oslo fikk rettens medhold i avskjedigelsen av professoren Arnved Nedkvitne. Det fastslo Oslo tingrett i går. Nedkvitne ble avskjediget fra stillingen etter et vedtak i fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultetet i februar i fjor. Vedtaket ble stadfestet av Universitetsstyret, skriver Aftenposten.

Som første professor siden 1970-tallet, fikk Arnved Nedkvitne (62) i fjor sparken fra Universitetet i Oslo. Ifølge Universitets informasjonsavdeling er det første gang i Universitets 199 år lange historie at avskjedigelse av en professor har havnet i det sivile rettsapparatet, skriver Dagbladet.

Da alle sakens fakta ble fremlagt i retten var det liten tvil om at dette ble konklusjonen. En ting er Nedkvitnes oppførsel overfor kollegaer (noe som bidro til en forverring av et allerede dårlig arbeidsmiljø), han unnlot også å stille i en rekke møter han var innkalt til. Nedkvitnes bidrag til forsuring av arbeidsmiljøet er en vurderingssak, særlig på bakgrunn av den akademiske friheten og den store takhøyden man skal ha på universitetet samt at han slett ikke var alene om å ødelegge arbeidsmiljøet. Det er imidlertid ingen tvil om at han ved i lang tid ikke å stille på møter unnlot å oppfylle sine plikter som tjenestemann - dette er klare fakta og da tar jussen over (her er det viktig å merke seg at det er UiO som har sparket Nedkvitne, retten bare konstaterer at avskjeden er lovlig).

Det er altså liten tvil om at Nedkvitne har oppført seg som en idiot, eller kanskje mer presist det vi vil kalle barnslig. Samtidig har hans frustrasjon og engasjement vært saklig begrunnet: Nedkvitne mente prioriteringene på instituttet var ukloke og han var kritisk til en del ansettelser. Han er dermed en helt som uredd har kjempet mot mektige motstandere.

Men Nedkvitne er på et vis også offer for et system som ikke makter å ordne opp i interne konflikter. Nedkviten må nærmest alene bære ansvaret for det råtne arbeidsmiljøet. Han er også offer for ledere som er for opptatt av å være sjefer: Akademia ledes ikke gjennom tilrettevising, advarsler, ordrer og irettesettelser. Ledere i akademia er bare tillitsvalgte og må oppføre seg deretter.

Dette siste er det grunnleggende problematiske ved Nedkvitne-saken: Den fastlåste situasjonen på Nedkvitnes institutt var tilsynelatende håpløs og avskjed var i følge retten en lovlig løsning, men presedensen som avskjeden skaper grenser til det skremmende. I ytterste konsekvens innebærer konklusjonen fra Oslo tingrett at universitetsadministrasjonen nå får et kraftig verktøy til å disiplinere brysomme professorer. Når professorer ikke danser etter administrasjonens pipe kan man bare hinte om Nedkvitne-dommen for å minne professorene om hvem som egentlig bestemmer. Er det virkelig noen som gidder å bli professor når man må regne med å bli "ledet" av en eller annen halvstudert dilletant med kontorsjeftittel? Er det virkelig noen som gidder å bli professor når rektor lar McKinsey definere hva som er godt universitet? Implikasjonene av Nedkvitne-dommen er et angrep på selve universitetsideen.
-------------

Jon Hustads referat (Dag og tid 22.jan) fra rettssaken er ubetalelig:

Eit av vitna var hovudverneombod Mette Børing, som har ansvar for om lag 170 verneombod. Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite. Problemet var ytringsfridomen, kunne Børing fortelja. «Dei tilsette på HF sjikanerer kvarandre under dekke av fagkritikk», hevda ho og kunne fortelja at verneomboda hadde laga ei liste til HF-tilsette over ord dei ikkje kunne nytta, men at det ikkje hadde hjelpt. «Så no lagar vi ei liste over ord som er lovlege.»

Og Hustads konklusjon:

To vitne var likevel særmerkt aggressive og påståelege, det før nemnde verneombodet Børing og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe. I deira verd var det rett og slett ikkje rom for avvik. Men det svakaste vitnet var truleg Ellingsrud, som knapt hadde andre tankar enn dei Bjørneboe hadde framført. At dei tilsette ved UiO valde denne mannen, seier mykje om tilstanden i norsk akademia. Men så har dei vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir avgrensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.

Utan særleg intern motstand har UiO vorte eit vernepliktig vedheng til ein omseggripande klientstat. Vi er alle offer no. Bortsett frå dei som har råd til skulepengar ved Yale.

Hustads tidligere artikkel om saken, Astrid Melands kommentar.



Humboldt-universitetet i Berlin.

Slutt på professorveldet?

Skal et universitet kun søke sannhet og innsikt som mål i seg selv, eller skal det tjene samunnets umiddelbare interesser? Eva Grinde kommenterer universitetspolitikk i DN (20.jan), selv om det ikke er opplagt om hun beskriver en trend eller om hun ønsker at denne skal tilskyndes. Bakgrunnen er en rapport fra McKinsey (og litt lenger bak skimter vi Nedkvitne-farsen), og dennes manglende forståelse for hva akademisk frihet innebærer.

Den akademisk frihet innebærer at den vitenskapelig ansatte ved universitetene fritt kan velge tema og metode for sin forskning. Litt forenklet er det to hovedargument for akademisk frihet: pragmatisk og demokratisk.

1. Det pragmatiske argumentet innebærer at akademisk frihet og professoral autonomi gir mest og best forskning. En professor er en som har den mest avanserte vitenskapelige kvalifikasjoner innenfor sitt område. Dermed kan ikke professorens forskning "ledes" av en eller tilfeldig person som har fått seg en ledertittel. Professoren er sin egen faglige leder. Kvaliteten på denne forskningen bedømmes av det internasjonale fagfellesskapet, bare unntaktsvis er instituttledere, dekaner og rektorer faglig på høyde innenfor samme område.

Akademisk frihet gir også best motivasjon. Frihet, høye (realistiske) mål og interessante/utfordrende oppgaver er mest motiverende, det står i enhver innføringsbok i arbeidspsykologi. Det ville være katastrofalt for motivasjonen om en eller annen tilfeldig leder begynner å instruere professorene i deres forskning. Vi må heller ikke glemme at professorene aksepterer en beskjeden lønn (kanskje 1/3 av det disse halvstuderte kjekkasene i McKinsey får), motytelsen er at professorene får stor frihet. Er det virkelig noen som tror at begavede mennesker gidder å jobbe som professor for luselønn samtidig som de må oppgi sin frihet og bli dyttet hit og dit av inkompetente "ledere"?

De byråkratiske anlagte er naturlig nok ytterst frustert over at de ikke har full kontroll med hva professorene holder på med og hvordan de bruker tiden sin. Derfor forsøker de å innføre alle slags kontrolltiltak (timelister, reiseregninger etc) som ikke har noe som helst betydning for kjernevirksomheten (men det blir behov for flere folk til å kontrollere forbruket av viskelær og skriveblokker).

2. De demokratiske argumentet innebærer at universitetet ikke skal være et instrument for politiske ledere. Tvertimot skal universitetet være et fristed og et korrektiv. En professor skal være lojal mot vitenskapen og de vitenskapelige idealer, professoren skal bare i siste instans være lojal overfor en rektor eller et politisk regime. Dersom samfunnets fremste kunnskap blir forvaltet etter strategiske eller politiske hensyn (og ikke etter vitenskapelig premisser), er vi i ferd med å undergrave en viktig ingrediens i vårt demokrati. En ufri forsker gir ufri unnskap. Da er det fare på ferde, selv om de totalitære tendensen heldigvis blir stoppet.

Derfor applaus til Venstre som vil styrke kan akademiske friheten.



Fri som professoren.

UiO: Prosessen mot Nedkvitne

Arnved Nedkvitne er utestengt fra Universitetet i Oslo. Har universitetsledelsen sovet i timen? spør Henning Jakhelln, professor i arbeidsrett ved UiO. Og jeg sakser mer fra Forskerforum:

– Jeg er bekymret for at det heretter skal bli for lett å henge ut enkeltpersoner som er litt «vanskelige» og beskylde dem for å mangle samarbeidsevner, sier jussprofessor Jakhelln.

Nå har professor i middelalderhistorie Arnved Nedkvitne gått til sak mot Universitetet i Oslo (UiO).

– Vi har anmodet UiO om å vente med å iverksette vedtaket om avskjedigelse, men dette ble avslått av rektor. Man kan jo spørre seg om rektor ved UiO har fullmakt til dette, for ifølge forvaltningsloven skal en slik avgjørelse tas av universitetsstyret eller fakultetsstyret, sier advokat Mo Fredriksen.

Universitetet satte straks i verk vedtaket, og stengte Nedkvitne ute fra alle oppgaver. Telefonen og e-posten hans er sperret, og han har ingen tilgang til UiOs it-nettverk.

Nedkvitne selv er ikke i tvil om hvorfor han fikk avslag.– Begrunnelsen var at det ville skade det psykososiale miljøet på instituttet dersom jeg fikk sitte lenger. I realiteten skader det ingen om jeg sitter på mitt kontor og veileder studenter til avgjørelsen i tingretten foreligger om mindre enn seks måneder. Jeg har jo allerede sittet der i snart et år siden saken startet i april. I alt har jeg hatt min arbeidsplass på den korridoren i 15 år. I de årene har det aldri forekommet verbale sammenstøt som jeg har vært vitne til i korridoren, sier Nedkvitne til Forskerforum. Han sier at det UiO virkelig ønsker å få slutt på, er at han kommer på lærermøter og forsvarer sitt fagfelt.

– På et universitet må det være høyt under taket. Det må være faglige diskusjoner og meningsbrytning ved universitetet. Det er en del av tjenesteplikten vår, mener Jakhelln. Han viser til dommen av Asker og Bærum herredsrett, hvor retten blant annet uttalte at man «… må akseptere, og tilmed belønne, en større grad av stedighet og fritalenhet i et universitetsmiljø enn i andre miljøer».

---------------------

Klassekampen skriver 7.mars (s.36):

Avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne innebærer en advarsel til forskere med kritiske synspunkter, mener professor emeritus Kåre Lunden. Universitetet skal produsere vitenskapelige ytringer og teorier, og de som jobber der har som oppgave å legge fram det mest interessante de finner. Om det setter universitetet i et godt eller dårlig lys, har ikke noe med saken å gjøre, sier Kåre Lunden. Den pensjonerte professoren mener at det i oppsigelsen av professor i historie Arnved Nedkvitne ligger et signal om at man skal ta spesielt hensyn til universitetets anseelse og prestisje. forkant av universitetsstyremøtet hvor Nedkvitnes skjebne skulle avgjøres, skrev Kåre Lunden et brev til universitetets styre hvor han argumenterte for at en oppsigelse ville være «ein grotesk personleg urett» mot Nedkvitne.

Lunden skrev i brevet at «Den hovudvekta administrasjonen legg på `instituttledelsens posisjon- og `universitets omdømme- kan tyde på at ein ikkje klårt nok ser skilnaden mellom oppgåva til eit universitet og oppgåva til ei privat, økonomisk verksemd».

-----------------------------------

Denne saken viser en skremmende maktsyke hos ledelsen ved UiO. I brev datert 14. april 2008, angir dekan Trine Syvertsen som en av sine grunner for å gi Nedkvitne avskjed at han gjennom artikler i pressen har vist «illojalitet mot arbeidsgiver». Denne dekanen burde vite at en vitenskapsmannen ikke primært skal være lojale mot arbeidsgiveren og den til enhver tid sittende ledelse (dette i klar motsetning til ansatte i departementene som skal være lojale mot regjeringen). En vitenskapsmann skal først og fremst være lojal mot faget og dets faglige standarder, "du skal primært være forpliktet til sannhet" som Weber formulerte det. Dernest skal vitenskapsmannen i rollen som lærer være lojal mot sine studenter.

Ja, det er jo noe av selve ideen med et universitet at professorer skal være beskyttet mot sanksjoner fra "overordnete" (enten dette er dekaner eller monarker), professorer skal frihet til å si hva de vil fra sitt faglige ståtsted, som Jakhelln sier til Dag og Tid:
– No vert det sendt ut eit signal som seier at om du stikk nasen din fram, så skal du få ein på trynet. Vi risikerer å få ein institusjon der dei tilsette vel å sigla midstraums og tek ikkje-kontroversielle synspunkt. Det er livsfarleg. Får vi eit slikt regime, kan vi like godt leggja ned heile universitetet. Vi kan ikkje gå til åtak på sjølve grunnlaget for eksistensen vår.

Alle disse velkjente prinsippene er det tydeligvis noen maktsykte dilletanter på UiO som driter i.

UiO trenger svake ledere

Det går mot rektorvalg ved Universitetet i Oslo, teologen Wyller utfordrer medisineren Ottersen. Bjørn Hol ved medisinsk fakultet mener at rektor i stedet bør tilsettes.

– En tilsettingsprosess med intervjuer og personlighetstester gir bedre mulighet for å kvalitetssikre rektorkandidatene, sier Hol til Morgenbladet. Hol mener det er kjempeuryddig. Han eller hun er øverste leder på universitetet og skal stå ansvarlig overfor styret. Det burde ha vært et eksternt styre, sier Hol.

Kristian Meisingset i Minerva skriver på samme måte at "UiO trenger en sterk og erfaren leder". På denne måten mener han at UiO vil bli hevet opp fra det middelmådige.

Når folk som Hol og Meisingset uttaler seg på denne måten bygger de øyensynelig på en ide om at Universitetet trenger "gode" og sterke ledere. Hol mener også det bør være et eksternt styre som rektor står ansvarlig overfor. Begge deler er ideer overført fra private bedrifter, begge deler er forfeilet og farlig.

Universitetet er ikke en butikk som drives for å gi best mulig avkastning for eierne. Rektor er derfor ikke en butikksjef ansatt av eierne. Tvertimot, rektor er vitenskapenes fullmektig og rektors lojalitet skal primært være til vitenskapene. Rektor er forskernes og studentenes tillitsvalgte. Rektor og andre ledere skal ikke være offiserer som styrer universitetet etter egne eller andres innfall.

Universitetet blir bra når man ansatter de beste forskerne. Universitetet blir bra når forskerne får ro og tid til å gjøre det de er ansatt for. Universitetet blir bra når de beste forskerne belønnes med mer tid og andre ressurser. Universitetet blir bra når de beste forskerne forfremmes til professor.

Nedkvitne-saken viser hvor galt det går når universitetet får ledere som er sykelig opptatt av å være ledere, av å vise hvem som bestemmer, av å bryske seg med en autoritet som bare finnes på papiret.

Universitetet trenger svake ledere som ikke blander seg bort i alt mulig. Universitetet trenger ledere som leder minst mulig. Universitetet trenger ikke en eller annen lederfjott som tror han kan lede hva som helst bare fordi han har gått et par år på BI. Men bevares, Universitetet trenger ledere som først og fremst er lojale mot vitenskapen og som skjønner hva et universitet er.

Universitetet trenger derfor ledere som ikke ansattes i lukkede fora, men ledere som har legitimitet og tillit hos borgerne i det akademiske samfunn.

Professor Nedkvitnes forbrytelse

UiO har som kjent gått til det uvanlige skritt å sparke (ja, avskjedige, ikke si opp) en professor, for første gang på 200 år skjer dette i fredelige Norge.

Bakgrunnen for avskjeden av professor Nedkvitne er at han skrev brev av denne typen:
«En miljøundersøkelse må undersøke om NN (NN var instituttleder, journ. anm.) bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. […] Jeg foreslo i en mail at det på lærermøter skulle bli anledning til å stille spørsmål blant annet om NNs bruk av penger på seg selv og andre. Vi som skaffer penger til instituttet gjennom forskning og undervisning må få vite hvordan ledelsen bruker dem. Men NN avslo. Jeg snakket med et par av NNs venner om saken, og de var også mot. Det nåværende systemet fungerer bra for dem».

Til dels usaklige brev ble møtt med taushet i debatten, men med intern refs fra instituttbestyrer og dekan. Inntil Nedkvitne unnlot å stille i møter, i følge Universitas. Ordrenekt er avskjedigelsesgrunn.

Ordrenekt? Dette er jo et begrep med en tydelig militær klang. I en krigssituasjon kan man bli stilt for krigsrett og i verste fall skutt for ordrenekt, i en fredssituasjon er straffen kraftig utskjelling, refs eller kakebu.

Men universitetet er da ikke en militær organisasjon der medarbeiderne skal løpe hit og dit etter ledernes forgodtbefinnende.

Med Nedkvitne ute av professorstolen er det ikke eneste professor i middelalderhistorie ved UiO, landets største og eldste universitet. Da har ledelsen øyensynelig nådd målet om å legge ned middelalderen.

Nedkvitne har fått 2 uker på seg til å rydde kontoret. Han får ikke lov til å undervise eller veilede, selv om det ikke finnes noen som er kompetente til å veilede de masterstudentene Nedkvitne har veiledet så langt. Dette høres ut som en historie fra Sovjet, neida, det er fra Blindern.

Ikke mye humanisme ved det humanistiske fakultet. Hvor er det blitt av de Humboldts antiautoritære, kritisk reflekterende universitet? Vil den nye rektoren gjøre noe med ledelses-råten som har satt seg i veggene på Blindern?

Nedkvitne til sak mot UiO

Arnved Nedkvitne går til rettssak mot Universitetet i Oslo etter å blitt sparket fra sin stilling som professor i middelalderhistorie. Forskerforbundet støtter Nedkvitne og gjør dermed jobben sin: Forsvare medlemmene mot maktovergrep fra arbeidsgiveren. Etter at administrasjonen og lederne ved UiO lot det gå prestisje i saken har Nedkvitne stått nesten alene mot et massivt maktapparat. Tidligere var professorer beskyttet mot slik behandling ved at de var embetsmenn og dermed nærmest uoppsigelige. Nå er professorene vanlig ansatte som kan presses ut når de tråkker maktkåte ledere på tærne. Dette er en trist utvikling ved landets ledende akademiske institusjon.

Nedkvitne hegnet om faget og vitenskapen, det er hans rett og forbannede plikt som professor. Hans eneste forbrytelse var at han i det interne politiske spillet på UiO gjorde dette med ufine og ubehagelige ord. Nedkvitnes motspillere skjulte sin sleipe metoder bak fine ord og fin juss.

Nedkvitne har oppført seg tåpelig, men det har faen meg lederne ved UiO også.

Gjorde jobben sin altfor godt - sparket.

Stalinisme på Universitetet i Oslo

UiO har avskjediget Arnved Nedkvitne (61 år), professor i middelalderhistorie. Denne oppsiktsvekkende saken har blitt forbigått i stillhet i offentligheten, den blir stort bare omtalt i korte NTB-meldinger eller i universitetsfikserte publikasjoner som Morgenbladet og Dag og Tid.

Nedkvitne er den første professoren på 200 år som har fått denne tvilsomme æren. Inntil for omtrent 20 år siden var professorene embetsmenn og dermed i praksis uoppsigelige. Professorenes sterke stillingsvern var et viktig grunnlag for den akademiske frihet: Professorene kunne forske, undervise og ha meninger uten å bli diktert av rektor eller regjering. Dette var også et viktig grunnlag for at universitetet har vært et sentrum for den frie tanke i samfunnet.

Professor Nedkvitne har etter alt å dømme oppført seg ubehagelig overfor kollegaer i lang tid, han har kort og godt vært et arbeidsmiljøproblem på instituttet. Samtidig springer etter alt å dømme hans oppførsel ut av en reell frustrasjon over forholdene på fakultetet og instituttet. Nedkvitne har kort og godt vært uenig i prioriteringer ved institusjonen og har følt at hans saklig godt begrunnede syn har blitt ignorert og at han blir overkjørt av en autoritær ledelse. Samtidig er det lite tvil om at Nedkvitne har til dels har oppført seg barnslig. Det er likevel vanskelig å forstå at dette kan være grunnlag for et så alvorlig skritt som avskjedd, det endatil i en institusjon som skal ha stor takhøyde.

Det er lett å ha forståelse for Nedkvitnes frustrasjon, akademia har jo blitt proppet med styringskåte byråkrater uten faglig tyngde og universtetsledelsen har blitt mer autoritær. Universitetsstyrene rundt om i landet har blitt fylt med næringslivsfolk som ikke har peiling på hva akademia dreier seg om. Styret i UiO stadfestet avskjeden av Nedkvitne, at den gamle Hydro-mannen Myklebust var med på dette er lett å forstå, men at Paul Chaffey, tidligere politiker i selve akademia-partiet SV, sluttet seg til er knapt til å tro. Nedkvitne er en fremragende fagmann, han er en populær og dyktig lærer og veileder, og er derfor arrogant med en viss berettigelse. Men det er oppsiktsvekkende at UiO ikke har maktet å løse dette på en annen måte.

En akademisk institusjon er ikke en motebutikk som skifter produkter og personale etter forgodtbefinnende. Akademia skal ha takhøyde både for uenighet og for sære vriompeiser, og fagligheten skal være ledestjernen. Professorer skal ha frihet til å mene det de vil, en professor som bare jatter med gjør faen meg ikke jobben sin. En fagperson på universitetet skal være lojal til vitenskapen og til studentene, ikke til ledere og institusjonens tilfeldig sammenraskede strategier - på mange måter burde derfor Nedkvitne være et forbilde. Avskjeden er oppsiktsvekkende fordi grunnlaget for å sparke Nedkvitne ikke er at han gjør jobben sin dårlig, tvertimot: Hans eneste synd er at han vært ubehagelig mot kollegaene og en sten i skoen for ledelsen.

Avskjeden er intet mindre enn en skandale. Det ser dårlig ut for norsk akademia når middelmådige byråkrater og ledere som ikke tåler å bli motsagt får herje som de vil.