Oppdatering 2: "Om fire år kan ikke Erna Solberg – hvis hun fortsatt henger med – ha dørene åpne både til sentrum og Frp. Det finnes nemlig ikke noe sentrum å åpne døra for. Skal Høyre få regjeringsmakt etter neste valg, kan det bare skje i samarbeid med Frp. Kort sagt betyr det at de to partiene må tilpasse sin politikk til hverandre. De må stå sammen under valgkampen og love at de skal danne regjering hvis de får flertall på Stortinget. Den av de to som blir størst, må få statsministeren. " Sjefskommentariator Arne Strand i Dagsavisen konkluderer med at topartisystemet er et faktum.
Oppdatering: "Sentrum har opphørt som politisk kraft," skrev Olav Versto i VG (16.sept). Braanen i Klassekampen er uenig og mener det er for tidlig å erklære sentrum for dødt
- Hvorfor trengs Venstre? Svaret er ikke opplagt. Særlig hvis det bare skal handle om å holde Frp i tøylene. Hva er typisk V? Det er det de må svare på, sier Snoen til Morgenbladet. Venstre har noen kombinasjoner ingen andre har. De står for liberale friheter, personvern ... kanskje de kunne gå i bresjen som et tydelig liberalt parti i saker de andre ikke tør ta i? Dødshjelp, narkotika, fildeling.
– Vi må tørre å være ideologiske og prinsipielt tenkende, selv når det er upopulært, sier Lars-Henrik Paarup Michelsen, tidligere Unge Venstre-leder og 2.-kandidat for Venstre i Hordaland. Han mener V må være totalt ærlig og antipopulistisk, i følge Morgenbladet.
Jon Hustad skriver i Dag og tid at "Framstegspartiet har enkelt og greitt øydelagt norsk høgreside, og i røynda finst det i dag berre om lag tjue prosent som er viljuge til å røysta liberalkonservativt. (...) I røynda var Venstre berre ein karismatisk del av Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkjene." Hustad antyder at Norge forblir en ettpartistat av Ap med de andre partiene kretsende rundt, særlig dersom Ap lykkes med å nøytralisere Frp ved få innvandringsspørsmålet bort dra agendaen.
Spissformulert oppsummerer Sveinung Arnesen (på Vox Publica) valget og valgkampen på denne måten:
Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?
Svaralternativ:
a) Ja
b) Nei
c) Venstre
Ja slik kunne valget fortone seg, og undertegnede endte da også med Arnesens
alternativ (c). Valgresultatet har styrket inntrykket av at Norge består av
to så klare blokker at det ligner det amerikanske eller britiske topartisystemet. En sympatisk tolkning av Sponheims garanti er at han kjempet heroisk mot denne amerikanseringen av norsk politikk. Han kjempet og tapte. Det handlet også (eller kanskje først og fremst) om realpolitikk.
Arnesens påpeker at denne blokkdelingen ikke er hugget i stein, det har den politiske historien vist. EU er en udetonert bombe under enhver koalisjon (unntatt Ap-H). Valgordningen i Norge gir stadig åpning for at småpartier kan kjempe seg inn på Stortinget ved kraftig lokal mobilisering. Kanskje
velgerne også angrer på at de har bidratt til blokkifiseringen?
Jeg vil imidlertid gå litt lenger enn Arnesen: Å plassere Venstre i "midten" forutsetter at politikk stadig kretser omkring en klassisk høyre-venstre-akse. Kanskje norsk politikk ville blitt mer interessant dersom
vi befrir oss fra denne tvangstrøyen? Kanskje Venstre ikke bare er mellom barken og veden, men på en annen akse? Selv mener jeg i allefall at vi trenger en slags tredje posisjon, en posisjon som fanger opp standpunkt de store partiene ikke dekker: næringsvennlig og grunnleggende liberal økonomisk politikk, miljøvern, velferdsstat, liberal i moral- og kulturspørsmål. Denne sosial-liberal posisjonen har vel Venstre forsøkt å innta, men et modernisert Høyre kan også bevege seg i den retningen (gitt at partiet får igjen den ryggraden partiet sårt trenger).
Tydeligere blokker i norsk politikk. Inntil videre.
