Bård Larsen har forstått at Trump er et svin med en fascist i magen. Dette sier naturligvis ikke noe om Bård Larsens intellektuelle evner (som muligens overgår Trumps, uten at det sier noe), det sier hvor opplagt det er. Ja bortsett fra 20 % av amerikanerne som fortsatt tror på vrøvlet Trump lirer av seg.
Civitas Bård Larsen kunne før valget avsløre et Miljøpartiet De Grønne egentlig befinner seg på venstresiden. Dette er nok en krampeaktig "analyse" fra kommunistjegeren. Mens vi andre har forlatt 1980-tallet og endog opplevd 1990-tallet, henger Bård Larsen fast i den kalde krigens inndeling i kommunister og de gode. USA kvittet seg med McCarthy for over 50 år siden, Civita derimot holder seg med sin egen hus-mccarthy. Dette er så fordummende at det egentlig ikke trenger ytterligere kommentarer.
Da muren falt ble Bård Larsen anti-kommunist, og mer anti enn knapt noen andre. Det var banalt å være AKPer på 1970-tallet, og det er banalt å være antikommunist i dag. Dette er Bård Larsens modus operandi i kortform.
Nå er han på ferde igjen. I likhet med sovjetkommunistene misliker han historie som ikke oppfører seg som den skal. Bård Larsen liker ikke at Asbjørn Sunde og kommunistene i Osvald-gruppen var Norges tøffeste og ivrigste motstandsfolk (til forskjell fra speiderguttene i Milorg). Han bruker alle slags argumenter for å hindre folk i å bli minnet på dette i form av Osvald-monumentet.
En historiker som ikke liker historien fordi den strider mot hans egen ideologi? Det er ganske komisk. Det er særlig komisk fordi dette var sovjetpropagandaens modus operandi: De brukte korrekturlakk i leksikon for å fjerne personer som var falt i unåde.
Ørnulf Tofte synes det er for galt at Osvald-monumentet er plassert midt i hovedstaden. I Aftenposten 18. mai foreslår han å plassere monumentet langt ute i skogen ovenfor Dokka der ingen kan se det.
Ørnulf Tofte - hvem var det? Lurer du kanskje på. Joda han var Norges ledende spionjeger etter krigen. Foruten Arne Treholt arresterte han Asbjørn Sunde.
Asbjørn Sunde - hvem var det? Lurer du kanskje på. Joda han var leder nettopp av Osvald-gruppen, og dessuten kommunist.
Et takk for siste fra Tofte.
Tofte er forøvrig i selskap med fjøsnisser som Bård Larsen (Civita)
Bård Larsen og hans kumpaner hos Civita har hisset seg voldsomt opp over at Morten Traavik har invitert søte, uskyldige, begavede barn for å spille musikk i Bergen. Dette er lefling med diktaturet må vite, ja for barna kommer jo fra Nord-Korea. Ergo!
Når temaet er Traavik, trekkspill og Nord-Korea er Bård Larsens verden svart-hvit. Men når temaet er OL, IOC og idrett, ja da er Bård Larsen en utømmelig kilde til nyanser og balanserte drøftinger. Det er greit at diktaturene deltar i OL, de kan til nød få arrangere, men gud forby om vi trekker oss ut, da overtar de helt.
I hht Bård Larsens logikk bør ikke Nord-Koreas lag få visum til OL i Oslo 2022, akkurat som de små barna ikke burde vært invitert til festspillene i Bergen. På den annen side: Morten Traavik driver ikke idrett så da gjelder helt andre regler.
Kardemomyang i Morten Traaviks regi ble vist på Logen teater under
Festspillene. Teaterkonserten er en samproduksjon mellom Festspillene i
Bergen, Morten Traavik og nordkoreanske myndigheter, melder Aftenposten.
Dette faller naturlig nok Bård Larsen og Civita tungt for brystet. Søte barn som spiller instrument er uakseptabelt dersom det har noe med det totalitære regimet å gjøre, i følge Larsen. Det er visstnok en «morbid sammenblanding». Civitas historiker Bård Larsen trakk paralleller til «en musikal i samarbeid med unge representanter fra Hitlerjugend».
Civita arrangerte endog debattmøte om saken, men uten å invitere Morten Traavik selv - det i seg selv er ganske spesielt og i det hele dårlig folkeskikk. Minervas kommentar er en smule mer edruelig og balansert enn den stadig med totalitære Larsen.
Kos deg i Bergen, Bård Larsen, i stedet for å være en surmaget gammel fundamentalist som utsteder fatwaer mot entartete Kunst.
Bård Larsen til Morgenbladet 6. desember 2013:
- ....det er et reelt problem at det forskes for lite på kommunismens forbrytelser. Kunnskapen om forbrytelsene er også altfor dårlige blant folk flest. I Berlin selges effekter fra DDR på alle gatehjørner, alt fra Jon Blund til sovjetiske hatter med hammer og sigd. Det forteller noe om minnekultur og historie. Det er utenkelig å stå på en gate i Berlin og selge effekter fra det tredje riket. Selv om Hitler-Tyskland var verre, er det betenkelig.Det er mulig at Bård Larsen gjør forsøk på å sette Norges-rekord i relativisering med "Selv om Hitler-Tyskland var verre...", ufrivillig komisk blir det likevel. Larsen synes å glemme Hitler-Tyskland startet en krig som kostet titalls millioner mennesker livet (herunder flere millioner egne landsmenn) og drev folkemord med industrielle metoder. Borgerne i DDR hadde liten frihet, javisst, og omkring 200 ble skutt og drept av grensevakter. DDR praktiserte også dødsstraff, et titalls politisk fanger ble trolig henrettet. Hitler-Tyskland var ikke bare verre, Hitler-regimets forbrytelser var på en helt annen skala, det er nærmest absurd å sammenligne.
Morten Traavik mottar massiv støtte fra Kulturrådet. Bør ikke nordkoreanske myndigheter ta seg av denne finansieringen? Det er Civitas egen McCarthy, Bård Larsen, som spør i en kronikk i Aftenposten.
Bård Larsen var selv en slags kommunist en gang i tiden, nå har han skiftet side er blitt en like ivrig anti-kommunist. Hans ensporethet er påfallende og ikke lite komiske, og hans angrep på Morten Traavik avslører hans underliggende autoritære tankegang: Kunsten skal styres politisk. Hvor hørte vi om slikt tidligere? Jo i f.eks. gamle DDR skulle kunsten være politisk korrekt, ikke minst i Maos Kina og enda tidligere i Hitlers Tyskland. Bård Larsen havner i underlig selskap, men det er ikke annet å vente av folk med innsnevret perspektiv.
Bjørn Nistad kommenterer saken i Klassekampen (19/9):
Som ytterligere begrunnelse for hvorfor Traavik er en farlig person som bør forhindres i å utbre sin kunst, trekker Larsen frem diverse bokanmeldelser Traavik har skrevet, der han angivelig renvasker det nordkoreanske regimet. Som om de meningene en person måtte gi uttrykk for ved å stå på listen til et politisk parti, skrive bokanmeldelser eller lignende forteller noe som helst om hvor støtteverdig vedkommende måtte være som kunstner! Det er, med respekt å melde, nettopp ved hjelp av denne type skitne metoder totalitære og halvtotalitære regimer søker å bringe «brysomme» personer til taushet.
Minervas/Civitas faste kommunistjeger Bård Larsen gjør en like ivrig innsats for å renvaske Frp for partiets høyreradikale og rasistiske innslag. For å få regnestykket til å gå i hop må han ty til klassisk bløff og selektiv sitering:
Sverigedemokraterna mener at «… ingen religiøse bygg, med en, for svensk byggetradisjon, fremmed arkitektur, skal få bygges», mens Gert Wilders vil forby Koranen. Lista kunne vært mye lenger. I Norge forsvarte FrPs Per-Willy Amundsen muslimers rett til å bygge minareter i Norge, etter at dette ble forbudt i Sveits gjennom folkeavstemning i 2009.Her får han og medforfatter Morten Kinander det til å se ut som Frp er de reneste muslimvennene og innvandringsliberale. Skivebom. Larsen og Kinander lot naturligvis være å gjengi hele saken:
Christian Tybring-Gjedde, Frp-representant fra Oslo, forstår at seks av ti sveitsere sa nei til nye minareter.– Jeg skjønner frykten sveitserne har for islamiseringen av Europa. Jeg regner med at vedtaket er et uttrykk for at folk i Sveits vil reagere i forkant, ta tyren ved hornene og gjøre noe nå, sier Tybring-Gjedde.– Jeg synes absolutt vi skal være oppmerksomme på hva minaretene symboliserer. Moskeene og minaretene skal vise fram islamsk kultur og religion, og de bygges stort og prangende for å markere islams styrke, fortsetter han.Tybring-Gjedde mener minaret-forbudet ikke bryter med islam, fordi det fortsatt vil være lov å bygge moskeer i Sveits.– Jeg har ikke registrert at det har vært noe folkekrav i Norge å forby minareter. Men det skal ikke være noen bønnerop verken her i byen eller i resten av Norge, fastslår Tybring-Gjedde.
Det er kuriøst at vi i
konsensus-Norge har behov for å konstruere dikotomier. I mangel av et
ekstremt politisk parti, bygger vi opp forestillinger om et ekstremt
politisk parti.
av Vår Larsen
Utspill om at Rødt og SV er ekstremistiske parti har vakt storm, selv Fagforbundet har vært beskyldt for å være venstreradikale. Det er i og
for seg ikke noe galt i påstanden isolert sett. Rødt er et radikalt parti. Selv om det innrømmes at det er
en vesensforskjell på Castro og SV, så tilhører de altså samme
”politiske familie”. Problemet oppstår når slike akademiske begreper
brukes av politikere til guilt by association. Da kan man også
fint ignorere andre viktige distinksjoner, som den avgjørende
forskjellen på å være venstrepopulist og venstreradikal. Det viktige og avgjørende er
imidlertid det daglige parlamentariske arbeidet og partienes program. SV har i årevis jobbet aktivt for å distansere seg fra ekstreme partier i Europa, og Rødts forgjenger RV ville ikke ha noe med Baader-Meinhof å gjøre. Dette i motsetning til høyrepopulismen, som har et iboende radikalt anslag.
Høyresidens egen inkvisisjon (Bård Larsen stort sett) er opptatt av venstresidens rare sengekamerater. Den nye antologien Ny vind over Norge. 16 artikler om frihet og ansvar er redigert av ingen ringere enn Hanne Nabintu Herland. Foruten den moderate Erna Solberg, adm.dir Siv Jensen i A/S Frp, og de to moderat-liberale kumpanene Nils August Andresen og Torbjørn Røe Isaksen, har (hold dere fast) Hege Storhaug, Hallgrim Berg, Bjarte Ystebø og Sigurd Skirbekk bidratt.
Bjarte Ystebø er en kjent kristenfundamentalist. Hege Storhaug og Hallgrim Berg fronter rutinemessig en dårlig kamuflert proto-rasisme. Sigurd Skirbekk har muligens forvillet seg inn i den samme myra som Storhaug og Berg, men har vel primært en inngrodd konservativ. Den konservative teologiprofessoren Bernt Oftestad er også med, det er mannen som mener det norske demokratiet snart er "totalitært".
Åmås i Aftenposten er diplomatisk og kaller det en "helt liten buffet" og det må leses med kritisk motstand.
Selv er jeg oppriktig overrasket over at Solberg, Andresen og Isaksen orket å gå til sengs med Ystebø og Storhaug. Men de holdt seg kanskje for nesen?
Bård Larsen, Civitas aldri hvilende kommunistjeger, går ikke glipp av noe. I mai var det partiet Rødts rare sengekamerater som var tema, partiet Rødt har anmeldt Ap for krigsforbrytelser samtidig som Rødt mottar støtte fra LO og dessuten gikk i 1.mai tog med samme gjeng. Tidligere i vår gikk Larsen opp i fistel over at Chavez-kritikeren Kristian Tonning-Riise selv ble kritisert.
Men så! I mai var det Kristian Tonning-Riises tur til å gå av skaftet fordi noen påpekte det faktum at hans venner i Oslo Freedom Forum har rare sengekamerater. I påpeke slike fakta er "brønnpissing" i følge den ikke utpreget saklige Tonning-Riise. En gjesteskribent på Minerva var mer nøktern og kalt kritikken av OFF for "virkelighetsfjern".
De enda mer liberale kaller det en kampanje mot OFF, mens den nasjonal-konservative Hans Rustad kaller det en heksejakt.
Hva kan vi lære av dette? At høyrevridde kan gå til sengs med hvem de vil? At høyrevridde kan lefle med anti-demokratiske aktører, men likevel kalle det "freedom"? Ja, dersom noen på venstresiden gjør slikt får de Bård Larsen på nakken. Uuuhuu.
Ny-ateistene har valgt seg ut islam og muslimer som sine nye hatobjekt, skriver Nathan Lean på Salon.com:
Until 9/11, Islam didn’t figure in the New Atheists’ attacks in a prominent way. As a phenomenon with its roots in Europe, atheism has traditionally been the archenemy of Christianity, though Jews and Judaism have also slipped into the mix. But emboldened by their newfound fervor in the wake of the terrorist attacks, the New Atheists joined a growing chorus of Muslim-haters, mixing their abhorrence of religion in general with a specific distaste for Islam.Sam Harris skrev f.eks.:
“Islam, more than any other religion human beings have devised, has all the makings of a thoroughgoing cult of death.”Lean poengterer at Harris' ideelle stiftelse Project Reason ironisk nok har som formål å motarbeide "bigotry" (fordommer og standhaftig intoleranse basert på religion eller rase).
Bård Larsen har inntatt rollen som Minerva/Civitas egen kommunistjeger. Nå er det Bjørnar Moxnes som får unngjelde. Bårde Larsen var jo selv en slags Moxnes i sin første ungdom, så her svinger man fra den ene ytterligheten til den andre:
Lund-kommisjonen kom som en uventet gavepakke for den rabiate venstresiden. Hvem hadde trodd? Årtiers kamp for autoritær kommunisme endte med at det offisielle demokratiske Norge ba om unnskyldning og utbetalte store erstatninger, mens proletariatsdiktaturforkjemperne fremsto som uskyldige ofre for ufine metoder.Larsen skriver at det ikke er urimelig at Blitz overvåkes eller ble overvåket. Ja kanskje det? Larsen underslår likevel det enkle faktum at det er Blitz selv og andre venstremiljøer som har blitt utsatt for bomber. Kyvik kastet f.eks. en bombe mot et 1.mai tog.
Jon Hellesnes er enig med John Gray i at de utopisk drømmene er flyttet fra den politiske venstresiden til høyresiden (Dag og Tid 8/2):
Den amerikanske nykonservatismen er eit eksempel. Den ber i seg ein utopi om global fred og marknadsfridom. Men på ei eventuell liste over dei fælslegaste regima i den siste menneskealderen er det nykonservative US-regimet i perioden 2001- 2008 kandidat til ein plass høgt oppe. Etter at Irak-krigen vel var komen i gang, var sentrale politiske aktørar så som George W. Bush, Dick Cheney og Donald Rumsfeld ofte å sjå på TV, også her i Europa. Under ei fjernsynsoverførd gudsteneste var dei endåtil samla til bøn. (...) Det positive er at nykonservatismen som politisk ideologi ser ut for å vere på retur - no styrer dei meir etter einskildsaker. Dei nykonservative var ei politisk rørsle, dei hadde ein teori. I dag framstår dei høgreorienterte meir som vanlege reaksjonære, Tea Party- og Wall Street-representantar.Denne høyresiden har påfallende likhet med mange islamister som også drømmer om renhet, nostalgiske drømmer om da samfunnet var rent og ryddig.Tea Party bevegelsen har et stort innslag av nostalgikere.
Oppdatering: se også Walid al-Kubaisis artikkel.
------
Hendingane som førde fram til at ambassadør Christopher Stevens døydde,
er ikkje heilt klarlagde. Men mange vitneutsegner frå staden og
fråsegner frå det amerikanske utanriksdepartementet støttar mistanken om
at åtaket var nøye planlagt føreåt, heller enn ei uheldig utvikling av
ein demonstrasjon. Dei som stod bak åtaket, kven dei no var, verka vere
meir opptekne av å hemne seg på USA denne emblematiske datoen enn å
protestere mot spreiinga på internett av Innocence of Muslims, filmen
som har sett den muslimske verda i rørsle frå Tunis til Islamabad. Han
er produsert av den mystiske Sam Bacile, som gjev seg ut for å vere
israelskamerikansk, og syner profeten Muhammed som ein ihuga
skjørtejeger, pedofil og forherda tjuv.
Tysdag kveld var forretningsmannen Mustafa Bosen saman med nokre hundre andre libyarar framfor det amerikanske konsulatet i Benghazi
for å syne sinne mot denne brannfakkelen av ein amatørfilm. Ein annan
demonstrasjon gjekk føre seg samstundes ved den amerikanske ambassaden i
Kairo, der resultatet var avgrensa til nokre mindre skadar på
bygningen.
- Vi var vanlege folk, utan våpen, komne for å syne avsky mot makkverket av ein film, fortel Bosen i eit telefonintervju.
- Og nett då vi hadde byrja gå derifrå, kom nokre typar med
rakettdrivne granatar i ein pickup. Det var då stemninga snudde heilt.
Kanskje kom dei for å feire åtaka 11. september 2001 på sitt vis? Eller
kom dei kan hende for å hemne drapet på Abu Yahya Al-Libi? Det er
vanskeleg å seie.
Al-Libi, libyar og nummer to i Al-Qaida, vart drepen av ein amerikansk
drone i Pakistan i juni, men dette vart ikkje stadfest før måndag 10.
september av Ayman al-Zawahiri, leiaren for Al-Qaida.
- Det som
har kome fram, tyder på at dei som gjekk til åtak på konsulatet, nytta
raseriet over filmen som dekning, seier Abdel Kader Kadoura, professor i
statsvitskap i Benghazi.
Dei første skota kunne høyrast då klokka nærma seg 22. Angriparane
trengde seg svært snøgt inn i konsulatet, opna eld mot hovudbygningen og
sette fyr på han med granatar og molotovcocktailar. Dei kom seg forbi
dei amerikanske og libyske vaktene. Ifølgje ei kjelde i
utanriksdepartementet vart ambassadør Stevens og ein amerikansk
tryggingsagent kjøvde av røyken då dei freista flykte frå eldhavet. Så
vart annekset til konsulatet, der ein del av personalet hadde forskansa
seg, skote på med mitraljøse «i to timar», stadfestar den amerikanske
kjelda. Amerikanske forsterkingar vart sende frå ambassaden i Tripoli
med helikopter og hamna i sin tur i eit bakhald.
- Salvane som
vart skotne mot oss med bombekastarar, var altfor presise til at dei
kunne kome frå vanlege demonstrantar, seier den libyske kapteinen Fathi
Al-Obeidi, sitert av Reuters. Han skulle støtte hjelpestyrkane.
-
Eg er overtydd om at dette åtaket var nøye planlagt, legg han til. To
andre tilsette ved konsulatet vart òg drepne, og to til vart skadde.
(fra Le Monde, gjengitt på norsk i Dag og Tid)
― Christian Tybring-Gjedde syntes markeringen var ålreit, men at jeg ikke burde vært der
fordi det er en legitimering av muslimers rett til krenkethet og
raseri. Altså at jeg ikke kan støtte fredelige muslimer i Norge, fordi
andre muslimer andre steder i verden har grepet til vold. Det er
gammeldags, fordomsfull gruppetenkning. Det har man aldri gjort i
forhold til kristne. Ahmadiyya-menigheten er ikke populær blant de andre
muslimene i Norge, men jeg har vært flere ganger hos dem. Det er ikke å
ta parti. Ordføreren er til stede for befolkningen når innbyggere har
spesielle anledninger eller markeringer. Det har jeg tenkt til å
fortsette med, sier Fabian Stang til Minerva (min utheving).
Bård Larsen derimot mener det hele var umusikalsk:
Det er ganske spesielt at Islamsk Råd valgte å demonstrere mot Muhammed-filmen, mens sakesløse utenlandske diplomater ble slått i hjel* og raseriet herjet. Det er umusikalsk og uproporsjonalt.
Minerva holder seg med sin egen overivrige kommunistjeger (Bård Larsen), og har en tilsvarende ivrig islamistjeger i Alexandra Irene Larsen. Hennes modus operandi handler stort sett om mistenkeliggjøring av muslimer, islam og alt dets vesen, herunder alle de som ikke måtte ha samme skeptiske holdning som hun selv. Samtidig som hun ikke nøler med kalle andre for "islamapologeter" på tynt grunnlag, bedriver hun selv en åpenlys og svakt begrunnet apologese for kristenfundamentalistene.
Larsens framing og ordvalg er karakteristisk og gjør sikkert folk som Fjordman varme om hjertet, her fra hennes siste innlegg (også publisert i Morgenbladet 21/9):
"..glattslikkede og moderniserte muslimske renegater med sveitserpass, som avpasser ordbruken etter ønsket om applaus."
"Ramadan blir ofte beskyldt for å tale med to tunger,..."
"De som gjør knefall for Mangfoldets filosofi, er de som har bestemt seg for å gjøre det på forhånd."
Enhver dannelse tilsier at man bør unngå hatefulle ytringer, men omfanget av hat og rasisme i Norge er i mange tilfeller sterkt overdrevet.
Civitas Bård Larsen har en kraftig venstrevri blant sine ungdomssynder. I voksen alder har han skiftet farge og blitt den ivrigste kommunistjegeren av dem alle, 30 år etter at ord som "Albania", "Sovjet" eller "Nord-Korea" var nok til å latterliggjøre Bård Larsen og hans meningsfeller. Nå er det nettopp Morten Traavik og hans Nord-Korea-prosjekt som får gjennomgå.
Morten Traavik er kanskje en naiv og selvopptatt performancekunstner. På den annen side trenger vi ikke Bård Larsen til å fortelle oss at Nord-Korea er verdens mest undertrykkende og seiglivede diktatur. Det vet vi. Bård Larsen gjør en bra performance i rollen som den treige gårdsgutten som stenger stalldøra etter at hesten har rømt. Morten Traaviks aparte opptredener i Kim-enes rike har i det minst en viss underholdningsverdi.
Nils Rune Langeland ligger i verbal krig med det «kulturmarxistisk sykkelnettverk på Majorstua» som visstnok styrer landet. En av disse kulturmarxistene er muligens Langelands kollega Slagstad som slår tilbake med samme vestlandske glede over aforistisk fynde. Dagbladets Michelet er muligens også en slik kulturmarxist som bruker sykkel i byen, selv om hun kanskje ikke bor på Majorstua. Kanskje har Langeland et lite poeng bak de empiriløse aforismene, like interessant er det norske neokonservative facebooknettverket. De norske neocons er en mangfoldig kategori, men la meg nevne noen kandidater i tillegg til Langeland selv:
