torsdag 31. juli 2008

Karadzic: Resirkulert propaganda

EDIT: Les prof Campbells saklige og grundig drøfting av denne saken. Web-versjon av den vitenskapelige artikkelen her.

"Sårene rippes opp igjen" melder bl.a. Dagbladet og NRK i forbindelse med at rettssaken mot Radovan Karadzic ble innledet. NRK kjørte til og med de berømte bildene av en avmagret mann tilsynelatende bak piggtråd som "bevis" for Karadzic's grusomhet. Som jeg har skrevet tidligere er disse bildene klart misvisende og ble i praksis brukt som propaganda, en propaganda som var avgjørende for den sterkt antiserbiske stemningen i Europa og den skjeve fremstillingen av forholdene i Bosnia. Det er temmelig patetisk av NRK å kjøre disse bildene og historien om igjen når vi nå vet hva som faktisk skjedde i leiren. Dette er kanskje ikke så overraskende når vi ser hvilke andre elementære feil NRK til stadighet gjør, f.eks. har NRKs journalister gjentatte ganger hevdet at 200.000 eller 300.000 mistet livet i krigen i Bosnia når sannheten er 100.000. Det er særdeles underlig at landets viktigste nyhetskanal begår slike feil - enten de gjør det med vilje eller de gjør det med av mangel på kunnskap.

NRKs (og den øvrige mainstream medias) propaganda skiller seg fra Karadzic's underlige lille gruppe av forsvarere på to måter: Den har et brukbart grunnlag i fakta og den har stor gjennomslagskraft. Derfor er NRK og mainstream medias fremstilling av saken langt viktigere enn det vissvasset tåkedotter som Målmannen og Autonom lirer av seg. Det er selvsagt ille at det finnes folk som forsvarer, unnskylder eller benekter massakrer begått av Karadzic og hans menn, akkurat som det er ille at nynazister og andre fornekter holocaust. Utenom at det kanskje finnes en viss akademisk interesse for naturfenomen som Målmannen, er slikt først og fremst god underholdning for oss andre - Målmannen er så outrert at det er vanskelig å holde seg alvorlig.

mandag 21. juli 2008

Dødsulykker: Veiene er ikke farlige

"133 personer mistet livet i første halvår i 2008. Det er 36 flere enn samme periode i fjor. " Står det i Dagbladets faktarute sammen med Sandbergs fjollete utsagn om "veiene må være så gode at man overlever selv om man kjører ruset." Men lå oss nå se litt på fakta: 36 flere enn samme periode i fjor betyr at i 2007 var det under 100 døde i trafikken på et halvår, noe som er et historisk bunnivå siden en gang etter krigen. På 1970-tallet var det opp i 500 drepte årlig. I mellomtiden har trafikkmengden økt voldsomt. Med andre ord: Trafikken i Norge har kanpt vært tryggere siden hest og kjerre dominerte det lille vi hadde av veier.

Noen andre tall fra SSB, dødsfall i 2006:
Alkoholrelatert sykdom: 315
Narkotikarelatert sykdom: 23
Akutt alkoholforgiftning: 37
Akutt narkotikaforgiftning (overdose): 184
Annen akutt forgiftning: 117
Drukning: 104

Vi ser altså at narkotika er fullt på høyde med veitrafikken når det gjelder plutselige dødsfall, og overgår trafikken dersom vi legger til sykdom og tidlig død som følge av lanvarig misbruk. Den store forskjellen er at narkotika som dødsårsak skjer innenfor en veldig liten gruppe, under 1 % av befolkningen, mens alle er ute i trafikken og derfor utsatt for mye av den samme risikoen. Kanskje Håkon Lie har et poeng likevel: De narkomane er vår tids utstøtte, ingen bryr seg om hvordan det går med dem. En annen viktig forskjell er at Frp ikke sanker stemmer blant de narkomane. Bilførere derimot er en stor velgergruppe. Men en likhet mellom narkotika og trafikk er viktig: Mange dødsfall i trafikken er selvforskyldt - uforsvarlig stor fart, kjøring i rus (20-30 % av dødsulykkene), kjøring når man er for trøtt, selvmord.

Når vi ser alle drukningsulykkene er det mye som tyder på at det er farligere å være ute i småbåt enn å kjøre på landvei. Kombinert med alkohol er både småbåt og kai/brygger risikoatferd. I forhold til den store mengden veitrafikk er sjøen opplagt farligere. Ja, og der det faktisk er et visst trafikkvolum på sjøen, fergene, er det svært få ulykker.

Nå venter jeg bare på neste utspill fra Frp: Fysisk midtdeler i fjordene slik at det blir umulig å kollidere? Kanskje fjordene bør rettes ut slik at det ikke er så mange svinger? Flerplanskryss ved Nesoddtangen? Flerplanskryss ved Horten? Kanskje fjordene bør bli bredere med romslig skulder slik at man trygt kan kjøre båt i fylla? Kanskje hele kysten bør gjerdes inn slik at ingen faller på sjøen? Nå må politikerne bruke litt av oljepengene for å få gjennomført disse helt nødvendige tiltakene!

Bandittstater - nå også med stein

Fredrik Mellem har funnet ut at i Iran blir folk steinet til døde. Dette er vel ikke akkurat noen nyhet. I Mellems underlige logikk gjør dette Iran til en særlig skummel militær trussel. Mellem vil altså ha oss til å tro at land som griller straffedømt (USA), hogger av dem hodet (Saudi) eller avliver politiske motstandere med nakkeskudd (Kina) er så mye mer siviliserte og pålitelige.

Enda mer pussig blir det når Mellem understreker at Iran er middelaldersk og tilbakestående: hvordan klarer et slikt land å lage noe så sofistikert som atomvåpen?

La meg igjen minne om at Pakistan har hatt atomvåpen i mange år allerede. Hva er det som gjør Pakistan så mye mer sivilisert?

Mellem glimter til av og til, men dette er noe av den tynneste suppen han har kokt på lenge.

Nazistene var kristne protestanter


Den nye bloggen Holocaust skriver at kirken (den katolske) samarbeidet med Hitler og nazistene. Det er korrekt. Samtidig har det festet seg et inntrykk av at nazistene hadde sitt tyngdepunkt i det katolske Sør-Tyskland (kanskje fordi Hitler var østerriker og nazistene hadde en tidlig base i München). Men dette er altså ikke korrekt. Ved valg var oppslutningen om NSDAP særlig stor i protestantisk dominerte valgkretser, det var altså lutheranerne, ikke papistene, som stemte Hitler til makten. Dette har naturlig nok de kristenkonservative og kristelige Israelsvenner i Norge vansker med å ta inn over seg.


Martin Luther selv var forresten en god gammel antisemitt.

søndag 20. juli 2008

Frisk og mett? Bli medlem du også!

Er du ganske god og mett? Passe fullstappet med godsaker? Ganske frisk og rask også? Selv om du har det ganske bekvemt er det helt sikkert noe som irriterer deg. Det er jo så mange ting her i landet som ikke er helt på stell. Det er alltid noe som ikke er akkurat slik vi vil ha det. Ja, da er Friskmettpartiet noe for deg.

Fyll er en uting

Winther har helt riktig påpekt at tigging er en uting, særlig den pågående og aggressive arten vi har fått mye av de siste årene. La meg følge opp med å påpeke at fyll er en uting, særlig den obligatoriske norske helgefylla. Tigging er et helt bagatellmessig ordensproblem sammenlignet med en fuktig lørdagskveld i Bergen (noe politiet kan bekrefte). Etter gårsdagens tur på byen lurte mine spansk-katolske venner på om de norske zombiene bare våknet til liv natten før helligdagen, altså om dette var en protestantisk religiøs greie. Uansett er tiggerne på Karl Johan ingenting i mot spyende, ravende og kranglevorne kjuagutter og striler på Torgallmenningen og Torget etter midnatt en lørdag i juli.

Halve problemet ville jo naturligvis vært løst om alkoholinntak kun var tillatt for byens egentlige innbyggere – Bergenserne -, og ikke for striler og annet tilreisende rask.

Fra fantefut til Håkon Lie

”På slutten av 1500 tallet kom lover og forordninger som påla lensmenn å jage tatere ut av landet. I Christian Vs lov av 1687 ble det innført forbud mot å ta tatere med inn til riket med båt og mot å frakte dem over elver og innsjøer. Det vanket bøter til dem som ga dem tak over hodet, og dødsstraff for taternes ’anførere’. På 1700-tallet ble det forfølgelsene intensivert og systematisert. Bøndene i distriktet ble innkalt til regelrette jaktlag, som med våpen i hånd drev rene ’fantejakten’. I 1837 ble norske kommuner pålagt å ansette en stodderkonge. Offisielt het det bygdevekter, men på folkemunne ble han også kalt fantefut eller fantejeger.
Stodderkongen hadde en kort lærpisk med blylodd i enden. Mange stodderkonger var rene voldsmenn og det var ikke ukjent at de slo i hjel tatere med blytampen.” Dette og mer skriver Chris Tvedt i dagens BA (Bergensavisen).

Resten av taternes historie er kanskje bedre kjent. Løsgjengerloven av 1907 gjorde det i praksis kriminelt å være tater. Steriliseringsloven av 1934 ga adgang til tvangssterilisering på sosialt grunnlag. Tatere ble nærmest internert i arbeidskolonier og barna ble ofte satt bort til fosterforeldre.

Det går altså en klar og sammenhengende linje fra 1500-tallet til Arbeiderpartiets syvende far i huset, Håkon Lie.

-------
Note: Taterne var de første sigøynerfolkene som kom til Norge. På grunn av kontakt med lokalbefolkningen over flere hundre år er de svært ulike sigøynere som kom til senere, for eksempel har taterspråket stort innslag av svensk og norsk.

lørdag 19. juli 2008

Svinger: Her er bildebeviset



Norske veier er som kjente svingete. Nå har jeg funnet bevis for at Vegvesenet faktisk lager svinger med vilje. På bildet kan dere tydelig se at Mesta bygger en ny krapp sving. Gjør de dette bare for å plage oss bilister?

McCarthys arvtakere

I Maryland, USA, har navngitte antikrig og antidødsstraff aktivister blitt oppført i et register over terrormistenkte. Grunnlaget for mistanken er altså at de hadde drevet "anti-government" og "anti-war" demonstrasjoner. Demonstrasjonene var fredelige. Politiet i Maryland hadde infiltrert flere grupper av aktivister for å kartlegge aktivitetene og personene.

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan USA etter 911 har falt tilbake til et langt mer primitivt utviklingstrinn, nærmere bestemt noe som ligner eller er enda verre en femtitallets McCarthyisme. Tilløp til dette har vi dessverre også sett i Norge, men på ingen måte så ille som USA og også Storbritannia - påtalemyndighet og domstoler har holdt en anstendig linje. Imidlertid er McCarthyismens fremste representant i Norge, Håkon Lie, fortsatt talefør i en alder av 103 år, og det er nedslående å oppleve hvordan mange Ap-folk lytter ærbødig til stemmen fra en svunnen tid.

Samferdsel: Svinger er en plage



Norske veier har en god del svinger. Til og med stamveiene mellom storbyene har flere svinger enn jeg klarer å telle på en hånd. Svinger er farlige dersom man kjører fort, særlig om vinteren. Jeg liker å kjøre fort, men i svingene må jeg kjøre sakt, derfor liker jeg ikke svinger. Svinger er kort og godt en plage.

Bildet: Eksempel på svingete norsk vei


Dette er tredje artikkel i en serie der jeg dokumenterer og analyserer oversette samfunnsproblemer. Jeg har tidligere påpekt at det regner i Bergen.

Bergen: regnet er en plage


I Bergen regner det ofte, noen dager regner det kraftig og mye. Når det regner kan man bli våt, i verste fall gjennomvåt, særlig dersom man ikke har paraply eller regntøy. Regnet kan derfor være en plage når man er i Bergen.


I stedet for bare å kverulere vil jeg nå påpeke og dokumentere viktige samfunnsproblemer. Jeg har tidligere skrevet at tigging er en plage, og håper på denne måten å bli tatt på alvor som en klok, moden og veloverveid samfunnskritiker. Følg med.

fredag 18. juli 2008

Nasjonalisme på nye flasker

Den nye nasjonalismen har fått en ny frontfigur: mannen i hornet oppe på veggen, selveste Håkon Lie. Den nye nasjonalismen trives godt langs hele den politiske høyre-venstre aksen, at Per Sandberg slutter seg til er vel ikke overraskende, til og med den liberale Erling Lae er ikke helt å stole på. At lojale og naive Ap-folk viser nesegrus beundring for den gamle McCarthyisten er vel ingen overraskelse. Det er jo ellers en ytterst triviell innsikt at tiggingen sentralt i Oslo er en plage, det kreves ikke særlig utviklede observasjonsevner å oppfatte det. Det koker altså ned til at våre tiggere kan vi tolerere og faktisk vise omsorg for, mens utenlandske tiggere med rare klær og dårlig tannhygiene skal kastes ut av landet ved første anledning.

Kravet om forbud mot tigging fikk fart først når sigøynerne kom. På samme måte fikk krav om forbud mot sexkjøp virkelig vind i seilene etter at de gateprostituerte skilte seg ut med sin hudfarge. Ja og dessuten var det ikke lenger våre gateprostituerte - de halvgamle, slitne narkomane - som dominerte, men unge spreke jenter fra et sted langt sør. De nigerianske jentene har rett og slett ødelagt markedet for våre hjemmekoselige prostituerte, akkurat som de polske snekkerne presset prisene hos norske.

Nasjonalisme er og blir det samme gamle pisset, selv om det tappes på nye flasker.



Bildet: Eksempler på flasker uten piss.

onsdag 16. juli 2008

Tigging er en plage

”Tigging er en plage. Virksomheten har tiltatt i omfang. Mange tiggere har etter hvert blitt aggressive. Tigging er ubehaglig for den som blir utsatt for det.

Folk som ligger nede, hjelper man best ved å få dem på føttene, ikke ved passivt å konstatere at de ligger i rennesteinen, og at der bør de ha rett til å ligge. Økte faste inntekter, et ordnet sosialt liv, og omsorg og skolegang for barna, vil hjelpe mange ut av analfabetisme, fattigdom og sosial og mental nød.”

Disse og andre kloke ord
kan vi lese hos Winther. Jeg er takker for denne nyttige informasjonen fra Winther og kan vanskelig si annet enn: Helt enig.

Vekk med sigøynerpakket

Imponerende klar tale fra en hedersmann på 103 år. Det er bare å slutte seg til: Få vekk sigøynerpakket, de tar oppmerksomheten vekk fra våre hjemmekoselige narkomane! Sigøynerne fortjener overhode ikke vår sympati, de har jo tross alt begått den dumhet å bli født i et av Europas fattigste og mest vanstyrte land, dertil har de latt seg føde inn i Europas fattigste og mest diskriminerte minoritet. De narkomane derimot fortjener all vår sympati: De har valgt å gå til grunne i rusmiddelmisbruk i Europas rikeste land med et velutviklet helsevesen, dertil har myndighetene opphevet tiggeforbudet slik at de kan bomme småsjpenn hele veien fra Flytoget til Kirkeristen.

La oss heller ikke glemme: EU har vært så generøse å gi fri adgang for rumenere slik at de narkomane endelig har noen under seg på rangstigen, dermed kan til og med Frp vise sympati med de narkomane.

Dyttet politimann, 30 dagers fengsel

"Fengslet for politivold" melder Lofotposten, og mener da pussig nok vold mot politiet: En mann i femtiårene dyttet politimann slik at politimannen mistet balansen, mannen (i femtiårene) må sone 30 dager. Trondheim: Politimenn i trettiårene kvalte sosialklient til døde, klapp på skuldra for "godt politiarbeid".

lørdag 12. juli 2008

Rogue States - A Handy Label, But a Lousy Policy

By Robert S. Litwak
Washington Post Sunday,
February 20, 2000

ONCE A RHETORICAL FLOURISH, the term 'rogue state' has become an essential part of the U.S. diplomatic lexicon. That's a mistake, argues author Robert Litwak.

It sounds so irrefutable, so resolute, so well-defined: rogue state.

It is an efficient political shorthand that leaves no doubt about a country's place in the world of nations: "Dealing with the rogue states is one of the great challenges of our time," Secretary of State Madeleine K. Albright declared in September 1997, "because as I have often described the international system, they are there with the sole purpose of destroying the system."

Indeed, the phrase trips off the tongue so easily that U.S. politicians, policymakers and presidential candidates use it almost daily:

* "In the next century, the community of nations may see more and more of the very kind of threat Iraq poses now--a rogue state with weapons of mass destruction, ready to use them or provide them to terrorists, drug traffickers or organized criminals who travel the world among us unnoticed." (President Clinton, February 1998)

* "[We intend to develop] a national missile defense program to provide a limited defense for the 50 states against a long-range missile threat posed by rogue nations." (Secretary of Defense William Cohen, January 1999)

* "I'd institute a policy that I call a rogue state rollback. I would arm, train and equip . . . forces that would eventually overthrow the governments and install free and democratically elected governments." (Sen. John McCain, at a GOP debate in South Carolina last week)

Where the term once meant something specific--a state that had failed to adhere to the rule of law--it has become an elastic catch phrase that is used to demonize behavior and rally political support. Thus, the Clinton administration brandishes it to justify a national missile defense system ("to defend ourselves against rogue states"), while its GOP opponents can appropriate it to criticize administration policy (as one Republican did in 1998, when he urged Clinton to cancel a planned visit to China because it was a "rogue state"). Thus, the United States is actively trying to contain some states (Iraq and Libya, for example) while engaging others (Syria and Pakistan) that exhibit some of the same behavior, although perhaps not to the same degree.

The question is not whether such regimes are threatening or odious. They are. But by lumping together a diverse group of states under the "rogue" rubric, the term obscures understanding and distorts U.S. foreign policy. This is not an issue of semantics: The Clinton administration has elevated the phrase from its rhetorical roots into a basis for policy, and that has proved to be a diplomatic liability.

The current love affair with the phrase is a distinctly '90s phenomenon, which coincided with the end of the Cold War and the demise of the Soviet threat. After Iraq's invasion of Kuwait led to war in the Persian Gulf, Bush administration officials warned that the main danger to international peace stemmed from the "Iraqs of the future"--Third World states possessing weapons of mass destruction, sponsoring terrorism and threatening U.S. interests in key regions.

The American impulse to brand behavior is not new, but the language has changed in the past quarter-century. An early favorite was "pariah state." Reagan administration officials were partial to "outlaw," while President Bush favored "renegade." Rogue state is an old standby, but it has acquired new stature in the Clinton administration.

And new meaning. Until the 1970s, "rogue" was used to describe regimes whose internal actions--how they treated their own people--were viewed as abhorrent. After 1979, with the advent of the State Department's annual report on state-sponsored terrorism, the criterion for rogue state status shifted from internal to external behavior. The Clinton administration further developed this theme. In September 1997 speeches, Albright asserted that the category of "rogue states" qualified as one of four distinct groupings of nations in the post-Cold War world (the other three are nations that work within the international system, transitional countries and failed states.) North Korea, Iran, Iraq and Libya are the countries that most consistently make the administration's list of rogue states.

Although the term ostensibly refers to violations of accepted international norms, it's a label that has no formal standing in international law. It derives instead from an American political culture that has traditionally viewed international relations as a clash between the forces of good and evil. Because it's analytically soft and quintessentially political, its selective use creates contradictions.

Cuba, a post-Cold War communist holdover (and basket-case state), has occasionally been included in the rogue category even though the Castro regime does not have a weapons of mass destruction program and no longer poses a real security threat to the Caribbean region. That is largely because calling Cuba a rogue state plays well in the politically powerful Cuban emigre community in south Florida.

By contrast, Syria, which uses terrorism as an instrument of state policy, has been exempted from the Clinton administration's list of rogue states because of its central role in the Middle East peace process. Similarly Pakistan, which tested a nuclear device in May 1998 and whose military regime was recently implicated by the U.S. government in the terrorist hijacking of an Indian airliner, has not been labeled a rogue state because of its long-standing ties to the United States.

Since the Cold War ended, one of the main objectives of U.S. policy has been the "containment" of rogue states. But this approach, and the label itself, sharply limits diplomatic flexibility. It pushes policymakers into a one-size-fits-all strategy. Once a state, such as Iran, is declared "beyond the pale" and relegated to the "rogue" category, it is politically difficult to pursue an alternative approach.

North Korea is the exception to this general pattern, as well as the best illustration of the problem. The Clinton administration, confronted with the acute danger posed by Pyongyang's maturing nuclear program, opted reluctantly to engage with the rogue. The alternatives were military strikes on North Korea's nuclear facilities or economic sanctions, either of which could have triggered a war on the Korean peninsula and neither of which could guarantee North Korea's nuclear disarmament.

So in October 1994, the two countries signed the U.S.-North Korea Agreed Framework. The accord commits North Korea to a freeze of its nuclear weapons activity and the eventual dismantling of its existing nuclear reactors. In exchange, a U.S.-led consortium agreed to provide two "proliferation-resistant" light-water nuclear reactors. Congressional critics have castigated the pact as a "giveaway." This demonstrates the label's problem: When a negotiation involves a "rogue," even a reciprocated concession can be cast as an act of appeasement.

Then it was the Clinton administration's turn to use the label for its purposes. To mobilize support for its national missile defense policy, it has returned to calling North Korea a "rogue state." The use of this charged term has undercut the administration's ability to conduct further talks with the North Koreans or pursue a strategy that deviates from comprehensive containment and isolation.

Iran is another case in which changed circumstances--primarily the election of President Mohammed Khatemi in May 1997--have challenged the rogue state strategy. Despite Khatemi's call for a "dialogue between civilizations" and Albright's proposal for a "road map" to normal relations, a diplomatic impasse persists because of formidable domestic political barriers on both sides. For the United States, there is no imperative for engagement, in contrast to the North Korean situation. Khatemi and his allies are locked in a political struggle with theocratic hard-liners in Iran, and the issue of relations with America, the "Great Satan," is at the core.

Will Iran remain a revolutionary state, or is it ready to rejoin the "family of nations"? The United States has the ability, if only marginally, to influence this complex, unfolding process. But the continued designation of Iran as a rogue state limits the Clinton administration's ability to respond to encouraging developments, such as Khatemi's efforts to rein in government agencies linked to international terrorism. It ensures that any American gesture that could make a real difference in Tehran would be politically risky in Washington.

The alternative to the rogue state policy is to develop what might be called "differentiated" strategies that address the particular conditions in each "rogue" country. This alternative is not an argument for blanket engagement with every unsavory regime. Iran's domestic politics create opportunities to be pursued, while Iraq's do not--because politics there simply do not exist beyond Saddam Hussein's cult of personality.

Rather than lumping some states into the rogues' gallery and selectively omitting others, the United States should focus on actions by regimes that contravene established international norms with respect to both external and internal behavior. These criteria enjoy broad international legitimacy--unlike the unilateral American "rogue state" designation--and provide a basis for accountability (such as indicting war criminals).

Above all, the shift from a generic to a targeted approach requires a different kind of foreign policy dialogue between the executive branch, Congress and the general public. That entails making the case to meet a threat on its own terms, without recourse to hyperbole or some misleading catchall category. Such a debate about how to deal with states like Iran and Iraq, each of which poses a unique challenge, will yield no ready answers. But it will provide a sound basis for choice.

Robert Litwak, director of international studies at the Woodrow Wilson Center, served on the National Security Council staff during President Clinton's first term. This article is based on his new book, "Rogue States and U.S. Foreign Policy" (Wilson Center Press/Johns Hopkins University Press).

Nyttige idioter demoniserer Iran

Iran har klart å skyte opp et par-tre langtrekkende raketter. Om 5-10 år kan de muligens ha atomvåpen. Norske medier og bloggere har på bakgrunn av dette kastet seg ut i en euforisk demonisering av regimet i Tehran. Historisk har vi sett at slik demonisering skjer som et ledd i opptrapping til krig. Dette skjedde i to runder med Saddams regime: før Kuwait-krigen og før den amerikanske invasjonen i 2003. Det skjedde også med Milosevic og serbere generelt ved opptrappingen til Kosovo-krigen samt i Bosnia. Og det skjedde før den amerikanske invasjonen i Afghanistan – feks. valgte NRK å vise en gammel dokumentar om Taliban kort tid før invasjonen (filmen hadde vært på lager lenge men ble nå plutselig ”interessant”).

Det pussige og overraskende er ikke at partene bruker PR-byråer, selektiv informasjon og endog løgn, det pussige er alle de som kaster seg på bølgen og uten motforestillinger aksepterer den ene partens definisjon av situasjonen. F.eks. at Iran er en ”bandittstat” (rogue state), at ”massødeleggelsesvåpen” var et relevant begrep, eller at invasjonen i Afganistan var en ”krig mot terror”. VG brukte i lang tid ”krigen mot terror” som overskrift på sine reportasjoner fra Afganistan, og legitimerte dermed krigen hver eneste gang de brukte overskriften. I opptrappingen til invasjonen i Irak var det praktisk talt ingen som stilte spørsmål ved nyordet ”masseødeleggelsesvåpen”. Det er gode grunner til å hevde at kjemiske våpen ikke er massødeleggelsevåpen fordi de er vanskelig å levere på en kontrollert måte i store mengder og over lang avstand. Ordet ”masseødeleggelsevåpen” skapte imidlertid det rette skremmebildet og jouranlistene var nyttige idioter for Bush & Co hver gang de brukte ordet.

"Bandittstat" er også et smart propagandaord, og Washington selv bruker ordet taktisk og opportunistisk. Journalister og bloggere er dermed nyttige idioter for Washington hver gang de bruker dette ordet som om det er objektivt og treffende.

Vi er nå altså inne i det som ser ut som en ny runde med demonisering. Man kan si mye om regimet i Iran, men å angripe landet vil være den rene galskap.

Det eneste vi vet sikkert er at også Tehran har skaffet seg Photoshop.

Nasjonalstaten – en farlig og forfeilet ide

For det par måneder siden hadde vi en frisk debatt om flaggets rolle på grunnlovsdagen (også kalt nasjonaldagen). Noen mener at 17.mai handler om Konge, fedreland, og stolte og frie nordmenn, andre hevder at 17.mai er en feiring av demokratiet og rettstaten som 17.mai 1814 ble nedfelt i en revolusjonær grunnlov. For ikke lenge siden feiret vi også 100 år som fullferdig nasjonalstat, etter ”frigjøringen” fra Sverige. Den ikke ukjente Rune Gerhardsen har på sin side foreslått å døpe om Karl Johans gate til 17.mai gata. Hjemme hos Trond diskuterte vi også om kanskje 7.juni gata er bedre fordi dette tross alt er uavhengighetsdagen.

Ideen om nasjonalstaten er imidlertid misforstått, forfeilet og farlig. Denne ideen sier at en stat helst skal dannes av en nasjon - en folkegruppe med felles historie, språk, kultur og territorium. Norske skolebarn har nærmest blitt indoktrinert med denne ideen fordi den passer så godt med den norske historien: 1814, 1905 og 1945. ”Langsomt ble landet vårt eget” som Sverre Steens norgeshistorie så poetisk og patriotisk heter. Ideen om nasjonalstaten er nasjonalismens og fremmedfiendlighetens fødselshjelper: Dersom staten bygger på en folkegruppe, dvs. at Norge tilhører vikingenes etterkommere, må det bety at folk som er annerledes egentlig ikke hører til her og i høyden kan tolereres dersom de blir akkurat som oss. I alle nasjonalstater har minoritetene fått føle dette på kroppen: I Norge romani, jøder, samer, og kvener – og i nyere tid pakistanere, somaliere etc. Når den ene nasjonen blir fri til å danne sin egen stat, blir den også fri til å undertrykke den andre folkegruppen som da blir minoriteter i den nye staten. Kosovarene ble tidligere undertrykt innenfor Stor-Serbia, etter løsrivelsen er rollene byttet om: Kosovo-serberne har plutselig blitt en skviset minoritet i den nye staten, mens kosovo-albanere på serbisk side av den nye grensen er enda mer utsatt enn før.

Dette er ikke først og frems argument for EU eller FN – det er vanskelig å komme utenom territorialstaten som politisk enhet. Det er argument for rettsstaten og demokratiet, statens fremste oppgave er å beskytte og frigjøre individet, statens fremste oppgave er ikke å frigjøre den ene folkegruppen fra den andre.

Den tyske filosofen Apel besøkte denne uken Norge. Som ung kjempet han på østfronten for fører og fedreland. Les intervju i Morgenbladet.

Bensin fortsatt billig



"Siden 1998 har bensinprisen steget hele 55 prosent, mens den generelle konsumprisveksten bare har vært på 22 prosent. Men med lønnsveksten de siste åra får vi like mye bensin for lønna nå som da. Samtidig har prisen på alternative transporttjenester og elektrisitet steget like mye eller mer." skriver SSB i sin analyse. Med andre ord er utviklingen i prisen for transport med egen bil den samme eller endog gunstigere sammenlignet med alternativer. I en økonomisk analyse er det nettopp dette som er det grunnleggende poenget: det har ikke blitt noe mindre gunstig å kjøre en ekstra kilometer med bil. For å redusere trafikkpresset på storbyene er økningen i drivstoffprisene altså ikke nok, myndighetene må gjøre mer bruk av bompenger (herunder rushtidsavgift) for å flytte trafikk over på kollektivtransport.

OK, dere freppere dere ute som fortsatt ikke forstår poenget: Slutt å mase om drivstoffprisen.

torsdag 10. juli 2008

Bandittstater med atomvåpen

Iran har nå avfyrt en langdistanserakett, noe som har ført til at blant annet Fredrik Mellem har uttrykt bekymring over at atomvåpen er i hendene på bandittstater. Det virker som om man ukritisk har svelget det amerikanske budskapet om at visse land er "rogue states". For meg er det likevel et mysterium hvorfor denne bekymringen er ny og spesiell for Iran.

Akkurat nå ser jeg en dokumentarfilm på NRK2, den viser USAs fremferd mot fanger i Irak, Afghanistan og på Guantanamo. Ordet "bandittstat" virker ganske treffende på et land som invaderer et annet land på grunnlag av oppkok og løgner, for deretter å arrestere og torturere innbyggerne uten lov og dom.

Hvilke kriger har Iran startet? Hvilke land har Iran invadert?

I denne regionen har vi nok av bandittstater med atomvåpen: Israel har invadert og okkupert naboer en rekke ganger, og gir stort sett blaffen i internasjonale regler og avtaler, dertil bombet Israel ensidig Iraks atomanlegg. Diktatoren Musharraf satt i årevis med fingeren på Pakistans atomknapp. Går vi utenom atomklubben blir listen enda lengre.

Det finnes ikke noen grunn til å påstå at Iran er et verstingland. Jeg ser faktisk bare en grunn: Skremselspropagandaen og det faktum at Iran ikke er på vårt lag.

Arv mot innvandring

Arven etter Clara Weltzin har som kjent blitt fordelt av en komite med krigshelten Erik Gjems-Onstad i spissen. Mottakerne er i samsvar med testamentet kjente motstandere mot innvandring. Jeg har ikke fått med meg alle detaljene før nå, men Dagsavisen kan opplyse om at arvelisten inneholder følgende motstandsfolk:
- Erik Gjems-Onstad 500.000,-
- Norvald Aasen 500.000,-
- Eirik R. Solheim (Viking, militant høyreekstrem) 250.000,-
- Ole N. Kvisler (drapsdømt) 250.000,-
- Norgespatriotene 250.000,-
- Øvind Heian (Norgespatriotene/Vigrid) 250.000,-
- Tore Tvedt (Vigrid) 50.000,-

Øyvind Heian er dømt for drapstrusler mot justisministeren, mens altså Kvisler sitter inne for drapet på Benjamin Hermansen. Vigrid er ellers kjent som en av de få åpenlyst nynazistiske organisasjonene i Norge. Folk som Norvald Aasen opplever ubehag ved å se mørkhudete på gaten. Foruten jødehatere er det også et bra innslag av islamhatere på listen Gjems-Onstad har satt opp. Noen ville kanskje kalle dem rasister, men jeg lar være.

La meg altså minne om at Gjems-Onstad er krigshelt (motstandsmann) og advokat, men deler nå rundhåndet ut penger til kriminelle og nazister. Mer absurd kan det vel ikke bli.

søndag 6. juli 2008

Leftpunch - saken henlagt

Bloggen Leftpunch offentliggjorde navn og bilder av politimannen som ledet pågripelsen av Eugene Obiora. Pågripelsen førte som kjent til at Obiora døde av kvelning. Politimannen Trond Volden var tidligere offentlig kjent for brutale og unødige pågripelser. Politiet i Trondheim var pussig nok mer opptatt av å forfølge alle som påpekte dette ubehagelige faktum enn å rydde opp i egne rekker. Men nå er altså saken mot Leftpunch henlagt og Leftpunch har bestemt å legge ned seg selv.

Stor takk til Leftpunch som sammen med Samvirkelaget var avgjørende for at Obiora ikke ble glemt. Den norske statsmakten drepte Obiora og ingen har blitt stilt til ansvar, det er den triste fasiten.