Ja det kan vi lese ut av Finn Graffs tegning i Dagbladet. Erwin Kohn har helt rett i at Graffs tegning er plump ved at den likestiller nazistene med Netanyahus regime. Verre er det at holocaust blir bagatellisert. Netanyahus regjering er det all grunn til å kritisere.
Se ellers Ø Strømmens gode kommentar.
Araberne har reagert voldsomt mot den anglo-amerikanske kommisjons
forslag om å la 100.000 jøder få slippe inn i Palestina allerede i år
for å løse jødeproblemet i Europa etter krigen.
Notis i Morgenbladet juni 1946.
Sommeren 1982 invaderte Israel det sørlig Libanon frem til Beirut. Med denne krigen tippet nordmenns sympati fra Israel til palestinerne. Kan det skyldes måten det ble rapportet på?
NRKs korrespondent meldte blant annet:
Nå er Libanon delt i to, erobret av Israel i sør og kontrollert av Syria i nord.Israel bedrev altså fæl erobring mens Assad bare bedrev ufarlig kontroll.
Det var ein rapport denne veka om at dei politiske forhandlingane for å fjerne terroristane frå Beirut ville ta 30 dagar. Eg erklærer herved at terroristane ikkje har 30 dagar på seg. (utskrift fra Begins pressekontor)Men på NRK Dagsrevyen hadde Begins uttalelse blitt til:
Statsminister Begin sa i talen til demonstrantene at palestinerne i Beirut har mindre enn 30 dagers frist på å forlate Libanon frivillig. Denne uka fikk vi høre fra USA at de politiske forhandlingene om å flytte palestinerne vil ta 30 dager. Jeg erklærer at palestinerne ikke har 30 dager på seg, sa Begin.I Dagsrevyen ble altså terrorister til palestinere. Er det rart nordmenn mistet sympatien med Israel når saken ble fremstilt slik?
In the end, nothing changed. A war was fought without an Israeli ground
assault but with massive air and rocket attacks on both sides. Israel did not
have the appetite and perhaps the power to crush Hamas. Hamas did not have the
power to compel Israel to change its policies but wanted to achieve a symbolic
victory against Israel.
....
One of Hamas' main goals in this current round of fighting is to retain enough Fajr-5 rockets to allow it to threaten the Israeli heartland, the Tel Aviv-Jerusalem corridor. If they succeed, Hamas will have gained a significant lever in its relations with the Israelis. The Israeli goal is to deny Hamas these rockets. The problem for the Israelis is that this requires a ground assault in order to have any chance of success. The Israelis may think they know where the rockets are, but they cannot be certain. Airstrikes can target known facilities, at least those where rockets are not stored in hardened underground bunkers. But only by going in on the ground with substantial force will the Israelis have the opportunity to search for and destroy the rockets.
by George Friedman, read more: A Pause for Negotiations in the Israeli-Hamas Conflict | Stratfor
"MIFF" synes å være arbeidshypotesen i NRKs dekning av Israel-Palestina, kom det frem i Cecilie Hellestveits gransking i fjor:
De tre hendelsene Hellestveit konsentrerte seg om er Gazakrigen i 2008, det israelske valget året etter og flotiljen til Gaza i fjor.– NRK har jevnt over en ganske bred nyhetsdekning. Men det er forskjeller mellom de ulike TV-redaksjonene. Noen av dem har en veldig tydelig narrativ. Der er palestinerne den svake part og det er Israel som må gjøre noe, sier Hellestveit til Journalisten.Forskeren er overrasket over i hvor stor grad norske politikere, ikke minst den politiske ledelsen i Utenriksdpartementet, opptrer som eksperter og premissleverandører i NRKs dekning.Hellestveit mente NRKs dekning langt på vei reflekterer den utenrikspolitiske konsensus i Norge, som igjen ligger nær synspunktene til Fatahs moderate fløy og den israelske venstresiden.– NRK har et særlig ansvar for å tenke over hvilken grunn-narrativ de har, og se om den kan utfordres, fortalte hun Kringkastingsrådet. Hun understreket at denne narrativen er norsk, og ikke NRK-spesifikk.Fredsforskeren mener den skarpe kritikken fra [den israelske] ambassaden faktisk har noe for seg:– Israels kritikk er ikke helt revet ut av løs luft. Man kan ikke si at partene Israel og palestinere behandles likt. Men det skyldes ikke en intensjon om å svekke den ene parten.
HL-senteret har utarbeidet en ny rapport om antisemittisme i Norge, vi sakser fra sammendraget:
Utholinga av det israelske demokratiet frå ei aggressiv høgreside er eit mykje farlegare trugsmål enn atomfaren frå Iran, skriv Bernt Hagtvet i Dag og Tid (18.mai):
Avigdor Lieberman vil fjerna den grunnlovfeste plikta den israelske høgsteretten har til å prøva lovene frå Knesset mot grunnlova. Liebermans agenda er å ta frå høgsteretten høvet til å peika på menneskerettsbrot i lovgjevinga. Lieberman har seinare merkt seg ut med framlegg om å avretta folk som har kontakt med Hamas, og han vil gjera kritikk av staten Israel til landssvik.
Lieberman er ingen demokrat. Han er flyktning frå det gamle Sovjet. Det synest. Sternhell sa det skarpare: Den type statsrådar som finst i Benjamin Netanyahus kabinett, må ein attende til Franco-Spania for å finna parallellar til.Hagtvet får svar på tiltale av Jiri Muller (Dag og Tid 25.mai) som mener Hagtvet bare siterer seg selv samt "limousin-liberaleren" Remnick i New York Times.
Palestina er en gammel konflikt som først ble ført på etnisk eller nasjonalt grunnlag, men fikk utover i 1980-årene tilført et nytt islamistisk element ved nye alternative bevegelser, skriver Knut Vikør (Islam. Ei faktabok 2006 s.63):
"På palestinsk side sto den kristne minoriteten og den muslimske
majoriteten saman utan spesielle skiller, ideologien var nasjonalistisk og til
dels radikal og sosialistisk. Fleire av dei fremste palestinske leiarane hadde
kristen bakgrunn. Men då det var meir og meir tydeleg at deira strategi
ikkje førte til noe resultat, mens israelarane befesta seg i dei okkuperte
områda, oppsto nye alternativ. ... Hamas voks først og fremst fram som
alternativ til PLO og Arafat. Dei avviste forhandlingslina overfor Israel og
framsto som eit moralsk alternativ til det kaotiske og korrupte som mange meiner
det palestinske sjølstyret PA sto for."
Hamas er islamister, men deres militante linje er først og fremst anti-israelsk. Hamas har altså overtatt mye av PLOs gamle agenda og metoder, men har i tillegg skaffet bevegelsen legitimitet gjennom sosiale tiltak og streng moral.
- Jeg ønsket å bryte ned forestillingen om eksistensen av et jødisk folk. Jødene utgjorde et religiøst fellesskap, men de har aldri eksistert som et folk, slik vi snakker om det tyske folk eller det norske folk, sier Shlomo Sand til Klassekampen (3.mars).
- Forestillingen om at jødene er et folk med felles opphav, og at de har en historisk rett på landet hvor Israel ligger, har ingen rot i virkeligheten. Derimot er det snakk om en rekke forskjellige grupper, som på ulike tidspunkt opp gjennom historien, har konvertert til jødedommen. Sand mener den jødiske mytologien et felles opphav, har banet vei for en rasistisk tenkemåte:- Det at palestinere i Israel ikke har samme rettigheter som jødene, er et eksempel på dette. Og derfor kan vi ikke kalle Israel for et demokrati, sier Sand.
In his new pamphlet Bruce Bawer claims that leading liberal/socialdemocrat politicans and intellectuals in Norway are the "new Quislings". Anyone with some knowledge of Norwegian history understands what an absurd statement that is. The fathers and grandfathers of Norway's politicians were the victims of original quislings 1940-45. Bawer claims there is strong antisemitism in Norway's "elite": Does he not know the labour party has historical strong ties with Israel? That a recent prime minister was a devoted friend of Israel? Dr. Bawers empirical basis for his outrageous thesis is even more absurd, partly a collection of lies, partly incoherent and confused reasoning. (Please use Google Translate to translate entire web pages.) The only clear fact is that Anders Behring Breivik, an ideological follower of Bruce Bawer, murdered innocent teenagers on July 22.
Shortly after the July 22 atrocities, Bruce Bawer wrote in the WSJ:
Several of us who have written about the rise of Islam in Europe have warned that the failure of mainstream political leaders to responsibly address the attendant challenges would result in the emergence of extremists like Breivik.Dr Bawer blames "mainstream political leaders" for the July 22 horror. Those leaders, and their innocent children gathered at Utøya, were Breivik's targets and victims. Several of those killed or targeted at Utøya were muslims. In effect, Bawer blames the victims.
“What I intend to do is uphold a standard of intellectual seriousness on the right,” Mr. Bellow said. “They should be written in a way that they are serious, soberly argued, well researched, and make a respectable case — agree or disagree.”See also Øyvind Strømmen.
Slipper Syria lettere unna enn Israel? Aftenpostens kommentator skriver:
Gaza-krigen omkring nyttår 2008–2009 kostet noe slikt som 1400 menneskeliv. Gatene i Vesten var da fulle av demonstranter. Snart vil tre ganger så mange være drept i Syrias, hvorav de aller fleste sivile. Knapt noe sted utenfor Syria er det noen som har gått ut på gaten med en eneste protestplakat. At tusener drepes i Syria, vekker ikke følelser noe annet sted enn i Syria selv.
Anerkjennelsen av en palestinsk er prinsippielt riktig, men kan fremtvinge en ny regional krise midt blant tre-fire andre regionale kriser, skriver George Friedman.
Nations are created by historical circumstances, and those circumstances have given rise to a Palestinian nation. Under the principle of the United Nations and the theory of the right to national self-determination, which is the moral foundation of the modern theory of nationalism, a nation has a right to a state, and that state has a place in the family of nations. (...)
However, when the United Nations votes on Palestinian statehood, it will intersect with other realities and other historical processes. First, it is one thing to declare a Palestinian state; it is quite another thing to create one. The Palestinians are deeply divided between two views of what the Palestinian nation ought to be, a division not easily overcome.
Minerva har snakket med den profilerte amerikanske jusprofessoren Dershowitz, han sier seg enig med Minervas mann at Israel-Palestina problemet må løses slik:
Odd Karsten Tveit påstår at Egypt aldri har angrepet Israel, at Brorskapet vil respektere fredsavtalen og at israelerne ikke vil ha frie valg i Egypt. En klar feil, to tvilsomheter. Jan Arild Snoen går NRKs Odd Karsten Tveit etter i sømmene, og konkluderer: Joda, Egypt har angrepet Israel minst to ganger.
Bløff eller dårlig hukommelse?
Av all jord sionistene fikk tak i før 1948 var kun 9 % solgt av palestinske bønder. Resten ble kjøpt fra storgodseiere (særlig fraværende), og det britiske mandatstyret. At kun lokalfelleskap fantes, var grunnen til at palestinerne ikke klarte å stille opp en samlet motstand mot fremmed press i og før 1948. Det er og en grunn til mye annet. Lokalsamfunnene hadde en intens mistro til fjerne "myndigheter". 1908 krevde tyrkerne [det ottomanske regimet] at all jord skulle registeres - men p.g.a. sin mistro var det uhyre få palestinere som gjorde det, hvorpå smarte byfolk "kjøpte" jorden - av tyrkerne.
Femtedelen av all jord sionistene ervervet, Emek Yisreels 300 000 mål, skyldtes et kjøp i 1921 - fra en slik "godseier" i Beirut: 8730 bønder i 22 landsbyer ble jagd vekk. (Herom britenes Strathorn-, Shaw- og Hope Simpson-rapporter på 1930-tallet.) Helt til 1948 prøvde britene å finne ny jord til dem. I 1883 skrev briten Laurence Oliphant: "Nesten hvert mål jord på denne sletten er oppdyrket i høyeste grad. Den ser i dag ut som en kjempemessig grønn sjø av bølgende hvete."
I det palestinsk lokalsamfunn var prinsippet en for alle og alle for en. Dette forklarer litt av masseflukten i 1948 og 1967: Flykter landsbyoverhodet eller sender han kvinner og barn i sikkerhet, gjør alle andre det samme hals over hode. Vi hører gjerne at arabiske ledere "ba palestinerne rømme i 1948 mens vi rykker og gjør ende på jødene". Alle aviser fra 1948 er undersøkt, og alle radiosendinger ble avlyttet av både BBC og CIA - båndene ble undersøkt i 1961 og kan høres i British Museum og på Princeton University: Ingen oppfordrer til flukt. Dette finnes tallrike jordanske, egyptiske, syriske og lokale palestinske ordrer til folk om å bli værende trass israelsk terror, ja til og med trusler om å skyte flyktninger som høyforrædere. Derimot finnes israelske oppfordringer til flukt, kringkastet på arabisk, både trusler og "opplysninger" om kolera og pest.
(...)
Atskillige israelere var forbløffet over at hele landsbyer rømte alt ved årsskiftet 1947/48 - lenge før både massakre og israelsk utkastingspolitikk. Med Harry Levins ord: "Det er som en usynlig hånd driver dem avgårde." Men denne hånden drev dem også tilbake: alltid har sivile flyktet i Midt-Østens kriger - og vendt hjem når kampen var over, uansett hvilken "fjern myndighet" som vant. Også æresbegreper i krig er et helt annet enn i Europa: "Vi rømte for ærens skyld," sa mange i 1967/68. De mente: å være igjen og risikere at soldater forulemper kvinner og barn er en skam i arabisk kultur. Å rømme - og siden vende hjem - er en skikk. Men da flyktningedelegasjoner i 1949 ba om å få vende hjem - og gi seg fredelig inn under Israel, som under enhver annen makthaver - sa Israel nei.
-------------------------
utdrag fra Håkon Stang (1979): Palestinerne: Sosiologi og konfliktløsning, Kirke og kultur, årg 84, nr 2 (redigert av Inge Lønning).
Forlatt palestinsk landsby nær Jerusalem.
En rekke universitets- og høgskoletilsatte har skrevet under på at de vil gjennomføre akademisk boikott av UiO, NTNU og andre universitet. Bakgrunnen er at Norges krigsforbrytelser i Afghanistan har blitt dokumentert av WikiLeaks. Ledelsen ved UiO tar fullstendig avstand fra boikott av UiO.
Trond Nordby, professor i historie/statsvitenskap ved UiO, er med på boikottaksjonen. Han er opprørt over Norges medvirkning til krigsforbrytelser og er overbevist om at dialog med staten Norge ikke vil ha noen effekt. Nordby håper derimot boikott av UiO kan være et bidrag til fred i Afghanistan.
- Fordi jeg selv er norsk statstjenestemann og ansatt ved UiO må jeg boikotte meg selv som professor, jeg må ganske enkelt slutte å samarbeide med professor Nordby, sier Trond Nordby i en kommentar. Men det skal ikke by på store problemer siden jeg har passert 67 år og kan pensjonere meg, tilføyer han.
- Dette intervjuet er dessuten ikke med professor Nordby, men med privatperson Nordby (professor Nordby boikottes og kan derfor ikke intervjues), presiserer Trond Nordby (67).Professorene Privatpersonene Matlary og Waage, begge UiO, er derimot mot boikott av UiO, og vil fortsette å samarbeide med henholdsvis professor Matlary og professor Waage som før.
Stipendiat Benjamin E Larsen slutter seg til oppropet og skriver på sin blogg:
Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen.Se også Benjamins dialog i Gransumpen. I dialog med Konrad sier Benjamin E Larsen at er det urealistisk med en akademisk boikott av USA, det er med andre ord mye lettere å boikotte et akademisk dverg som Norge. Dette er Konrad helt enig i, det er mye mer realistisk å vinne dersom man utfordrer noen i sin egen vektklasse.
Ei rekkje universitets- og høgskuletilsette har skrive under på at dei vil gjennomføre akademisk boikott av Israel. Leiinga ved UiO tek fullstendig avstand frå initiativet, skriv Universitas.
Man blir ikke nødvendigvis klok av bli professor, og for en gangs skyld er det ledelsen ved UiO som utviser klokskap.
Her er det verdt å merke seg at Hilde Henriksen Waage, professor i historie med Palestina-konflikten som spesialområde, sier nei til boikott. Hun er ikke bare ekspert på området, men også en åpenlys kritiker av Israel på grensen av hva som kan aksepteres av en forsker på området. Men likevel sier hun altså nei.
UiO-akademikere som taler for boikott av sine israelske kollegaer vil altså ta fra israelerne den friheten de selv kjemper for. De insisterer på at israelske professorer er representanter for staten Israel og alt det den foretar seg. Det ville være like meningsløst som at en israelsk professor skulle boikotte professor Trond Nordby på grunn av norsk hvalfangst.
Mannen på bildet til venstre bør boikottes for medvirkning til utryddelsen av blåhvalen, torturen i Abu Ghraib og massakre i Afghanistan.
Staten Israel begår overgrep, javisst, men israelske akademikere kan ikke holdes ansvarlig for det staten finner på. Tvertimot, de frieste stemmene finnes ofte blant akademikere (og kunstnere). Det er helt hull i hodet å boikotte nettopp disse. Israel er på toppen av dette det frieste landet i Midtøsten. Boikott gjerne den israelske hæren, men la oss slippe mer tøv fra marxist-rasistene.
Ellers:
- Dagbladet tilbakeblikl om boikott (Meland-bloggen)
- Fra Granskogen
Se også: Kolstad i Myrdal-grøfta full av AKP-gjørme.
Boikotte staten Israel eller israelere som personer?
