Sionistene og palestinerne (fra arkivet)

Av all jord sionistene fikk tak i før 1948 var kun 9 % solgt av palestinske bønder. Resten ble kjøpt fra storgodseiere (særlig fraværende), og det britiske mandatstyret. At kun lokalfelleskap fantes, var grunnen til at palestinerne ikke klarte å stille opp en samlet motstand mot fremmed press i og før 1948. Det er og en grunn til mye annet. Lokalsamfunnene hadde en intens mistro til fjerne "myndigheter". 1908 krevde tyrkerne [det ottomanske regimet] at all jord skulle registeres - men p.g.a. sin mistro var det uhyre få palestinere som gjorde det, hvorpå smarte byfolk "kjøpte" jorden - av tyrkerne.

Femtedelen av all jord sionistene ervervet, Emek Yisreels 300 000 mål, skyldtes et kjøp i 1921 - fra en slik "godseier" i Beirut: 8730 bønder i 22 landsbyer ble jagd vekk. (Herom britenes Strathorn-, Shaw- og Hope Simpson-rapporter på 1930-tallet.) Helt til 1948 prøvde britene å finne ny jord til dem. I 1883 skrev briten Laurence Oliphant: "Nesten hvert mål jord på denne sletten er oppdyrket i høyeste grad. Den ser i dag ut som en kjempemessig grønn sjø av bølgende hvete."

I det palestinsk lokalsamfunn var prinsippet en for alle og alle for en. Dette forklarer litt av masseflukten i 1948 og 1967: Flykter landsbyoverhodet eller sender han kvinner og barn i sikkerhet, gjør alle andre det samme hals over hode. Vi hører gjerne at arabiske ledere "ba palestinerne rømme i 1948 mens vi rykker og gjør ende på jødene". Alle aviser fra 1948 er undersøkt, og alle radiosendinger ble avlyttet av både BBC og CIA - båndene ble undersøkt i 1961 og kan høres i British Museum og på Princeton University: Ingen oppfordrer til flukt. Dette finnes tallrike jordanske, egyptiske, syriske og lokale palestinske ordrer til folk om å bli værende trass israelsk terror, ja til og med trusler om å skyte flyktninger som høyforrædere. Derimot finnes israelske oppfordringer til flukt, kringkastet på arabisk, både trusler og "opplysninger" om kolera og pest.
(...)
Atskillige israelere var forbløffet over at hele landsbyer rømte alt ved årsskiftet 1947/48 - lenge før både massakre og israelsk utkastingspolitikk. Med Harry Levins ord: "Det er som en usynlig hånd driver dem avgårde." Men denne hånden drev dem også tilbake: alltid har sivile flyktet i Midt-Østens kriger - og vendt hjem når kampen var over, uansett hvilken "fjern myndighet" som vant. Også æresbegreper i krig er et helt annet enn i Europa: "Vi rømte for ærens skyld," sa mange i 1967/68. De mente: å være igjen og risikere at soldater forulemper kvinner og barn er en skam i arabisk kultur. Å rømme - og siden vende hjem - er en skikk. Men da flyktningedelegasjoner i 1949 ba om å få vende hjem - og gi seg fredelig inn under Israel, som under enhver annen makthaver - sa Israel nei.

-------------------------
utdrag fra Håkon Stang (1979): Palestinerne: Sosiologi og konfliktløsning, Kirke og kultur, årg 84, nr 2 (redigert av Inge Lønning).



Forlatt palestinsk landsby nær Jerusalem.