Middelalderen er m.a.o. ikke noe som har eksistert, men en ide hos oss som ser oss tilbake og prøver å skjønne hva som er foregått. Middelalderen er et begrep, et tankebilde, og ikke en ting. Både vårt bilde av hele historien og vårt bilde av dens forskjellige deler forandres med den historiske prosessen selv. Overalt hvor faghistorikeren feller almene dommer, deltar han samtidig i en kamp om historien.
Våre ideer om antikken, middelalderen og renessansen er relativt nye. De som levde den gangen var ikke klar over at de representerte epoker som vi plasserer dem i. De var mer opptatt av å leve ut sine interesser og behov, slik som vi er, enn å karakterisere seg selv utenfra. De tre begrepene synes langt på vei å forutsette hverandre. Historisk sett er begrepet om middelalderen et produkt av renessansehumanistenes selvtilfredshet og deres fordommer mot de tusen årene som skilte dem fra antikken. Som historisk epokebetegnelse dukker media aetas først opp i protestantisk kirkehistorie for å markere at reformasjonen betød en ny begynnelse (hos Voëtius 1644). Først mot slutten av 1600-tallet overtas tredelingen – antikken, middelalderen, renessansen – av den profane historieskrivingen.
Det var helt til 1829 før vi finner middelalder og renessanse som almene epoke- og kulturbegreper i motstilling og motsetning til hverandre. Det skjer i en novelle av Balzac. Hos Balzac er hensikten åpenbart et resultat av konflikten mellom klassisisme og romantikk. Klassismen på 1700-tallet hadde gledet seg over de samme ting som renessansens litteratur, malere og arkitekter, mens romantikerne hadde dyrket utvalgte trekk ved middelalderkulturen.---------------
utdrag fra Trond Berg Eriksen: Vår oppfatning av middelalderen, Kirke og kultur, 1978, årgang 83, nr 7.
Pieter Brueghel: Bondedans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar