Jaglands metode

Nobels fredspris

 av Fredrik S. Heffermehl (Klassekampen 9.10.14)

Thorbjørn Jagland fikk plass for en kronikk i Aftenposten lørdag 4. oktober. Under tittelen «Nobels metode» byr han på lite metode og enda mindre Nobel. Aftenposten fulgte sin faste praksis og nektet meg spalteplass for å imøtegå Jaglands fremstilling. 

Nobel – og verden – hadde fortjent en komité som med kraft og begeistring fremmet hans alternative sikkerhetspolitikk. En idé som komiteen bør ta frem igjen før vi vikler oss enda dypere inn i en ny kald krig og en global krig mot terrorisme. Men Jaglands kronikk forholder seg overhodet ikke til den spesifikke fredsplan Nobel ville støtte, og komiteens juridiske ansvar for å følge testators vilje, ikke bruke pengene etter eget forgodtbefinnende. 

Jagland fastslår at «Komiteens medlemmer står ansvarlig bare overfor Alfred Nobels testament.»

Det lyder lovende. Nobel var en visjonær og nyskapende mann som også på fredens område hadde banebrytende ideer om hva som ville være de største handlinger til «menneskehetens beste.» Man måtte bli av med våpnene og krigerne, da kunne det også være mulig å bli av med krigene. Begrepet «fredsforkjempere,» som var Nobels betegnelse for mottakerne, levner ingen tvil. De han ønsket å støtte med prisen var personer som arbeidet for at folkerett måtte tre i stedet for våpenmakt i internasjonal politikk. Her kan det ikke være tvil om at Nobels «nasjonenes forbrødring» ikke var et løst og åpent begrep, men presist siktet til ideen om en grunnleggende reform, et globalt samarbeid om sikkerhet, hvor en rettferdig rettsorden skulle erstatte militære maktspill.

Verken Jagland eller noen annen har tilbakevist det jeg har påvist om prisens formål i mine bøker. Denne ideen er den bindende juridiske ramme for komiteens tildelinger – og skulle også styre Stortingets oppnevninger til komiteen. Dessverre har komiteene siden Arbeiderpartiets endring av valgopplegget i 1948 (mot Høyres advarsler) bestått av tilhengere av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. 

Hvis Stortinget i 2014 fortsetter sin praksis med å la partiene forvalte plassene uten det minste hensyn til prisens formål, vil spørsmålet om å finne andre til å overta ansvaret bli aktuelt. 

----

(gjengitt uten tillatelse)

Krigspris, fredspris og klasebomber

Nobels fredspris har blitt en demokrati- og menneskerettspris, skriver Bjørn Nistad i Klassekampen (16.okt). For et par år siden ga Jagland prisen til lederen for verdens fremste krigsmakt, utelukkende basert på vakre ord og drømmer. Nistad argumenterer på sin side for at Russland og Kina mer enn andre bidratt til fred og stabilitet.

Så hvorfor ikke gi fredsprisen til Kina eller Russland, i tråd med Nobels testamente? Nei, i Norge gir vi heller fredsprisen til et krigersk regime vi liker, heller en gi prisen til et fredelig regime vi ikke liker. USA kriger som kjent med gode intensjoner og med basis i et demokrati, mens Russland og Kina er fredelige og stabiliserende men autoritære regimer. Kissinger fikk fredsprisen fordi USA sluttet å krige i Vietnam. Fikk Gorbatsjov fredsprisen da de trakk seg ut av Afghanistan? Nei han fikk fredsprisen for demokratisering av Øst-Europa.

Fredsprisen til EU passer utmerket til Thorbjørn Jaglands eget politiske testament, skriver Lafferty i Dagsavisen. Jagland er en "vandrende klasebombe" skriver Egeland i Dagbladet.