Hvorfor er Tariq Ramadan blitt en helt mens Ayaan Hirsi Ali fordømmes? Spør Åmås i Aftenposten.
Her stusser jeg alvorlig over den kloke og sympatiske Åmås' virkelighetsbeskrivelse. Ramadan blir jo rutinemessig mistenkeliggjort, endog på groveste måte av tenksomme folk som TB Eriksen. Ayaan Hirsi Ali blir på til gjengjeld hyllet for sitt mot (og hennes sterke personlige historie gir hennes posisjon ekstra legitimitet), i brede kretser, ikke bare i kokkokretsen rundt Hege Storhaug. Alis verdensbilde har langt på vei blitt mainstream. Åmås' virkelighetsbeskrivelse er mildt sagt unyansert og upresis, muligens også besmittet med Åmås' personlige antipatier, dermed faller hele kronikken sammen.
Olav Elgvin og Martin Grüner Larsen kaller rett nok Hirsi Ali for en ekstremist. Noe som får den glimrende skribenten Bjørn Gabrielsen til å se rødt. Jeg skal ikke forsøke å dømme i disputten mellom disse sympatiske herrer, men å sette likhetstegn mellom minareter og hakekors er jo faktisk ganske kokko. Da hjelper ikke Alis prisverdige arbeid for kvinners rettigheter, den slags påstander er ekstremt. Man behøver vel ikke være voldelig, terrorist eller militant for å være ekstremist? Selv om Ali naturligvis ikke er involvert i vold og terror, er hun tydelig militant i retorikken.
Ellers: Selv den trivelig trubadur Hans Rotmo har rotet seg alvorlig ut i en trøndersk hengemyr med hodet fullt at desinformasjon.
