En "jødofobs" bekjennelse

Beskyldninger om jødofobi har blitt vanlige etter krigen. Det gjør ikke beskyldningene mer korrekte. 

Jeg er antageligvis ikke den eneste som finner rettssaken mot Herman Göring surrealistisk, all den tid mediene ser ut til å behandle krigsforbryteren som en hvilken som helst samfunnsdebattant.


Rettsaken mot Göring anskueliggjør en større diskusjon om det flerkulturelle samfunn som fortjener vårt dypeste alvor. Verre enn medienes dekning av selve rettssaken, er forsøkene på å brennmerke kritikk av flerkultur og jødedom gjennom ufin kobling av jødekritikk og massemord. Det er ikke bare ufint – antageligvis vil den type innlegg fungere kontraproduktivt.

Nå er kulturell selvpisking langt fra en ny oppfinnelse, ei heller bruken av uttrykket ”jødofobi” med den hensikt å kneble kritikk av jødedom og jødenes nærvær i landet. Men begrepet synes å ha fått sin renessanse etter krigen. Ikke at det gjør det mindre problematisk – snarere tvert imot.


For det er åpenbart nødvendig med et sterkere fokus på høyreekstremisme – vi er flere som har undervurdert trusselen og omfanget av denne. La meg understreke at jeg da snakker om ekstremisme: grupperinger som er villig til å bruke vold med den hensikt å påvirke politiske beslutninger, hvilket er noe helt annet enn jødekritiske grupperinger som omfavner demokratiet.

Det er selvfølgelig store nyanser i praktiseringen av religionen, i tillegg til at enhver religion er menneskeskapt, og dermed kan forandres. Men det betyr ikke, slik flere ser ut til å tro, at det ikke er grunn til å se kritisk på jødedommen, slik vi har gjort med kristendommen. Dette fordi den kritiske offentligheten var en forutsetning for opplysningstiden og det påfølgende liberale demokrati.


Det er viktig å skille mellom jødedom og jøder. Førstnevnte er en bestemt religion med vesentlige implikasjoner for politikken, mens sistnevnte er en del av en menneskelig identitet, som er eller kan være vesensforskjellige fra andre som deler samme karakteristika.

Facebook-Zuckerberg: Eksempel på 

jødedommens makt  og negative påvirkning i verden.

Det lyder kanskje banalt, men la meg like fullt gjenta det: Å være jøde er fullt forenelig med det å være liberal, demokrat eller andre verdier som våre identiteter består av. Mitt poeng er at jødedommen, slik religionen i dag praktiseres, påvirker negativt heller enn positivt. Bare se på den krigerske, undertrykkende staten Israel, eller på jødenes makt i verden i dag. Jeg er alltid nøye med å skille mellom sak og person: Jeg har sterke aversjoner mot jødedommen, men har ikke noe imot jøder og kommer godt overens med jøder. Det er ikke jødene som mennesker jeg har no i mot, det er den jødiskheten de bringer med seg jeg er grunnleggende skeptisk til.

Islamister eller nasjonalister?

Palestina er en gammel konflikt som først ble ført på etnisk eller nasjonalt grunnlag, men fikk utover i 1980-årene tilført et nytt islamistisk element ved nye alternative bevegelser, skriver Knut Vikør (Islam. Ei faktabok 2006 s.63):

"På palestinsk side sto den kristne minoriteten og den muslimske
majoriteten saman utan spesielle skiller, ideologien var nasjonalistisk og til
dels radikal og sosialistisk. Fleire av dei fremste palestinske leiarane hadde
kristen bakgrunn. Men då det var meir og meir tydeleg at deira strategi
ikkje førte til noe resultat, mens israelarane befesta seg i dei okkuperte
områda, oppsto nye alternativ. ... Hamas voks først og fremst fram som
alternativ til PLO og Arafat. Dei avviste forhandlingslina overfor Israel og
framsto som eit moralsk alternativ til det kaotiske og korrupte som mange meiner
det palestinske sjølstyret PA sto for."

Hamas er islamister, men deres militante linje er først og fremst anti-israelsk. Hamas har altså overtatt mye av PLOs gamle agenda og metoder, men har i tillegg skaffet bevegelsen legitimitet gjennom sosiale tiltak og streng moral.

Frihetens hjemland og kollektiv skyld

Ny monstermoske (eller var det islamsk kultursenter) skal bygges i nærheten av "ground zero":
Newt Gingrich doesn't want to be lectured about religious liberty when there's not a single church or synagogue in Saudi Arabia.

Jon Stewart svarer: "Why should we as Americans have higher standards of religious liberty than Saudi-Arabia. It makes no sense."

Hoho.

(via Esbati)

Les mer om respekt for de døde.



Weimar Stadtkirche. Ingen respekt for ofrene i Buchenwald.

Islamifisering og klassifisering

Offentlig debatt i Norge er sykelig opptatt av islam til fortrengsel for viktigere tema som økonomisk ulikheter. I Morgenbladet 29.juni anmelder Magnus Marsdal en ny bok om klasser og oppfatning av klasser, jeg sakser:

Kampen om klassifiseringene står om hele fortolkningen av samtiden og samfunnets
utvikling. De senere årene har klassifiseringer ut fra religion, nasjon og
kultur vunnet terreng. Jo mer de økonomiske forskjellene og konsekvensene av
finansmakten øker på, jo mer synes kulturaliserende diagnoser og ideer om
religionskrig å vinne terreng. Et norsk eksempel: Den etter manges oppfatning
klassepolitiske striden om velferdsstatlige rettigheter omtolkes av en tenker
som Aslak Nore til en integreringsdebatt om det flerkulturelle Norge.
(...)
Sammen med stipendiat Øyvind Nicolay Wiborg undersøker (professor) Hansen i
sitt bidrag «sammenhengen mellom klassebakgrunn og livssjanser, og i hvilken
grad betydningen av klassebakgrunn er endret over tid». Perioden er 1975 til
2008 og grunnlaget er registerdata for kullene født fra 1955 og fremover. Det
betyr data om yrke, utdannelse, inntekt med mer, for hver eneste person. Ikke
noe representativt utvalg. Alle skal med.

Når det gjelder klasseskiller i utdannelse, finner forskerne at «klasseforskjellene er svært store». Blant sønner og døtre av arbeidere hadde tidlig på 2000-tallet kun fem prosent oppnådd en mastergrad ved fylte 30. Blant barn av «akademikere, etc.» var andelen seks ganger så høy. Forfatterne noterer som overraskende at også foreldrenes inntekt har sterk betydning for oppnådd utdannelse. Tross Lånekassen er den «økende fra og med kullene født fra midten av 1960-tallet».

Når det gjelder klasseskiller i inntekt, finner forskerne «betydelige og stabile forskjeller» i verdens likeste land. Den dårlige nyheten for Morgenbladets lesere er at sønner av bedriftseiere gjør det klart bedre enn akademikernes avkom. I motsatt ende av samfunnsstigen viser det seg at også fattigdom og arbeidsløshet er
«klassespørsmål». Arbeidernes avkom rammes hardest.

Konklusjon: «Det er ikke en trend i retning av større likhet, slik det var håpet av de
sosialdemokratene som kom til makten i Norge i de tidlige etterkrigsårene.»

Tysk muslim fornærmet den kristne kultur

CDU-politikeren Aygül Özkan ville fjerne krusifikser fra tyske klasserom, men endte opp med å måtte be om unnskyldning, skriver Fritanke.

Krusifikser er utrolig nok påbudt i klasserommene i det overveiende katolske Bayern, mens i Niedersachsen er det vanlig med krusifikser i de katolsk områdene. Det mest oppsiktsvekkende er at dette skjer i et land med en så tung historisk arv som nettopp Tyskland (mens Italia ikke fikk skikkelig til dette med nazisme). Özkans synspunkter bygger dessuten på den tyske grunnloven.

Hun er sosial- og integrasjonsminister i delstaten Niedersachsen. Da er det kanskje ikke så unaturlig at hun tar tak i saker som angår likebehandling av religioner og etnisiteter?

Joda, Özkan er muslim av tyrkisk herkomst. Da er det kanskje ikke så overraskende at Westergaard, Tybring-Gjedde mfl er musestille. La meg også minne om at sveitserne stemte for minaretforbud.

Frp vil forby nasjonalflagget

Per Willy Amundsen sier at Frp går inn for å forbye alle prangende religiøse symbol i folkeskolen, f.eks. hijab eller jødekalott. Forbudet skal også gjelde kristne kors, sier Keshvari.

Både Amundsen og Keshvari er sikkert kjent med at det norske flagget består av det kristne korset (i blått) omgitt av hvitt og rødt. Frps lovforslag vil med andre innebære at barnehager og folkeskoler ikke kan heise nasjonalflagget, barnetoget 17 mai må dermed vifte med religionsnøytrale tekstilstykker f.eks. det franske flagget som har samme farger som det norske.

Frp vil ta i bruk det franske flagget på 17.mai.

Kristendommen - en smart, jødisk markedsføring

- Kristendommen lovte oppstandelse til alle, sier religionsforsker Dag Øistein Endsjø til Dagbladet.

Et godt salgsargument, altså. Det de kristne tilbød lignet tradisjonell, gresk tro på oppstandelse, og gjenkjennbarhet anses som en forutseting for popularitet. Den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus: Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Jødene hadde altså skapt en svært så salgbar spin-off av jødedommen.


Kremmertalent, har de, disse jødene.