Islamifisering og klassifisering

Offentlig debatt i Norge er sykelig opptatt av islam til fortrengsel for viktigere tema som økonomisk ulikheter. I Morgenbladet 29.juni anmelder Magnus Marsdal en ny bok om klasser og oppfatning av klasser, jeg sakser:

Kampen om klassifiseringene står om hele fortolkningen av samtiden og samfunnets
utvikling. De senere årene har klassifiseringer ut fra religion, nasjon og
kultur vunnet terreng. Jo mer de økonomiske forskjellene og konsekvensene av
finansmakten øker på, jo mer synes kulturaliserende diagnoser og ideer om
religionskrig å vinne terreng. Et norsk eksempel: Den etter manges oppfatning
klassepolitiske striden om velferdsstatlige rettigheter omtolkes av en tenker
som Aslak Nore til en integreringsdebatt om det flerkulturelle Norge.
(...)
Sammen med stipendiat Øyvind Nicolay Wiborg undersøker (professor) Hansen i
sitt bidrag «sammenhengen mellom klassebakgrunn og livssjanser, og i hvilken
grad betydningen av klassebakgrunn er endret over tid». Perioden er 1975 til
2008 og grunnlaget er registerdata for kullene født fra 1955 og fremover. Det
betyr data om yrke, utdannelse, inntekt med mer, for hver eneste person. Ikke
noe representativt utvalg. Alle skal med.

Når det gjelder klasseskiller i utdannelse, finner forskerne at «klasseforskjellene er svært store». Blant sønner og døtre av arbeidere hadde tidlig på 2000-tallet kun fem prosent oppnådd en mastergrad ved fylte 30. Blant barn av «akademikere, etc.» var andelen seks ganger så høy. Forfatterne noterer som overraskende at også foreldrenes inntekt har sterk betydning for oppnådd utdannelse. Tross Lånekassen er den «økende fra og med kullene født fra midten av 1960-tallet».

Når det gjelder klasseskiller i inntekt, finner forskerne «betydelige og stabile forskjeller» i verdens likeste land. Den dårlige nyheten for Morgenbladets lesere er at sønner av bedriftseiere gjør det klart bedre enn akademikernes avkom. I motsatt ende av samfunnsstigen viser det seg at også fattigdom og arbeidsløshet er
«klassespørsmål». Arbeidernes avkom rammes hardest.

Konklusjon: «Det er ikke en trend i retning av større likhet, slik det var håpet av de
sosialdemokratene som kom til makten i Norge i de tidlige etterkrigsårene.»