Med utgangspunkt i Kosovo-tragedien har man ikke noe historisk belegg for såkalt «humanitære intervensjoner», bare blandede tilfeller hvor det humanitære aspekt har fungert som motiv for maktanvendelsen. Debatten om det etiske og rettslige grunnlaget for intervensjoner er en debatt om viktige forutsetninger for norsk militært engasjement.
av Trond Furuhovde
kronikk i Aftenposten 19.juni 2000 (utdrag)
Man har spurt seg om rettferdigheten ved denne intervensjonen var på vår side. På den ene side en åpenbar frykt for ikke å opptre rettferdig, og på den annen side et sterkt ønske om å være med i det gode selskap. Det har åpenbart vært et problem at man ikke har funnet historisk belegg for såkalte «humanitære intervensjoner», bare blandede tilfeller der det humanitære aspektet har fungert som motiv for maktanvendelsen. Stater sender åpenbart ikke sine tropper inn i andre land bare for å redde andres liv. De har alltid andre motiver også.
I stedet taler man i dag om «robuste humanitære intervensjoner», noe som grenser til militær nihilisme. Den største feilen ligger selvsagt i den politiske bedømmelsen av maktanvendelsen, slik dette kommer til uttrykk hos oss.Våre politikere vurderer krig og krigshandlinger i etiske kategorier. De tror at det kan skilles mellom rett og urett i selve krigshandlingen. Livet er dessverre adskillig mer komplisert enn som så. Selv om vi ønsker å handle i medmenneskelighet, skjuler det seg, til tider, andre og mindre tiltalende trekk i vår gjennomføring av operasjonen. I ren redsel og raseri hender hender det at vi avdekker de avskyeligste sider ved vår natur. I forholdet til krigens kår er våre etiske forestillinger illusoriske. De tjener bare til å tildekke sannheten. Krig kjenner ikke menneskelige hensyn. De etiske normene er satt ut av kraft. Det er derfor naivt å forsøke å forklare sine handlinger med henvisning til høyverdige etiske motiver.
Det etiske ordforråd som har kommet til uttrykk av politikere og andre, går egentlig på tomgang uten noen som helst annen verdi enn den demagogiske. Frykten for hva som kan inntreffe, eller frykten for konsekvensene av ens handlinger, blir betegnet som moralsk klokskap. I Kosovo ble destruktive operasjoner og råskap betegnet som uttrykk for rettferdigheten. Vår tålegrense var overskredet, og forsoningslogikken var erstattet med en mer strafferettslig eller gjengjeldelsespreget logikk. «Dette kan vi ikke finne oss i lenger. Vi må gjøre noe!» Mediene og almenheten legger press på politikerne, som får store problemer med sitt lederskap. På den ene side må de demonstrere sin beslutningsevne og sin handlekraft. På den annen side skal de fremstå som moralsk troverdige.
Så langt bakgrunnen for, og oppfatninger av, den «militære humanismen». Viktigere enn å drøfte hvorvidt det var rett eller galt det vi lot oss drive inn i i Kosovo, er hvilke konsekvenser et slikt strategisk valg vil få for den fremtidige utformingen av vårt raserte nasjonale forsvar.
-------Se også Langelands kronikk i Morgenbladet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar