Professor Victor Norman vil ha en ny organisering av utbygging av stamveier i Norge. Han vil ha opprette et statlig selskap ala Avinor som får ansvaret for investering, drift og vedlikehold og som får anledning til å lånefinansiere anleggene. Norman klager blant annet over politiske spill i prioriteringer og kortsiktig finansiering over statsbudsjettet: "Det norske systemet for veiutbygging gir både feilprioritering og underinvestering."
Norman har gode poenger, men gjør det likevel for enkelt. Til syvende og sist er veibygging som så mye annet statlig tiltak et politisk spørsmål der prioriteringene ikke kan avgjøres av eksperter i et "Veibygging SF". Som en del andre økonomer har Norman en noe naiv tro på at det finnes en objektivt riktig prioritering, en formel som bestemmer hvor neste veikrone skal brukes. Jovisst finnes kost-nytte analyser, men brukt slavisk vil disse gi akkurat samme klatte-utbygging og voldsomt ujevn standard vi har nå. F.eks. E6 ved Dovre i Gudbrandsdalen har langt mindre trafikk enn E6 ved Tretten. Skal bredden på E6 skaleres etter trafikkmengden?
Å forutsette at det finnes en "objektiv riktig" prioritering er anti-demokratisk. Demokrati innebærer at politikerne vedtar prioriteringene. Problemet i dag er at vedtakene er små og kortsiktige. La politikerne vedta prioriteringer for store, langsiktige tiltak med definerte standarder, deretter kan de gi pengene til Vegvesenet. Stortinget kan f.eks. vedta at E6 Lillehammer-Trondheim skal ha minst 80 km/t standard innen 2020 i stedet for en rad bittesmå vedtak om f.eks. en rundkjøring på Sel eller en sving på Dombås.
Reality Be Damned
for én dag siden
