USAs Patriot Act kom i kjølvannet av 11. september, den medfører forbud mot å spre ideer som kan tolkes som støtte til terrorisme. I 2012 ble Tarek Mehanna dømt til 17 års fengsel for å ha oversatt en al-Kaïda tekst.
Les om de absurde beskyldningene mot Tjomlid.
Dette minner meg forresten om den gangen jeg var i clinch med Bjørn Stærk og han sendte en ytringsideologisk boomerang. Stærk drev med sitatfusk for at poenget hans skulle sitte (eventuelt forsto han ikke forskjellen på "medskyldig" og "moralsk medansvarlig"), og han bagatelliserte fascisme ved å kalle det "faktamisforståelse".
Kjetil Korslund mistet jobben som stortingsreferent, men angrer ikke på at han kalte AUF-leder Eskil Pedersen «barneofrer», melder Morgenbladet.
Bakgrunnen er en kommentar Korslund skrev på en "lukket" Facebook-side:
«Siste nytt fra Sentralkomiteen vedrørende Eskil Pedersens barneofring på Utøya: ’Han fikk ORDRE om å komme seg i dekning’. Hva skal man si til dette? Jo, Nürnberg-domstolen avklarte en gang for alle at det man FÅR ORDRE OM ikke nødvendigvis er det riktige å gjøre i en gitt situasjon. Hadde det vært noe tæl og ansvarsfølelse i Pedersen, hadde han gjort hva han kunne for å forsøke å redde livet til flest mulig. […] Pedersens feige og egoistiske opptreden, som sannsynligvis kostet flere unge AUFere livet, skal av Arbeiderpartiet dekkes over for enhver pris.»Dette likte Stortingets administrasjon dårlig og Korslund fikk ikke fornyet som engasjement.
Sommeren 1982 invaderte Israel det sørlig Libanon frem til Beirut. Med denne krigen tippet nordmenns sympati fra Israel til palestinerne. Kan det skyldes måten det ble rapportet på?
NRKs korrespondent meldte blant annet:
Nå er Libanon delt i to, erobret av Israel i sør og kontrollert av Syria i nord.Israel bedrev altså fæl erobring mens Assad bare bedrev ufarlig kontroll.
Det var ein rapport denne veka om at dei politiske forhandlingane for å fjerne terroristane frå Beirut ville ta 30 dagar. Eg erklærer herved at terroristane ikkje har 30 dagar på seg. (utskrift fra Begins pressekontor)Men på NRK Dagsrevyen hadde Begins uttalelse blitt til:
Statsminister Begin sa i talen til demonstrantene at palestinerne i Beirut har mindre enn 30 dagers frist på å forlate Libanon frivillig. Denne uka fikk vi høre fra USA at de politiske forhandlingene om å flytte palestinerne vil ta 30 dager. Jeg erklærer at palestinerne ikke har 30 dager på seg, sa Begin.I Dagsrevyen ble altså terrorister til palestinere. Er det rart nordmenn mistet sympatien med Israel når saken ble fremstilt slik?
Ideologien
bak volden på Balkan kom ikke fra politikere og hærførere. Kimen ble sådd av serbiske
intellektuelle, forfattere, prester, tv-personligheter og poeter, skriver Maren N. Olsen i Morgenbladet:
Intellektuelle skrev om de grusomme tyrkerne. Forfattere begynte å snakke om hvordan Kosovos muslimske albanere drev demografisk krigføring gjennom store barnekull. Det serbiske vitenskapsakademiet skrev et memoraadum der de påsto - utea fnugg av bevis - at albanerne begikk et «fysisk, politisk, juridisk og kulturelt folkemord» mot serberne i Kosovo.Leder ord til vold, er altså spørsmålet. Svaret er at i det minste bereder grunnen. Utviklingen på Balkan frem mot krigene 1992-1999 gir fint lite støtte til trykkokerteorien, snarer motsatt
Det ironiske er at mannen bak krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo ikke var noen hardbarket nasjonalist i utgangspunktet. En av hans politiske motstandere beskrev det slik: Milosevic besteg hesten den serbiske intelligentsiaen hadde salt for lenge siden. I disse dager står hans medsammensvorne, Radovan Karadzic, tiltalt for folkemord i Bosnia på begynnelsen av 1990-tallet. Dommeren la i forrige uke frem bevis for at Karadzic skal ha vært til stede på møter der det ble bestemt at «en tredel av muslimene skulle drepes, en tredel skulle konverteres til ortodoks kristendom, og en tredel ville flykte på egenhånd». Slik skulle Bosnia tømmes for muslimer.
Både Sveinung Rotevatn og Klassekampen ser det paradoksale i at
«høyretenkere som til vanlig smykker seg med titler som liberal og
liberalkonservativ har så vanskelig for å gi sin støtte til den lille
mannen Snowdens kamp mot verdens største statsmakt».
Det er snarere symptomatisk enn paradoksalt at høyrsiden i spørsmål om ytringsfrihet svikter når det virkelig gjelder. Folk som Snoen er store i kjeften når Oslos ordfører viser sympati med en mobbet minoritet. Snoen forsvarer den lettvinte og uvesentlige ytringsfriheten, den som handler om friheten til å være ekkel mot den minste gutten i klassen. Men når det dreier seg om kritikk av myndighetene, og spesielt kritikk av den allere største gutten i skolegården, ja da får pipen annen låt.
Kristian Tonning Riise poengterer at Snowden er en kriminell og forræder, og ingen helt. "Hvis Snowden var fra Venezuela hadde han vært Riises største helt", kan vi lese i kommentarfeltet. Når det gjelder Snowden blir disse Minerva-gutten plutselig forståelsefulle overfor USAs behov, de blir juridisk-formalistiske og de bagatelliserer - kort sagt blir pinlig servile. Formelt vurdert er sikkert Snowden en kriminell, men so what? Det var jo Dan Ellsberg også.
Det er i slike saker ytringsfriheten virkelig gjelder. Kampen om fri presse i Norge handlet nettopp om muligheten for å kritisere myndighetene uten fare for represalier. Derfor var da også de første avisene i Norge rene annonseaviser uten redaksjonelt stoff (slik navnet Adresseavisa stadig gjenspeiler).
"Ytringsfrihet" har som kjent blitt symbolsak der det ikke handler så mye om at man har noe vettugt å si, men det handler mye om at man signaliserer en selvrettferdig anti-politisk-korrekthet (som i praksis betyr innbitt skepsis til islam, muslimer og sigøynere som tigger småsjpænn). Når folk som Oddbjørn Jonstad har begynt å føre lister over folk som er mot ytringsfrihet, burde det ringe en bjelle, da er det mye som tyder på at "ytringsfrihet" er mistet sin mening. "Ytringsfrihet" har i praksis blitt et kodeord som egentlig betyr noe annet.
Symptomatisk i så måte er reaksjonen på Syse og Odinsakers ettertenksomme kronikk, da ropes det om sensur og elitisme.
Andre symptomer er dobbelmoralen som er særlig velutviklet i Frp:
- Vi er jo vant til skremselspropaganda, men nå har de gått for langt, sier stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug (Frp).
Eller dobbelmoralen som Kokkvold dyrket i sin tid.
En evig tilbakevendende myte er at mediene er venstrevridde. Men også her har høyrevinden god kraft i seilene, skriver Geir Ramnefjell i Dagbladet.
Bjørn Stærk har fått positiv omtale for sin nye bok (pamflett). Hyggelig det. Stærk er en sympatisk og tenksom kar, han er observant og har god teft, en original stemme i offentligheten. Men kan han virkelig stilles opp ved siden av John Stuart Mill? Hans analytiske skarphet kommer dessverre til kort for en slik hedersplass. Typisk i så måte er de selvmotsigelsene han rotet seg inn i da han blant annet angrep meg for å ha påpekt det åpenbare: at Fjordmann og en del andre debattanter bær et moralsk ansvar for å ha bidratt til ABBs ideer og verdensbilde. Man kunne nesten få inntrykk av at det å påpeke dette faktum var verre enn selve faktum. Hva er verst: Elefanten i rommet eller å si høyt at " det er en elefant i rommet"? Dette er ytringsfrihet praksis.
Ja, jeg beskyldte Bruce Bawer for "blod på hendene" (det er som det fleste vet en metafor). Men dette skjedde i en bestemt kontekst der Bruce Bawer selv skyldte på ofrene (norske politikere) for 22.juli. Den som spiller hardt, må regne med å bli taklet hardt. Dette er ytringsfrihet i praksis.
Bjørn Stærk kritiserte også de som har moralsk fordømmelse som ingrediens i offentlig debatt. Komisk nok var Stærks eget utfall full av moralsk fordømmelse. Forsøkte Stærk å gjøre seg selv til overdommer? Uansett er det symptomatisk for ytringsfrihetsideologene: Når ting blir ubehagelig blir de tause, unnvikende og dobbelmoralske. Ytringsfriheten er ubehagelig: Jeg vil ikke nekte noen å ytre seg, men jeg forbeholder meg retten til å kalle ting ved sitt rette navn når det er påkrevd - eller "moralsk fordømmelse" om du vil. Piss er piss også når det kommer fra stortingsrepresentanter på kronikkplass i Aftenposten. Stærks logiske surr skyldes muligens at han ikke ser forskjellen på debatter om fakta og debatter om verdier.
Generell hyllest av ytringsfriheten er store ord og tomme besvergelser, det er i hvert enkelt tilfelle ytringsfriheten må forsvares. F.eks. mot USAs sleipe angrep på Wikileaks, eller mot arbeidsgivere som straffer ansatte for varsling av kritikkverdige forhold, eller mot forsvarets totalt uakseptable overvåkning av journalister. Å være for ytringsfrihet er som være for frisk luft og fint vær.
Det største paradokset er imidlertid at "ytringsfrihet" har blitt kapret av de islamfiendtlige og brukes mest som påskudd til å mobbe muslimer i tillegg naturligvis den evinnelige sutringen om at de ikke kommer til orde.
- Det er helt vanvittig at folk skal gå med andre flagg enn det norske når vi
feirer vår nasjonaldag. Å blande inn 17. mai med ytringsfrihet og med demokrati, det er ikke det det handler om, sier Frps Aina Stenersen.
"Man haver et prinsipp til man skaffer seg et nytt" heter det visstnok. Frp står ikke tilbake for andre partier i så måte.
Aina Stenersen blir altså krenket av å se andre flagg 17. mai, den slags skal hun ha seg frabedt, eller for å si det med Siv Jensen (Frp):
Fornærmelsene, krenkelsen av rådende ideer og verdensbilder, har langt oftere brakt verden fremover.Muslimer må altså akseptere at Muhammed fremstilles som hund, men Frpere kan ikke akseptere andre flagg en det norske 17. mai.
Bent Olufsen mener Schjenken tok dekningen av Sofienbergpark-affæren for personlig.
Senere i retten skjelte Schjenken ut legen Mads Gilbert.
Argumentene fra Dagbladets advokat.
Flere av vitnene var inne på det opplagte: Pressens oppgave er å rapportere om hendelser, særlig når det dreier seg om å avdekke kritikkverdige forhold. I dette tilfellet var det en offentlig etat som ikke gjorde jobben sin, i tillegg var det berettiget mistanke om at rasistiske holdninger lå bak. Dette er åpenbart en sak for ytringsfriheten, mens tåkehoder på ytre høyre tror ytringsfrihet handler om retten til å sjikanere minoriteter.
For den som har glemt det: Farah fikk 300.000 i erstatning for varige men, Schjenken fikk 1 mill for "traumet" Dagbladet visstnok utsatte ham for.
Som politiker opplever man ofte at journalistene på forhånd har bestemt seg for hva som er fortellingen, skriver tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i Aftenposten.
1. Eritrea
2. North Korea
3. Turkmenistan
4. Syria
5. Somalia
6. Iran
7. Kina
8. Vietnam
9. Cuba
10. Sudan
Nei, dette er verstinglisten, ifølge Reporters Without Borders. Norge er derimot på en pinlig tredjeplass, ned to plasser, altså fortrengt fra førsteplass av Finland.
Hvem skulle tro at Norge tilhører elitelaget når man ser hysteriet på Minerva, man skulle nesten tro at Norge var en versting, ja at frontlinjen i kampen for ytringsfriheten går i Norge. Men da ser da den viktige kampen står i land som Kina (nær bunnplassering), Russland (148. plass, ned 6 plasser), Saudi-Arabia (163. plass), Palestina (143.plass, opp 7) eller Israel (112., ned 20 plasser).
Justisdepartementet misliker sterkt medienes søkelys på behandlingen av asylsøkere og deres søknader. Derfor inviterte statssekretær Lønseth til et seminar der han ba journalistene roe seg litt ned, skriver Michelet i Dagbladet.
Er det sant så er det selsomt. Det gjør ikke saken bedre at ingen (ja bortsett fra Michelet) gir Lønseth svar på tiltale. Hvor ytringsfrihetsfundamentalistene på Minerva? Jan Arild Snoen, hallo! Hvor er du Kokkvold? Alexandra Irene Larsen, halloooo!
Er det ikke særlig kritikk av myndighetene ytringsfriheten er velegnet for? Nei, de norske ytringsfrihetsfundamentalistene er mest opptatt av det ikke skal legges hindringer i veien for ytringer utformet med det ene formål å provosere en liten minoritet. Når myndightene forsøker å hindre kritikk av myndighetene, endog selveste Politidepartementet, da er de påfallende stille.
Azhar Ahmed, 20, of Fir Avenue, Ravensthorpe, West Yorkshire, was
found guilty in September of sending a grossly offensive communication. Ahmed said he did not think the message, which said "all soldiers should die and go to hell", was offensive. (BBC)
Ahmeds kommentarer ble skrevet på Facebook i forbindelse med at seks britiske soldater ble drept av en hjemmelaget bombe i Afghanistan.
Her hjemme ble som kjent bloggeren Eivind Berge frikjent for noe lignende fordi ytringene ikke var "offentlige".
Alexandra Irene Larsen kriver 12. oktober på kronikkplass i VG:
Ordførere, biskoper og andre har støttet muslimers demonstrasjoner mot påstått blasfemi, selv om volden i etterkant er det verden burde være mest bekymret over.Larsen avslutter med kronikken med:
Å stå imot ekstremisters forsøk på kontroll og innflytelse i Vesten, betyr langt fra at vi åpner opp for mobbing og hat. Privatlivets fred skal respekteres, og mobbing skal motarbeides, men denne debatten burde aldri bli gjort på vegne av og i samarbeid med salafister, islamister og muslimer som streber etter å bekjempe de samme verdier som hjelper dem til talerstolen.Larsen får det til å se ut som biskop Kvarme og ordfører Stang "samarbeider med" islamister eller opptrer på disse ekstremistenes vegne. Slik Larsen fremstiller det skulle vi nesten tro Kvarme (uten at han forstår det selv) er en marionett for islamofascister i Egypt eller Pakistan. En ytterst merkverdig fremstilling når faktum er at Kvarme deltok på en temmelig fredelig demonstrasjon med følgende ord:
Med denne fredelige markeringen ønsker vi å verne og styrke vårt fellesskap. Som troende forstår vi hverandre. Vi bruker vår ytringsfrihet i dag til å vise at vi må ha respekt. Lykke til med markeringen, sa biskop Kvarme i en appell.Kvarme uttrykker fellesskap og forståelse mellom kristne og muslimer (i Norge), han la vekt på fred og respekt, og den demokratiske retten til å bruke ytringsfriheten. Ekstremisme? Islamisme?
Ludvig Holberg harselerte allerede for nesten 300 år siden over dagens ytringsfrihetsfundamentalister og muslimfundamentalister, skriver Trygve Svensson (Klassekampen 10/okt):
Holberg sparket både mot «kietterne», altså gudsbespottere, og de såkalte «kiettermagere»: «En ivrig Kiettermager () haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.»Holberg pekte allerede den gangen på at man hisser seg mest opp over bagateller: «Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting». Svensson minner også Jyllands-Postens utsøkte dobbelmoral:
Det tjener ikke Jyllands-Posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen at det «ikke var noe leserne ville like» - men deretter gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.
Abid Raja har misbrukt ytringsfriheten til å fremme standpunkt som Christian Tybring-Gjedde ikke liker, skriver Tybring-Gjedde:
«på veien dit han nå har kommet, har han mobbet, såret og stigmatisert en rekke frihetselskende mennesker»Raja bør i så måte be om unnskyldning til alle frihetselskerne han har krenket, skriver TG.
Vi var ganske sikkert mange som da karikaturstriden sto på som verst syntes det var forsmedelig at forsvaret av ytringsfriheten ikke var en kamp om retten til å skille sannhet fra løgn, men om retten til å fortelle en dårlig bæsjevits, om og om igjen. Men slik var det altså.
