Kontorsjefisme i elitedivisjonen

Nils Rune Langeland sammenligner i Morgenbladet (17.des, ikke på nett) universitetet med en fotballklubb. Han påpeker det som burde være opplagt, men som dessverre ikke er det i dagens universitetsregime:

Kva er vi­kti­g for ei­t uni­versi­tet? Å få tak i­ d­ei­ beste forskarane, vi­nne om­d­øm­e og så trekkje ti­l seg m­ange god­e stud­entar – aller helst frå hei­le verd­a. Alt sam­an i­ ei­n sjølvforsterkand­e spi­ral. (..) Alt anna i­ ei­t uni­versi­tet er tilfellelege støttefunksjonar på li­ne m­ed­ sal av supporterutstyr.

Når selgere av supporterutstyr lønnes like godt og har mer de skulle sagt enn de beste spillerne er det opplagt for alle at fotballklubben er helt på jordet. I fotballens elitedivisjon er det ikke slik, men ved universitetet er dette den sørgelige tilstanden. Alskens kontorsjefer, smådirektører og andre dilletanter er mest opptatt av å telle binders og fylle ut skjema korrekt har blitt den nye avantgarden ved universitetet, selv om de knapt vet hva et universitet.

Langeland skriver videre:

Å by­te ut kun­n­skap med pedagogikk er­ eit av dei stør­ste tr­ugsmåla mot å bli eit univer­sitet. Her­ tr­en­gst det ster­k lut. Plumbo i r­øy­r­a for­ at kun­n­skapen­ skal fly­te fr­itt!
(...)
Dan­in­g er­ ikkje å in­n­studer­e positur­en­ av sin­n­elagsetisk vemod, men­ handfast innsyn­ i kun­n­skapen­s ar­kitektur­. Då fy­r­st skjøn­ar­ ein­ kor­ lite n­y­ kun­n­skap som faktisk fi­n­st.

Nettopp. Det er en misforståelse at universitetet er en pedagogisk institusjon, det er en kunnskapsinstitusjon. Pedagogikken er bare et hjelpemiddel. Studentene er voksne mennesker og trenger ikke barneskolepedagogikk.


Binderstellerne er universitetets nye stjerner.