Universitetet - en utrydningstruet art

I kjølvannet av Nedkvitne-saken og Pål Veidens kritikk av byråkratiseringen av akademia har det oppstått en viktig debatt om akademisk frihet, ytringsfrihet, folkeskikk og universitetets egenart.

I Morgenbladet 12.mars tar filosofiprofessor Serck-Hanssen til orde for en slags akademisk vær-varsom plakat, etter mønster av pressens plakat og selvjustis. Jeg er enig med historiker Fredrik Thue som mener dette er en interessant ide, men at et formalisert moralpoliti ikke er veien å gå. Thue understreker at mangel på kritikk er et større problem enn ufin oppførsel. Gi oss gjerne vær-varsom plakat som f.eks. kan introduseres i doktorgradsstudiet, men jeg er mer i tvil om det egner seg med en selvjustiskommisjon som PFU.

Universitetets husstalinist, det såkalte verneombudet Mette Børing, mener at det er arbeidsgiveren som må forvalte et slikt regelverk. Hun mener med andre ord at noen dilletantiske byråkrater skal overvåke professorene og slå til med harde disiplinærtiltak dersom f.eks. en kjønnsforsker kommer i skade for å bruke ord som "biofascist". Børing er helt på jordet. Biofascister er langt å foretrekke fremfor administrative stalinister som Børing.

Samtidig kan vi i DN (19/3) lese om administrativt personale som sutrer over at deres stemmer veier mindre enn professorenes ved valg av rektor. Hovedtillitsvalgt Ole Martin Nodenes mener endog at systemet er diskriminerende, at det henger igjen fra en annen tid. I følge Nodenes' logikk skal altså vaskehjelp og vaktmester ha like stor innflytelse på valg av rektor og styringen av Universitetet som professorene. Det er nå ca 3000 teknisk/administrativt ansatte ved UiO, ca 1500 fast vitenskapelig ansatte. Dermed kan flertallet i følge denne misforståtte demokratilogikken velge vaktmester Pedersen til rektor. Pedersen er sikkert en fin fyr, men har ingenting som rektor å gjøre.

Folk som Nodenes og Børing gjør sitt beste for å ødelegge universitet og omskape det til en pølsefabrikk der ansatte bukker og skraper for tilfeldige kontorsjefer. Javisst finnes det mange kompetente og samvittighetsfulle medarbeidere i administrasjonen, men de har ganske enkelte en helt annen rolle. De driver for det første forvaltning (saksbehandling) og skal derfor være lojale mot lover og regler. For det andre skal de være et støtteapparat for kjernevirksomheten (undervisning og forskning), selv om de dessverre (slik bl.a. Pål Veiden viser) skyver mer og mer administrativt dilldall over på de vitenskapelige. Vitenskapelig ansatte skal være lojale mot faget og vitenskapeligheten, dernest mot studentene. Dette innebærer faglig autonomi og frihet (og plikt) til å kritisere hva som helst.

Selve universitetsideen bygger på den faglige autonomien og den er i sin tur knyttet til de vitenskapelig stillingene, ikke de administrative. Derfor bør de vitenskapelige ha siste ordet i styringen av universitetet.


Universtetets frihetlige ide angripes av byråkrater, regelryttere og maktkåte dilletanter. Det er ille nok at vi må slite med dilletantforskere som Lorentzen.