Norske drapsmenn

I Kongo sitter to norske amatørsoldater dømt for drap. Norsk har nesten fremstilt dem som offer, selv om det slett ikke er godtgjort at de er uskyldsrene som nysnø.

Samtidig, i et annet fattig land: Norske soldater får ståkuk av å drepe. I motsetning til Taliban er våre gutter helter. I motsetning til israelske soldater er våre gutter helter, selv om de gjør akkurat det samme som de jødiske jævlene, her fra Seierstads anmeldelse av Anders Sømme Hammers bok:

Boken er en sjeldent kritisk beretning fra en som har fulgt de norske styrkene under deres engasjement, eller skal vi si krigføring, i Afghanistan. Den begynner og slutter med det Forsvaret helst vil tie om, drap av sivile. De norske soldatene gjennomhuller en mann på moped som ikke stanser til tross for at de roper til ham flere ganger. Kroppen hans tar av for kulene slik at den niårige sønnen bakpå kan klatre uskadd av den veltede mopeden. At mannen ikke oppfattet ropene ble hans bane. Slikt skjer i krig. Men saken for Sømme Hammer er at i norsk presse veier ikke liv likt. Sympatien er uendelig når norske liv går tapt. Når norske soldater har tatt liv, skal ofrene helst inn i vårt fiendebilde og presenteres som opprørere.

Spørsmålet er: Hvorfor hørte vi ikke mer om lille Khal Mohammad, mens tilsvarende episoder på Vestbredden smøres tykt utover alle forsider?

Svaret er naturligvis at norsk media går i takt og i flokk. Anders Sømme Hammer er viktige unntak. Vi trenger flere som ham, og, nei, vi trenger ikke mer av Rustad-rasismen.


«Norske soldater skjøt pappa»: Khal Mohammad (9) var vitne til at faren ble gjennomhullet av norske kuler. Han overlevde fordi farens kropp tok av for kulene.

Hvor kåte soldatene ble av denne drepingen sier historien ingenting om.