lørdag 7. mars 2009

Stalinisme på Universitetet i Oslo

UiO har avskjediget Arnved Nedkvitne (61 år), professor i middelalderhistorie. Denne oppsiktsvekkende saken har blitt forbigått i stillhet i offentligheten, den blir stort bare omtalt i korte NTB-meldinger eller i universitetsfikserte publikasjoner som Morgenbladet og Dag og Tid.

Nedkvitne er den første professoren på 200 år som har fått denne tvilsomme æren. Inntil for omtrent 20 år siden var professorene embetsmenn og dermed i praksis uoppsigelige. Professorenes sterke stillingsvern var et viktig grunnlag for den akademiske frihet: Professorene kunne forske, undervise og ha meninger uten å bli diktert av rektor eller regjering. Dette var også et viktig grunnlag for at universitetet har vært et sentrum for den frie tanke i samfunnet.

Professor Nedkvitne har etter alt å dømme oppført seg ubehagelig overfor kollegaer i lang tid, han har kort og godt vært et arbeidsmiljøproblem på instituttet. Samtidig springer etter alt å dømme hans oppførsel ut av en reell frustrasjon over forholdene på fakultetet og instituttet. Nedkvitne har kort og godt vært uenig i prioriteringer ved institusjonen og har følt at hans saklig godt begrunnede syn har blitt ignorert og at han blir overkjørt av en autoritær ledelse. Samtidig er det lite tvil om at Nedkvitne har til dels har oppført seg barnslig. Det er likevel vanskelig å forstå at dette kan være grunnlag for et så alvorlig skritt som avskjedd, det endatil i en institusjon som skal ha stor takhøyde.

Det er lett å ha forståelse for Nedkvitnes frustrasjon, akademia har jo blitt proppet med styringskåte byråkrater uten faglig tyngde og universtetsledelsen har blitt mer autoritær. Universitetsstyrene rundt om i landet har blitt fylt med næringslivsfolk som ikke har peiling på hva akademia dreier seg om. Styret i UiO stadfestet avskjeden av Nedkvitne, at den gamle Hydro-mannen Myklebust var med på dette er lett å forstå, men at Paul Chaffey, tidligere politiker i selve akademia-partiet SV, sluttet seg til er knapt til å tro. Nedkvitne er en fremragende fagmann, han er en populær og dyktig lærer og veileder, og er derfor arrogant med en viss berettigelse. Men det er oppsiktsvekkende at UiO ikke har maktet å løse dette på en annen måte.

En akademisk institusjon er ikke en motebutikk som skifter produkter og personale etter forgodtbefinnende. Akademia skal ha takhøyde både for uenighet og for sære vriompeiser, og fagligheten skal være ledestjernen. Professorer skal ha frihet til å mene det de vil, en professor som bare jatter med gjør faen meg ikke jobben sin. En fagperson på universitetet skal være lojal til vitenskapen og til studentene, ikke til ledere og institusjonens tilfeldig sammenraskede strategier - på mange måter burde derfor Nedkvitne være et forbilde. Avskjeden er oppsiktsvekkende fordi grunnlaget for å sparke Nedkvitne ikke er at han gjør jobben sin dårlig, tvertimot: Hans eneste synd er at han vært ubehagelig mot kollegaene og en sten i skoen for ledelsen.

Avskjeden er intet mindre enn en skandale. Det ser dårlig ut for norsk akademia når middelmådige byråkrater og ledere som ikke tåler å bli motsagt får herje som de vil.

2 kommentarer:

viddal sa...

I stedet for å kjempe for et fritt og anti-fascistisk universitet, velger studenter og andre bråkmakere å bruke tiåret til en reprise av okkupasjonsårene («krigen») i Norge, der de nå prøver å rette opp feil og unnlatelsessynder, som nå er lett å få øye på, i etterpåklokskapenes lys.

Men vi kan ikke endre 2. verdenskrigs gang idag.

Vi kan derimot kaste fascistene ved Universitetet, men det fordrer at vi kansellerer kveldens trening på tredemølle. Spørs om det blir noe av.

Admiral_Gringo sa...

Det ser dårlig ut for *hele fag-norge* når de middelmådige byråkrater og ledere som ikke tåler å bli motsagt får herje som de vil.

Det er liten plass igjen til folk i Norge med egne meninger, eller til sære vriompeiser som vi også kalles...(sukk)