Nedkvitne: Helt, idiot eller offer?

Universitetet i Oslo fikk rettens medhold i avskjedigelsen av professoren Arnved Nedkvitne. Det fastslo Oslo tingrett i går. Nedkvitne ble avskjediget fra stillingen etter et vedtak i fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultetet i februar i fjor. Vedtaket ble stadfestet av Universitetsstyret, skriver Aftenposten.

Som første professor siden 1970-tallet, fikk Arnved Nedkvitne (62) i fjor sparken fra Universitetet i Oslo. Ifølge Universitets informasjonsavdeling er det første gang i Universitets 199 år lange historie at avskjedigelse av en professor har havnet i det sivile rettsapparatet, skriver Dagbladet.

Da alle sakens fakta ble fremlagt i retten var det liten tvil om at dette ble konklusjonen. En ting er Nedkvitnes oppførsel overfor kollegaer (noe som bidro til en forverring av et allerede dårlig arbeidsmiljø), han unnlot også å stille i en rekke møter han var innkalt til. Nedkvitnes bidrag til forsuring av arbeidsmiljøet er en vurderingssak, særlig på bakgrunn av den akademiske friheten og den store takhøyden man skal ha på universitetet samt at han slett ikke var alene om å ødelegge arbeidsmiljøet. Det er imidlertid ingen tvil om at han ved i lang tid ikke å stille på møter unnlot å oppfylle sine plikter som tjenestemann - dette er klare fakta og da tar jussen over (her er det viktig å merke seg at det er UiO som har sparket Nedkvitne, retten bare konstaterer at avskjeden er lovlig).

Det er altså liten tvil om at Nedkvitne har oppført seg som en idiot, eller kanskje mer presist det vi vil kalle barnslig. Samtidig har hans frustrasjon og engasjement vært saklig begrunnet: Nedkvitne mente prioriteringene på instituttet var ukloke og han var kritisk til en del ansettelser. Han er dermed en helt som uredd har kjempet mot mektige motstandere.

Men Nedkvitne er på et vis også offer for et system som ikke makter å ordne opp i interne konflikter. Nedkviten må nærmest alene bære ansvaret for det råtne arbeidsmiljøet. Han er også offer for ledere som er for opptatt av å være sjefer: Akademia ledes ikke gjennom tilrettevising, advarsler, ordrer og irettesettelser. Ledere i akademia er bare tillitsvalgte og må oppføre seg deretter.

Dette siste er det grunnleggende problematiske ved Nedkvitne-saken: Den fastlåste situasjonen på Nedkvitnes institutt var tilsynelatende håpløs og avskjed var i følge retten en lovlig løsning, men presedensen som avskjeden skaper grenser til det skremmende. I ytterste konsekvens innebærer konklusjonen fra Oslo tingrett at universitetsadministrasjonen nå får et kraftig verktøy til å disiplinere brysomme professorer. Når professorer ikke danser etter administrasjonens pipe kan man bare hinte om Nedkvitne-dommen for å minne professorene om hvem som egentlig bestemmer. Er det virkelig noen som gidder å bli professor når man må regne med å bli "ledet" av en eller annen halvstudert dilletant med kontorsjeftittel? Er det virkelig noen som gidder å bli professor når rektor lar McKinsey definere hva som er godt universitet? Implikasjonene av Nedkvitne-dommen er et angrep på selve universitetsideen.
-------------

Jon Hustads referat (Dag og tid 22.jan) fra rettssaken er ubetalelig:

Eit av vitna var hovudverneombod Mette Børing, som har ansvar for om lag 170 verneombod. Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite. Problemet var ytringsfridomen, kunne Børing fortelja. «Dei tilsette på HF sjikanerer kvarandre under dekke av fagkritikk», hevda ho og kunne fortelja at verneomboda hadde laga ei liste til HF-tilsette over ord dei ikkje kunne nytta, men at det ikkje hadde hjelpt. «Så no lagar vi ei liste over ord som er lovlege.»

Og Hustads konklusjon:

To vitne var likevel særmerkt aggressive og påståelege, det før nemnde verneombodet Børing og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe. I deira verd var det rett og slett ikkje rom for avvik. Men det svakaste vitnet var truleg Ellingsrud, som knapt hadde andre tankar enn dei Bjørneboe hadde framført. At dei tilsette ved UiO valde denne mannen, seier mykje om tilstanden i norsk akademia. Men så har dei vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir avgrensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.

Utan særleg intern motstand har UiO vorte eit vernepliktig vedheng til ein omseggripande klientstat. Vi er alle offer no. Bortsett frå dei som har råd til skulepengar ved Yale.

Hustads tidligere artikkel om saken, Astrid Melands kommentar.



Humboldt-universitetet i Berlin.