Høyre er ikke et høyre-parti

Høyre er ikke lenger et høyreparti skriver professor Einar Lie i DN 29.des 2009:
-----------

Næringslivspartiet som er blitt borte

Etter at Høyre er ferdig med jubileumsåret 2009, har vi ikke lenger noen partier som ligger konsekvent til høyre for SV i nærings- og finanspolitikken, skriver Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo.

For dem av oss som er interessert i de lange utviklingstrekkene i norsk økonomisk politikk, har 2009 hatt mye å by på. Finanskrisen er ikke det eneste. Midt i den mest omfattende resesjonen siden mellomkrigstiden har partiet Høyre stillferdig hatt sitt 125-årsjubileum. Gjennom jubileumsåret har partiet foretatt en dreining bort fra gamle og dypt befestede holdninger i den økonomiske politikken. Dreiningen har skjedd så stille og stykkevis at få, kanskje ikke engang partiets ledelse, har fått med seg betydningen av hva som har gått for seg.

Som næringslivsparti har Høyre gjennom hele sin historie hatt en pragmatisk profil. Partiet var for stor næringsfrihet, og gikk inn for en forsiktig og nøktern statshusholdning. Som embedsmennenes parti under og etter innføringen av parlamentarismen i 1884 led Høyre likevel ikke av noen statsskrekk.

Omkring forrige århundreskiftet følte mange skipsredere og storindustrialister seg mer hjemme i partiet Venstre. Det gjorde også de mest ideologisk orienterte økonomiske liberalister. Venstres problem var at også de mest reguleringsivrige og moderniseringsskeptiske hadde tilhold i dette partiet. Konsekvensen var formelle og reelle splittelser i flere omganger. Delingstruselen eksisterer ikke lenger for dette partiet, den som i dag skulle prøve å dele Venstre, må i så fall være uhyre stø på hånden.

Konsekvensen for det politiske landskapet var at Høyre fra mellomkrigstiden av fikk en utvilsom rolle som de næringsdrivendes og bedriftsledernes parti. Ingen andre partier hadde en like stor andel av ledere i næringsliv og selvstendig virksomhet plassert i sine fremste valgte verv: Gjennom Høyres første 100 år svingte andelen valgte representanter fra næringslivet innenfor et bredt belte mellom 25 og 50 prosent.

Helt invadert av næringslivsinteressene ble partiet likevel aldri. Det gamle embedsmannspartiet tok også opp i seg kulturkonservative politikere med uten særlig interesse for økonomiske spørsmål. I synet på finanspolitikk og næringspolitikk fikk man likevel et tett sammenfall mellom vurderingene som preget Høyres politikk, og de som rådet blant næringslivets menn og organisasjoner, som også leverte tunge finansielle bidrag til partiet.

Sammenlignet med andre vesteuropeiske land, tildels også i våre skandinaviske naboland, har norsk økonomisk-politisk debatt i lange perioder vært preget av lite avstand og få sterke motsetninger.

Etter at Arbeiderpartiet la til side mye av sin klasseorienterte konflikttenkning i møte med krisen på 1930-tallet, ble det partiets mål å skape sysselsetting og velstand gjennom økonomisk vekst. Det partiet som før ville ha størst mulige lønnstillegg til dem som sto det nær, lønnsarbeiderne, ble i regjeringsposisjon mer bekymret for at lønnsoppgjørene skulle svekke konkurranseevnen. Høyre var "motpartens" parti. Men bekymringene i de to partiene var ikke veldig forskjellige. En for slepphendt finanspolitikk eller for store lønnstillegg ville ta jobbene og lønningene fra Arbeiderpartiets kjernevelgere, og profitten og bedriftene fra Høyres viktigste støttegrupper.

Om avstanden mellom Høyre og Arbeiderpartiet ikke alltid var stor i næringspolitikk og finanspolitikk, var den veldig viktig:

• Arbeiderpartiet har i forhold til LO og sin venstrefløy vært avhengig av ikke å havne på "gal" side av Høyre. Partiet har for eksempel vært livredd for å støtte reguleringer i arbeids- og næringsliv som er blitt oppfattet som mer næringslivsvennlig eller arbeidstagerfiendtlig enn Høyre står for.
• Tilsvarende har Høyre aldri kunnet føre en politikk for høyere skatter enn Arbeiderpartiet. Høyres rolle har vært å rope høyt når Arbeiderpartiet har vært lettsindig med skattebetalernes penger, eller spilt ut sin styringsiver i forhold til næringslivet generelt eller enkeltbedrifter spesielt.
  

Tilsammen utgjorde partiene det som gjennom flere tiår ble omtalt som en "ansvarlighetens akse" av embedsmenn som satt sentralt i utformingen av norsk økonomisk politikk. De to partiene markerte stadig skarp uenighet, men fant normalt tilbake til posisjoner der de sikret en fortsatt vekstkraft i landets økonomi, og de støttet indirekte opp om skillelinjene de begge var avhengig av både i posisjon og opposisjon.

Så langt fortiden. Vi har de siste årene fått flere varsler om at endringer ville komme. Et næringspolitisk tegn kom høsten for fire år siden, da Norske Skog i sin visdom fant ut at selskapet skulle legge ned en tradisjonsrik fabrikk midt i valgkampen. At Arbeiderpartiet i opposisjon protesterte kraftig, var som forventet. Men også Høyres næringsminister gikk voldsomt ut, med forslag om tiltak og trusler mot Norske Skog, som radikalt skilte seg fra Høyres næringspolitiske arv.

Et finanspolitisk varsel kom på landsmøtet året etter. Erna Solberg forklarte da at Høyre måtte ble mer aktiv i de gode sakenes tjeneste, og ikke oppfattes som et kaldt "kalkulatorparti". En av fortidens menn, Kåre Willoch, repliserte tørt at man måtte være veldig god i hoderegning for å føre økonomisk politikk uten å bruke kalkulator.

I år har avvikene fra etablerte prinsipper blitt så mange at prinsippene vanskelig kan sies å eksistere. I 2009 forlot regjeringen handlingsregelen, og fremtredende økonomer spår at den skal få problemer med å komme tilbake til de vedtatte prinsipper. Høyres verbale bidrag, gjennom finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner, var lenge å kritisere regjeringen for å sitte med hendene i fanget, og ikke strekke seg langt nok. Da alle tiltakene lå på bordet i februar, mente Høyre at det fortsatt var behov for å bruke noen milliarder til.

Næringspolitisk innledet Høyres førstekandidat i Sør-Trøndelag valgkampen med å kreve at regjeringen brukte sin eiermakt for å hindre DnB Nor i å rasjonalisere i hennes hjemfylke. Det gamle Høyre kjempet gjennom tiår en innbitt kamp for å hindre staten i å bruke sin eiermakt i selskaper som også har private aksjonærer. At tradisjonelle prinsipper ble snudd på hodet, ble bekreftet da andremann på samme liste mente at regjeringens passivitet skyldes at ledelsen i landets største bank hadde altfor gode kontakter i Arbeiderpartiet.

Høsten bragte med seg en rekke nye saker. Da regjeringen fjernet avgiftsfritaket på biodiesel et subsidium med tvilsomme positive effekter på klimaet, men utvilsomme negative effekter på statsfinansene protesterte Høyre like høyt som SV ville gjort hvis partiet hadde vært i opposisjon.

Og da Jens Stoltenberg antydet at regjeringen måtte gjøre noe med sykefraværet, presenterte Høyre en rekke punkter med gode ønsker om bedring, men hverken med krav om handling eller særlig konkrete eller kontroversielle egne forslag.

Kjernen i problemkomplekset er det som trolig er verdens rauseste sykelønnsordning, innført av Arbeiderpartiet under mye indre tvil i 1977. Den indre tvilen eksisterer fortsatt, og den kom til uttrykk noen uker etter Høyres ikke-innspill i debatten, da en tidligere sentral statsråd fra Arbeiderpartiet tok til orde for at arbeidstagere burde belastes en del av korttidsfraværet. Siden ble det stille.

Det er særlig oljepengene som har gjort det vanskelig å forsvare konservative og liberale dyder i økonomisk politikk. Men også Fremskrittspartiets suksess har utvilsomt bidratt til å drive Høyre fra gamle finans- og næringspolitiske skanser. Dette partiet har aldri systematisk ligget til høyre for en rød-grønn regjering, men vært litt her og der, enten vi snakker om it-Fornebu, kjøp av Aker Solution-aksjer, eller langt rausere bruk av oljepenger på store og gode tiltak i offentlig sektor. Nå som professor og eksstatsråd Victor Norman har kommet til at Fremskrittspartiet egentlig har rett og gledesdrepere som Sigbjørn Johnsen tar feil når det gjelder handlingsregelen, blir det neppe enklere å holde noen kalkulatorskanse innad i Høyre.

Til forklaringene på tidens glideflukt hører også at Høyre nå rekrutterer forskjellig fra gamle Høyre til sine valgte posisjoner. Ingen i dagens ledelse - Erna Solberg, Jan Tore Sanner og Erling Lae - har røtter i bedriftsverdenen. I den stortingsgruppen som i mer enn 100 år hadde en rekordstor andel representanter fra posisjoner i norsk næringsliv, kan vi, med litt godvilje, telle en snau håndfull representanter med tilsvarende bakgrunn blant de 30 sittende representantene.

Veien til sentrale posisjoner i Høyre går i dag ikke gjennom posisjoner i produksjonslivet, men gjennom Unge Høyre, kommunepolitikken og offentlig sektor.

Mens vi historisk interesserte kan fordype oss i de lange linjene, kan de med større sans for det dagsaktuelle reflektere over betydningen av at det i dag ikke synes å eksistere noen konsekvent finanspolitisk eller næringspolitisk opposisjon til høyre for SV.

Dette er kanskje ikke noe stort problem i Høyre selv. Men det vil ha konsekvenser for politikken. Fra en koalisjon av rød-grønne partier kan vi ikke vente reformer eller innstramninger som plasserer seg på "gal" side i markeringssaker i næringspolitikken, i arbeids- og trygdelivet, og i utbyggingen av offentlig sektor.

Vi går dyre tider i møte.