Overbetalte ledere

Lønn og lønnsomhet
av Lucian Bebchuk (Harvard), Martijn Cremers (Yale) og Urs Peyer (INSEAD).
(DN 25.jan 2010)

Lønn og lønnsomhet henger sammen, men ikke slik man skulle tro: Eierne får lite når toppsjefen får mye.

Nå pågår det en debatt om forholdet mellom nivået på topplederes og arbeidstagernes lønn. En slik debatt er nyttig, men det er også svært interessant å se nærmere på hvordan lønnsutbetalingene fordeles blant lederne i et selskap.

Vi har nylig gjennomført en undersøkelse der vi studerte utbetalinger til toppledere i amerikanske børsnoterte selskaper. Disse selskapene er pålagt å offentliggjøre kompensasjonspakkene til fem av sine høyest lønnede ledere. Vår analyse var konsentrert om
konsernsjefens del av de samlede utbetalingene til de fem høyest lønnede.

Noe av det vi fant, var at konsernsjefene får mer penger enn før. Ikke bare har den totale
utbetalte summen til de fem høyest lønnede økt, men konsernsjefens andel av denne er blitt større. Den gjennomsnittlige andelen som går til toppsjefen, er omtrent 35 prosent, slik at toppsjefen får omtrent dobbelt så mye som hver av de fire andre lederne.

Videre fant vi ut at konsernsjefens andel henger tett sammen med mange aspekter ved selskapets drift og lønnsomhet.

For det første skaper selskaper der konsernsjefen får en høy andel av kompensasjonen, mindre verdier for sine investorer. Sammenlignet med industriselskaper, har disse selskapene lavere kapitalverdi på markedet sett i forhold til den bokførte verdien. Forholdet mellom markedsverdi og bokført verdi er et standardmål på hvor effektivt selskaper bruker kapitalen sin, og kalles
«Tobins q» av økonomer.

Videre har vi funnet at selskaper som gir en høy andel til konsernsjefen, ofte er mindre
innbringende. Overskuddet (før skatt) er ofte lavere, sett i forhold til eiendelene.

Hva er det så som gjør at disse selskapene gir lavere verdiskaping for investorene?

Vi fant ut at konsernsjefens andel ofte henger sammen med forhold som ofte gjenspeiler
problemer med eiernes styring av selskapet:

• For det første er det slik at selskaper med høy lønnsandel til konsernsjefen ofte gjør dårlige oppkjøp.
• For det andre er disse selskapene mer tilbøyelige til å belønne «flaks», forhold som ikke henger sammen med sjefens prestasjoner. Økonomer anser slike flaksbaserte kompensasjoner som et tegn på styringsproblemer.
• For det tredje blir høye andeler til konsernsjefen forbundet med mindre ansvar for dårlig prestasjon.
• Til slutt er det slik at disse selskapene oftere gir toppsjefen opsjoner som viser seg å komme på gunstige tidspunkt.

Hva kan forklare dette mønsteret? Noen konsernsjefer kan ta en høyere andel enn de andre fordi de har evner og muligheter de fire andre ikke har. Men en konsernsjefs mulighet til å ta en veldig høy andel kan også gjenspeile uberettiget makt og innflytelse over selskapets beslutninger. Isåfall kan en høy andel av kompensasjonen til konsernsjefen bety at et selskap har problemer med styringen.

Vi må imidlertid understreke at selv om det ofte er en sammenheng mellom konsernsjefens
lønnsandel og styringsproblemer, er det ikke slik at dette gjelder alle slike selskaper. I mange tilfeller vil det heller ikke være gunstig å senke toppsjefens andel, fordi andelen er optimal.

Men det må sies at våre undersøkelser har vist at høy lønnsandel til konsernsjefen kan være et av de mindre utydelige tegnene på at eierne har problemer med styringen av et selskap.


----------------
Konrads kommentar:
"uberettiget makt og innflytelse over selskapets beslutninger" betyr i klartekst at lederne bestemmer sin egen lønn og i verste fall korrupsjon.



SLIPS OG PENGER. En konsernsjefs mulighet til å ta en veldig høy andel kan gjenspeile uberettiget makt og innflytelse over selskapets beslutninger, i følge Bebchuk, Cremers og Payer.