Privatlivets ufred

At framtredende politikere ikke ser forskjell på det private og offentlige rom er begynnelsen på slutten på det liberale demokratiet, skriver Erling Dokk Holm i Dagbladet Magasinet 6.febr 2010 (sakset ordrett).

Arbeiderpartiets nestleder og parlamentariske leder Helga Pedersen har gått i krigen for å forsvare innføringen av EUs datalagringsdirektiv. «Når jeg går på Karl Johans gate en fredagskveld, blir jeg observert av politiet. Årsaken er at jeg i deres øyne er en potensiell bråkmaker. Det kan man hevde er et brudd med rettsstatens prinsipp om at man er uskyldig til det motsatte er bevist», sa Helge Pedersen til Dagbladet 14. november i fjor.

Artig nok er dette sitatet et forsvar for at Norge skal innføre EUs datalagringsdirektiv, og her sidestiller Helga Pedersen arkivering av våre individuelle trafikkdata med politiets nærvær på Karl Johan. Argumentasjonen viser at Pedersen ikke opererer med en forskjell mellom private og offentlige rom, og noen vil kanskje unnskylde henne og si at hele konseptet med et sterkt skille mellom offentlige og private sfærer blir nedbrutt av teknologien.

Bare se på mobiltelefonen. Den er symptomatisk for hva digital teknologi innebærer. På ett nivå er den ekstremt privat; jeg kan prate med hvem som helst hvor som helst. Samtidig legger jeg etter meg «elektroniske spor» overalt der jeg går. Teknologien gjør at man kan følge med på hvor jeg går og står, og hvem jeg prater med og når jeg gjør det.

Det som nå skjer er at mye av dagens digitale overvåking formaliseres og utvides ved at det er flertall i det norske Stortinget for å innføre EUs datalagringsdirektiv. Det går i korthet ut på at opplysninger om bruk av såkalte trafikkdata fra elektronisk kommunikasjon må lagres i minimum seks måneder, maksimum 24 måneder. Det betyr at dato, klokkeslett og lengde på en samtale eller oppkobling blir arkivert, samt hvilke nummer og adresser som har hatt kontakt med hverandre. Hvor jeg er når jeg ringer fra min mobiltelefon blir også lagret. Hva jeg skriver i e-posten og sier i telefonen, blir derimot ikke arkivert.

Helga Pedersen mener jeg må finne meg i direktivet fordi det gjør det enklere å bekjempe visse former for kriminalitet, og fordi Norge blir relativt sett mer attraktivt for en del kriminelle når andre land innfører direktivet. Hadde hun ført diskusjonen på det grunnlaget alene kunne jeg har lyttet til henne med en form for innlevelse. Imidlertid mistenker jeg at hun og Arbeiderpartiet - og de andre som er for direktivet som Høyre og Frp - heller ikke har noen videre tro på at offentlige rom og private rom er vesensforskjellige.

Når Helga Pedersen tror at politiet står på Karl Johan en lørdagskveld fordi de betrakter deg og meg som potensielle lovbrytere, da har hun ikke skjønt at politiet er der for å vise at Karl Johan - også en lørdagskveld - er et offentlig rom. I et offentlig rom har vi alle adgang, uansett rang og økonomi, men det fordrer at vi innordner oss noen sosial normer, og en haug med regler. Vi kan være oss selv, men vi må ta hensyn til de andre. Det politiet gjør ved sin tilstedeværelse er å understreke den offentlige karakteren ved gaterommet. De demonstrerer at visse typer atferd som aksepteres privat, ikke ønskes her. Når folk tyller i seg mye alkohol sier vi at «de legger hemningene til side», med andre ord så slutter de å respektere de sosiale normene. Fylla har en tendens til å gjøre folk veldig private.

Mitt liv på nettet, eller i mobiltelefonen, er derimot privat, også uten tilfang av alkohol. Jeg ønsker rett og slett ikke at andre skal vite hvem jeg har snakket med, hvor jeg var når jeg gjorde det, eller hvilke internettsider jeg besøker. Det er helt basale elementer i forsvaret for mitt personvern, og dessuten blir min integritet som samfunnsborger trukket i tvil på en måte som er i konflikt med de demokratiske idealene jeg tror på. Dessuten tror jeg - med godt belegg i historien - at det som kan misbrukes av informasjon vil bli misbrukt.

I Helga Pedersens hode er forskjellen mellom offentlige og private sfærer utslettet. Det er sannsynligvis den eneste løsningen for en som nekter si om det finnes en absolutt grense for hvor langt overvåkingen kan gå, eller om det er slik at teknologiens potensial er lovverkets egentlig ideal?


-----------
se Liberalerens kommentar.