Særinteressepartiene

Kjetil Wiedswang skriver i DN 18.febr at Sp og Krf er de eneste særinteressepartiene i Norge, altså partier som fremmer sine klienters interesser.

Dersom det finnes særinteressepartier må det per definisjon finnes allmenninteressepartier. Wiedswang gjør altså et klassisk forsøk på å holde liv i myten om at noen partier (særlig Sp og Krf) er særinteressepartier, mens de ikke nevnte partiene (Ap og H f.eks.) de må være allmenninteressepartier. Dette er mildt sagt tynt.

Et partis oppslutning bygger jo ofte (kanskje alltid) på at partiet er en kanal for å fremme bestemte interesser. Dermed er alle partier særinteressepartier. Forskjellene er hvor godt partiene klarer å fremstille sin egen agenda som "allmenninteresse". Ap (og SV) er et særinteresseparti for offentlig sektor. Høyre er et særinteresseparti for rike folk. Frp suksess bygger på at det favner et bredt spekter av særinteresser, så bredt at partiet er konstant selvmotsigende. Venstre er antaklig det minst interessebaserte partiet, oppslutningen er deretter. Krf er et særinteresseparti for kristenkonservative langs det bløde bibelkyststripe, og dette er jo en flokk som blir stadig mindre. Kanskje de burde satse på å bli et generelt moral-konservativt parti for å appellere til konservative muslimer og andre som ikke er utpreget kristne?


Høyre et særinteressparti for folk med mye penger, lite solidaritet, og en kledelig dose anstendighet.