Korrupsjon på norsk

Norge er heldigvis ganske ukorrupt i internasjonal målestokk. Monsterdebatten har imidlertid avdekket et problem med det norsk demokratiet: De regulerende myndigheter sitter på fanget til dem som skal reguleres. Professor Gunnar Eskeland og Christian Andersen ved SNF skriver i DN 19.aug:

Det ubesvarte spørsmålet er om nordmenn og turister nå er rike nok og interesserte nok til ikke å ville ha master og ledninger i synsfeltet. Det har de ikke vært: Norske kraftinteresser har i et århundre bygget omtrent det de ønsket seg av overføringslinjer.

Det er et politisk og institusjonelt spørsmål hva vi skal unngå av miljøødeleggelser: det vil være vinnere og tapere, statsmakt kan og vil brukes. Hvis Hardanger hadde vært en suveren stat ville linjen kreve en betydelig pengeoverføring fra det tenkte Austlandet. Mye annet ville da vært annerledes.

En gjennomgang ved SNF av analysen bak konsesjonssøknaden viser forståelse for at mange konsekvenser ikke prissettes, men er kritisk til at man ikke har presentert alternativer - trasvalg og sjøkabel, eksempelvis - på en sammenlignbar måte. Kvalitetssikringsprosessen, med forbedret metodikk for offentlig investeringsanalyse kom dessverre ikke til anvendelse i saksbehandlingen ved nettforsterkning for Bergensområdet.

Institusjoner og armlengdes avstand er viktig. At politiske myndigheter ikke har avkrevd Statnett og NVE en klar presentasjon av alternativer kan synes som et mysterium.

Det kan se ut som at Olje- og energidepartementet har akseptert at dette ikke er et spørsmål om penger, at det er noe vi må ha, at det ikke finnes alternativer, og at det haster.

I så fall har våre sentrale myndigheter latt seg diktere av de interessene de er satt til å styre. Da har vi ikke bygget tilstrekkelig distanse til sektorinteressene. Utfordringen med at regulerende myndigheter kommer for nær, og "fanges av de regulerte" (såkalt regulatory capture) er velkjent i økonomi og statsvitenskap.

Etter syttitallets Mardøla og Alta aksjoner var ikke det politiske og institusjonelle landskapet helt det samme. Ikke engang staute kraftinteresser kan få alt øyet begjærer. Men bransjen ble neppe servil og underdanig. Det er fortsatt en viktig problemstilling om energisektoren - petroleum inkludert - står for nær hjertet i den norske statsmakten.

Dessverre var den viktigste endringen som fulgte heller politisk enn institusjonell. Markedsbevisste politikere fikk erfare at det kan koste dem dyrt om de ikke stiller krav til en sektor med betydelig - og velfortjent - respekt og støtte i Norge. Denne sårbarheten ser vi i sommerens monsterdebatt: all verdens argumenter kan brukes for å fremtvinge en snuoperasjon nettopp fordi politikerne ikke har hatt et godt grunnlag fra uavhengige faginstanser.

Innføringen av kvalitets-sikringsregimet viser forøvrig at utfordringen ikke er begrenset til energisektoren.

Institusjonshistorisk har vi hatt konflikter om kraftutbygging i Norge, og disse har gitt oss prosedyrer med veiing av miljøkonsekvenser. Men disse prosedyrene har lagt mye ansvar i hendene til utbygger, Norges Vassdrags- og Energidirektorat, og Olje- og Energi Departementet.

Det kan hende dette er tilstrekkelig til å gi armlengdes avstand og en balansert behandling. Men debatten og snuoperasjonen rundt Hardangermastene tyder på at tilliten til en slik avstand svikter.

Det fascinerende med denne saken er at løyve til å sette opp de omstridte mastene var et rent administrativt vedtak i NVE, en underordnet etat, statsråden/energidepartementet var bare siste instans. Det var altså ingen politisk behandling. Satt på spissen kan altså byråkratene i NVE, som sitter på fanget til Statnett, Statkraft og Statoil, utforme norsk naturvernpolitikk på egen hånd. Dette er den norske formen for korrupsjon.


På 11.plass. Fortsatt rom for forbedring.