Gaza-konvoien: En varslet konfrontasjon

Natt til 31.mai ble skipene i Gaza-konvoien (Gaza flotilla) bordet av israelske soldater. Bordingen skjedde i internasjonalt farevann og en rekke sivile tyrkere ble skutt og drept. De kraftige reaksjonene på Israels brutale fremferd var berettiget både moralsk og folkerettslig. La oss et derfor legge den moralistiske reaksjonen til side et øyeblikk og i stedet se på de realpolitiske aspektene av denne konfrontasjon som faktisk var temmelig forutsigbar.

En slik varslet konfrontasjon er typisk eksempel på det spillteoretikerne kaller chicken game (feigingspillet). Streik er et annet eksempel. To biler på kollisjonskurs er det klassiske eksempel: Den som først psyker ut og svinger unna er en feiging (og taper), dersom ingen svinger unna taper begge (de frontkolliderer). Spørsmålet blir altså hva de to partene ville vinne eller tape ved å vike eller kjøre på.

1. Israels perspektiv
Fra Israels perspektiv er landet i en krigssituasjon med Hamas og har dermed (mener Israel) moralsk og juridisk rett til å innføre en marineblokade av Gaza.* Mer konkret henger blokaden nært sammen med at Hamas kidnappet den israelske soldaten Gilad Shalit og nekter å slippe ham fri. Dette er også helt forutsigbart på bakgrunn av Israels politikk om aldri å etterlate egne soldater bak fiendens linjer. Fra Israels perspektiv var dermed Gaza-konvoiens forsøk på bryte blokaden en støtte til deres fiende, Hamas. Innrikspolitisk ville det dermed vært et stort prestisjenederlag å slippe konvoien gjennom. Samtidig ville det være et internasjonalt prestisjenederlag å arrestere sivile skip med en rekke kjente og prominente personer om bord (endog skip fra Tyrkia, Israels eneste venn i den islamske verden), selv om dette ville ha mindre å bety for relasjonen til USA. Fra den israelske regjering og miliæres perspektiv var bording av skipene det minste av to onder, på kort sikt i det minste.

2. Gaza-aktivistenes perspektiv
I motsetning til Israel definerer aktivistene konvoien som fredelig nødhjelp.** De hadde en klar strategi om opptre ikke-voldelig,*** men samtidig presse seg langt inn i Gazas farevann som mulig ved den uunngåelige konfrontasjonen med Israels marine. Derfor var det viktig å ikke "psyke ut" for tidlig. Aktivistene må ha forstått at de hadde temmelig liten sjanse til å slippe gjennom. Det måtte altså være selve den ikke-voldelige konfrontasjonen som var strategien. Ved fylle skipene med nødhjelpsvarer og fremstående personer fra en rekke land (endog fra Israel), ville konfrontasjonen avsløre Israels politikk og opinionen ville få øynene opp for den absurde og tragiske situasjonen. Denne gevinsten ville de (som i et klassisk chicken game) bare oppnå ved å provosere Israels militære til handling. Det tragiske utfallet av bordingen gjorde paradoksalt nok gevinsten større for aktivistene (og dermed for gazittene).

Konklusjon
Spillet er imidlertid ikke symmetrisk. Israel har den fysiske overmakten, men taper prestisje uansett hvordan de håndterer situasjonen - Israel har rett og slett malt seg opp i et hjørne. Aktivistene har lite å tape så lenge Israels marine ikke skyter for å drepe. Jo mer våpen og blod, desto mer sympati vinner aktivistene. Det å fylle skipene med sivilister og fremstående personer fra en rekke land er en genistrek: Det gir konvoien stor oppmerksomhet, det blir mange taleføre vitner til Israels handlemåte og begrenser Israels handlingsrom (Israel er allerede i ferd med å miste støtten fra Tyrkia). Jo flere skip som sendes, desto vanskeligere blir det for Israel å bruke rå makt.

I sum kan altså slike konvoier overraskende nok vise seg å være den beste måten å løse opp den fastlåste situasjonen. I allefall 1000 ganger mer effektivt enn å boikotte israelske appelsiner. Men å sende skip fra Iran (Israels hovedfiende) kan bli en bomerang. Selv om aktivistene har gode intensjoner kan de i sin iver lett havne i seng med ekstremister som Hamas, slik Bjørn Gabrielsen påpekte.

*De færreste tar seg bryet med å påpeke at Egypt (som har grense mot Gaza) bidrar til blokaden. Selv president Abbas er sjøblokade er OK, et perspektiv han deler med en flere arabiske ledere i området.

**Mat og medisiner slipper gjennom, så denne framingen er en tilsnikelse som blir adoptert av vest-europeisk media.

***Dog noe uklart om de tyrkiske aktivistene i IHH hadde andre planer.


Vareleveransen var underordnet, konfrontasjonen derimot.