Pliktens gleder

Knut Rød ble frifunnet i den første rettssaken mot ham (1946) med seks mot én stemme. Retten uttalte:

[…] på grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at den tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten, bortsett fra jødeaksjonene, betegner som bagatellaffærer, finner retten godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeid til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i forsetlig forbrytelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud og må således bli å frifinne.

Saken ble behandlet i lagmannsretten for annen gang i 1948. Igjen ble Rød frifunnet, og denne gangen var beslutningen enstemmig. I lagmannsrettssaken i 1948 var paragrafene om ulovlig frihetsberøvelse utelatt fra tiltalen. Nå ble Rød bare tiltalt for det mest alvorlige forholdet, bistand til fienden i henhold til § 86, et punkt det var langt vanskeligere å få ham dømt for.

I mai 1948 ba Rød om å få tiltre den stillingen han hadde hatt ved Kriminalpolitiet i 1940, men Oslo politikammers ansettelsesråd besluttet enstemmig å si nei. Røds advokat, Leif Rode, anket denne avgjørelsen inn for Oslo byrett, som slo fast at Rød kunne gjeninntre stillingen som førstebetjent ved Aker – nå Oslo Politikammer. (...) Høyesterett bekreftet byrettens dom. Rettens formann fant ikke at «Knut Rød etter loven har stelt seg ‘so andsynes okkupasjonsmaktene eller hjelperane deira, eller bar seg so unasjonalt åt på andre måtar, at han ikkje er verdig til å halde fram i stillingi’».

Rød arbeidet i 34 timer i strekk de døgnene arrestasjonene foregikk. Ingenting tydet på at han gjennomførte sabotasje eller en «gå sakte-aksjon» for å hjelpe jødene som skulle arresteres, selv om han senere hevdet å ha handlet etter beste evne.

En av Røds kollegaer som ble sitert i lagmannsrettssaken i 1946, hevdet at man måtte regne med at alle jøder ble varslet og at tiltalte, Rød, var sterkt imot aksjonene. Et annet vitne underbygget utsagnet: «[…] om aksjonene den 26. november ga tiltalte selv XX beskjed dagen forut og mente å kunne gå ut ifra at de aller fleste ble varslet» (L-sak 4094). Hvis Rød var mot aksjonene, gjenspeilet det seg imidlertid lite i hans handlinger. Ingen massevarsling kan ledes tilbake til aktører i Statspolitiet verken 26. oktober eller 26. november.

-------
Utdrag fra Kopperud og Levin: Da norske jøder ikke fantes, Nytt Norsk Tidsskrift, nr 3, 2010.

Se også Aftenposten.


Leopold Meyer Rothmann.