Slemmismen og mørkeloftet

Valget er over, men det er verdt å hente frem innlegg (som jeg dessverre har oversett) av sosialantropologen Runar Døving (tidligere kronikk om det samme). Han advarer i Aftenposten (8.sept) mot Frp:

Det er påtagelig at et parti med klare liberale prinsipper går inn for kollektiv skyld og ansvar. I partiets program står det: «Fremskrittspartiet tar sterkt avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion eller etnisk opprinnelse. [¿] Mennesker eksisterer først og fremst som enkeltmennesker, og ikke som en kollektiv gruppe. Den enkelte har forstand og fri vilje, og må derfor ha styringsrett over sitt eget liv».

Rune Gerhardsen markerte seg tidligere med kritikk av snillismen, og har nå øyensynelig tatt det endelige steget over i slemmismen.

Apropos nr 2: Morgenbladet har denne uken et portrett av den mosegrodde Sigurd Skirbekk*, sosiologen som søker å gi den etnisk rene nasjonalstaten en akademisk begrunnelse. Professor Skirbekk er en helt for Storhaugs Human Rights Service, Rustads document.no og Anfindsens honestthinking.no så vel som av Hanne N. Herland - det er grunn til skepsis når han omfavnes av "mørkeloftet". Kanskje Skirbekk selv befinner seg på mørkeloftet?

I følge Morgenbladet hevder Skirbekk:

1) Et forsvar for befolkningssammensetningen slik den er. Multikulturalismen skaper svake fellesskap og svake samfunn, mener han. Limet som binder sammen blir for tynt. Han snakker om samfunnets «sammenhengskraft». Friheten og likheten blir ivaretatt av liberalister og sosialister, men få refererer til forutsetninger for brorskap. Det er her Skirbekk mener det nasjonale prinsippet om «sammenhengen mellom politiske og kulturelle grenser» kommer inn. Innvandring blir en utfordring for dette, fordi det blir færre felles referanser, mer som skiller. Det truer også viljen til å finansiere velferden som et spleiselag. «Det er neppe tilfeldig», sier Skirbekk, «at mange taxisjåfører med utenlandsk bakgrunn har vist en begrenset solidaritet med skatteoppgaver».

2) Et forsvar for kjernefamilien. [...]

3) Et forsvar for nasjonalstaten. I boken Nasjonalstaten. Velferdsstaten grunnlag skriver Skirbekk at det er for lite forsvar for nasjonal kultur i Norge. «Lite av mediestoffet etterlater en stolthet over nasjonen». 17. mai-talene, som tidligere tematiserte kamp og plikt («Norge er vårt og det forplikter») består nå, mener han, av alminnelige «gratulerer med dagen». Elitene – de som jobber i media eller akademia – er ofte «detasjerte» og har en «ironiserende holdning til det norske». Nasjonen er en moralsk enhet «utviklet gjennom en mangesidig tusenårig historie», men nå blir nasjonalstaten rakket ned på. En løs nasjonal identifikasjon vil lett gå sammen med egoisme, heller enn med en global solidaritet. Alternativene til nasjonalstaten blir luftige prosjekter. Noe større finnes ikke – menneskerettighetene er i dag en form for «religion», en vinnernes justis uten allmenngyldig appell. EU vil aldri kunne få nasjonalstatens kjennetegn og funksjoner, global solidaritet er for svakt. Skirbekk mener det bare er nasjonalstaten som kan være en fullgod velferdsstat.

På overskriftsnivå er dette gode gamle nasjonal-konservative standpunkt. Eller forsøker Skirbekk bare å gi rasismen vitenskapelig legitimitet? Skirbekk er øyensynelig bare en sur gammel mann som ergrer seg over Norge ikke er som da han vokste opp, men nå har han altså blitt in blant unge frustrerte menn.

Har så Skirbekks argumenter noe for seg? Nasjonalstaten er en tilfedig størrelse, og argumentasjonen for at Norge er naturlig og selvsagt enhet holder ikke. Den selvtilfredse ideen om nasjonal stolthet og fortreffelighet er farlig og forfeilet. Skirbekk har muligens et poeng i at solidaritet og tillit bygger på et kulturelt fellesskap, i det minste en felles offentlighet. Men Skirbekks analyse er for enkel fordi han synes å anta at innvandrere og deres etterkommere ikke deltar i denne offentligheten, at norskiser og pakkiser befinner seg i fullstendig adskilte sfærer. Folk er ikke statiske slik Skirbekk synes å anta. Pakkisene har blitt en selvsagt del av offentligheten: Tommy Sharif er sleivkjeftet som Sponheim, Hadia Tajik er en god Ap-apparatchik, og Abid Raja er pratemaskin som Dørum. Men de er ikke først og fremst pakkiser, de er hhv forretningsfolk, politikere og karriereadvokater.

Skirbekk har antakelig rett i at oppslutningen om velferdsstaten vil være sterkest når vi opplever et fellesskap, en følelse av å være i samme båt. Men jeg tror han tar feil når han formoder at denne fellesskapsfølsen forutsetter at vi har samme hudfarge, samme religion og heter Hansen, Jensen eller Urbekknesliheim til etternavn. Fellesskapsfølelsen er jo noe som skapes og nasjonsbyggerne på 1800-tallet var seg dette bevisst, fellesskapsfølelsen er ikke en statisk størrelse. Skirbekks tilhengere bidrar på sin side til å undergrave fellesskapet ved stadig å omtale de andre som gruppe, som anderledes, folk som ikke hører til her.

*Må for all del ikke forveksles med filosofiprofessor Gunnar Skirbekk.