Hege Storhaugs samlede krangler

Noen utgir debattbøker, Hege Storhaug har i følge Klassekampens anmelder gitt ut en samling av gamle krangler hun ikke blir ferdig med. Hege Storhaug er best når hun påpeker enkeltes til tider ensidige fokus på positive sider ved innvandring, men som faktabok faller «Rundlurt» ettertrykkelig igjennom, i følge Anne Britt Djuve (forsker i integreringspolitikk ved Fafo).

Her er hele anmeldelsen i Klassekampen (5.sept):
--------------

Hard front
Polarisert: Storhaug ønsker seg mer åpenhet. Får hun det på denne måten?
AV ANNE BRITT DJUVE

Bøker om innvandrings- og integreringsdebatten er i ferd med å bli en egen sjanger i Norge. Ottar Brox ga ut sin «Jeg er ikke rasist, men –» allerede i 1991. Samme år kom Rune Gerhardsens «Snillisme på norsk». Senere har blant annet Unni Wikan, Inger Lise Lien og Anniken Hagelund kommet med sine bidrag. Amal Adens og Gerhard Helskogs nokså ferske bøker om integreringspolitikken behandler tilgrensende emner.

Et fellestrekk for disse bøkene er at de på ulike måter tematiserer hvordan oppfatninger av moral og «snillhet» har påvirket norsk innvandrings- og integreringsdebatt. Storhaugs siste bok skiller seg markant ut fra dette selskapet. I «Rundlurt» er budskapet at bevisst manipulasjon og dumskap fra «makten» – definert som toppolitikere, akademia og media – tilslører virkeligheten og ødelegger mulighetene for å diskutere de egentlige problemene.

Hege Storhaug er sint. Hun er sint på grunn av det hun beskriver som bevisst tilsløring av ubehagelige sannheter om dårlig integrering generelt, og (enkelte) muslimers kulturelle praksiser spesielt. Dessuten er hun sint fordi hennes bidrag i debatten ikke har fått den plass og oppmerksomhet hun synes de fortjener. Boka er på sitt beste i påpekningene av (enkelte) journalisters, politikeres og akademikeres til tider ensidige fokus på positive sider ved innvandring.

De detaljerte beskrivelsene av e-postutvekslingen med Aftenpostens debattredaksjon om tidspunktet for publiseringen av leserinnlegg, er betydelig mindre interessante. Man skal også være spesielt interessert for å orke å finlese de nokså omstendelige beskrivelsene av Human Rights Services (HRS – stiftelsen Storhaug er informasjonsleder for) ulike innspill til og disputter med andre navngitte aktører i debatten. Det er lett å få sympati for Storhaugs raseri når det retter seg mot de overgrep som begås mot jenter og kvinner i muslimske miljøer. I denne boka er dette engasjementet mindre framtredende enn tidligere; publikasjonen har snarere preg av å være et utvalg gamle krangler som Storhaug ikke er ferdig med.

Som faktabok faller «Rundlurt» ettertrykkelig igjennom. Sannhetsvitnene er blant annet to anonyme saksbehandlere i UDI som har fortalt Storhaug at virkeligheten er mye verre enn selv hun hadde forestilt seg. En ikke navngitt ekspert har regnet på innvandrerregnskapet for henne. Eksemplene på bevisst tilsløring som presenteres lar seg vanskelig verifisere, og bildet som tegnes av integreringsdebatten er nokså ensidig. Problematiske sider ved innvandring og integrering har tross alt vært tematisert før. Innimellom presenteres også analyser som er i overkant paranoide. Hypotesen om at Europas sosialister og kommunister trengte en ny offerklasse etter Berlinmurens fall i 1989, og derfor valgte seg ut muslimene, virker nokså søkt. Storhaug mener også at oppfatningen om at islam betyr «fred» er en bevisst feilinformasjon som er spredd med den hensikt å forskjønne islams sanne natur. Storhaug fastslår at islam betyr «underkastelse». Et raskt søk på internett viser flere kilder som peker på at «fred» og «underkastelse» har samme rot på arabisk. Både muslimer og ikke-muslimer kan vel ha ulike motiver for å vektlegge den ene betydningen framfor den andre. Uansett er det å håpe at det er praksis og ikke etymologi som er viktigst for opinionen.

Det siste kapittelet i boka er viet en blanding av islamkritikk og polemisering for retten til å bedrive slik kritikk. Storhaugs hovedbudskap er at islam er gjennomgripende kvinneundertrykkende, og dessuten har trekk som hindrer kritikk og endring. Framstillingen underbygges med en rekke (i et likestillingsperspektiv) opprørende sitater fra Koranen og episoder fra Muhammeds liv. Man undres likevel på om det ikke finnes eksempler både fra historien og blant moderne muslimske kvinner (og menn) som tyder på at en viss endring er mulig.

Konspirasjonsteoriene til tross; Hege Storhaug føyer seg inn i gruppen av debattanter som ønsker seg større åpenhet og flere kritiske stemmer i den norske integreringsdebatten. Spørsmålet er om denne boka har potensial til å bidra til dette, eller snarere viderefører det Ottar Brox i 1991 identifiserte som en skismogenetisk debatt: En debatt der motpartens argumenter oppfattes som så ekstreme at det bidrar til ytterligere avstandtaken og polarisering.




Storhaug har gitt ut sine uavsluttede krangler i bokform.