Mens noen blåbloggere sutrer over valgresultatet og finner ikke noe annet å skylde på enn en "urettferdig" valgordning, finnes det folk som løfter blikket og tar tak i mer grunnleggende utfordringer ved demokrati, valgkamp og den politiske offentligheten.
Klassekampen tok knekken på Lars Sponheim, og Kyrre Nakkim sporet av resten av valgkampen, skriver Rossavik i Morgenbladet:
Kommentatorene er heldigvis en politisk mer sammensatt gjeng. De finnes på begge sider av det politiske midtskillet. Likevel viser de mest brukte og toneangivende av dem en påfallende vilje til å gå i takt, i hvert fall om store saker. De er alltid enige om hvem som vinner og hvem som taper, og om hvordan begivenheter skal forstås. Hvorfor er de det, de som står fritt til å mene? Her er paradokset: de er redde for å gi uttrykk for noe som kan oppfattes som en (politisk) mening. Da er det tryggest å holde seg i flokken, og ta retning etter bjellesauen.Rossavik påpeker også at avisen DN ikke følger strømmen, de er ikke smittet av nakkimismen. Her må jeg være helt enig med Rossavik. Landets viktigste fritenkere er i DN. Ja, og i Morgenbladet naturligvis.
Muligens enda viktigere er de sakene som systematisk ble ignorert i valgkampen, Morgenbladets Maria Reinertsen: "Hva skal skje med Svalbard når kullgruvene tømmes? Hvor mye skal en uføretrygdet få i pensjon? Og hvem skal ha rett til å bli mamma. Det er slikt en ikke snakker om i valgkampen. De sakene som ingen ønsker å profilere seg på, men som venter på dem likevel. Sakene der det ikke vil være noen brutte løfter å mase om, fordi det aldri er lovet noe. De som ligger og godgjør seg i Brussel eller i et offentlig utvalg."
De store valgtaperne (og da tenker jeg ikke på Sponheim som skrumpet sammen som en badetiss) er saker som personvern, nå kan Ap og H rotte seg sammen og gjennomføre kontroversielle tiltak.
Apropos: Se også Guardians omtale av et debattprogram.Tidligere omtale av nakkimismen:
Her
Og her
Lysbakken og Røe Isaksens profetiske artikkel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar