Hvem svikter de fattige barna?

Under Erling Laes ni år som byrådsleder er antallet fattige barn i Oslo blitt fordoblet. I 2000 var det 7.364 fattige barn i hovedstaden. Etter ni år med blått byråd og med Erling Lae som byrådssjef, nærmer tallet seg 16.000. Kun fire av byens 15 bydeler har lavere andel fattige barn enn landsgjennomsnittet. Dette skriver Dagsavisen. I samme artikkel kan vi lese at andel fattige barn i Norge har økt fra 5 % i 2000 til 8 % i 2006.

Dagsavisen forsøker (ikke overraskende) å gi H/Frp-byrådet i Oslo skylden. Det blir for enkelt all den tid utjevningstiltak først og fremst skjer gjennom statlige tiltak, kommunene er begrenset ansvar og mulighet på området. Den sittende rødgrønne regjeringen har heller ikke bekjempet fattgidommen slik de lovte. Det burde være et paradoks at de røde er mer opptatt av å flå de rike enn av å hjelpe de fattige. Det burde også være et paradoks at Høyre-folk som Hegnar og Geelmuyden ser dette bedre enn Kristin Halvorsen.

Skattesystemet kan være et sted å begynne. Det må bli slutt på den meningsløse subsidieringen av selveiere på bekostning av leietakere, med Aps hjelp er boligskatten utformet slik at de fattige subsidierer de rike. Minstefradraget på skatten må økes vesentlig slik at det blir mer attraktivt å jobbe og slik at de fattigste sitter igjen med mer (dette er et forslag fra Unge Høyre). Dessverre er høyresiden mest opptatt av få bort formuesskatten, en av de få skatteformene de rikeste ikke klarer å vri seg helt unna.

Egenandeler på offentlige tjenester er fornuftig for å hindre overforbruk, men et kronebeløp svir mer for de som har minst - her må det tenkes nytt. Utgifter til tannlege må voksne selv betale (i motsetning til annen legebehandling som i praksis er gratis), dette kan bli uforholdsmessig dyrt for de fattigste - også studenter kan slite med å betale tannlegeregningen.

Slik kan vi fortsette. Listen er lang og svakhetene i virkemidlene skyldes nesten alltid uvakre kompromisser om skatt og trygd. Det viktigste er likevel at vi innser at vi til og med i Norge har fattigdom. Enslige forsørgere, rusmiddelmisbrukere og innvandrere er særlig utsatt. For innvandrere handler det om språk, utdanning og arbeid.

Høyresiden vurderer politiske tiltak etter hvordan de behandler de sterkeste blant oss. Ettertiden vil imidlertid dømme oss etter hvordan vi behandler de svakeste.


De fattige i Norge er ikke så lett å få øye på. Her fra Baku.