søndag 30. mai 2010

Vilks, Westergaard og hyklerne

Ytringsfriheten

av Jan Guillou

Kunstneren Lars Vilks kaster seg over de lettkrenkede tullingene.

Størst av alt akkurat nå er ikke kjærligheten. Størst av alt er ikke engang ytringsfriheten. Størst av alt er kunstneren Lars Vilks’ ytringsfrihet idet han anstrenger seg til det ytterste for å terge på seg og forulempe så mange troende muslimer som mulig.

I hvert fall om vi skal tro de svenske borgerlige avisenes leder- og kulturskribenter, som mannssterkt slutter opp om Vilks’ siste påhitt: Å framstille homser i aksjon, iført masker som skal forestille profeten Muhammed. For denne morsomheten, som av alle steder fant sted på universitetet i Uppsala, ble Vilks stanget i brystet av en selvutnevnt forsvarer av islams aller helligste.

Nok et framskritt, nok en seier for ytringsfriheten.

Men selv om Vilks har ubestridt ytringsfrihet, kan ikke hans ytringer unntas kritikk. Denne grunnleggende misforståelsen sprer seg nå som politisk høysnue på leder- og kultursidene i den ivrigst krigsliberale pressen.

For eksempel hevder de to redaktørene for høyreavisene Neo og Axess at enhver som kritiserer Vilks, «velger å komme de skrålende islamistene i møte» (i Dagens Nyheter, 18. mai). Redaktørene har satt opp en liste over publisister som skal ha gjort seg skyldig i slik skjensel. Brennmerking altså, et forsøk på å skremme folk til taushet.

Jeg vil derfor frekt utnytte min egen ytringsfrihet, som verken er mer eller mindre verdt enn Vilks’ frihet, til å påpeke et par ting. Lars Vilks’ oppfatning at det «er for mange muslimer i Sverige» og hans uttalte hensikt – å «lære muslimer demokrati» – rommer en forakt som bør vise oss at det er Vilks selv som har en lekse å lære. Og i sin påberopelse av brei folkelig støtte river Vilks av seg sitt kunstneriske fikenblad:

«Jo, jeg får støtte fra mange hold. Vi må huske at ute i folkedypet råder en sterk fremmedfiendtlig stemning det sjelden blir snakket om. Men den er der, og derfor får jeg selvsagt heiarop fra den kanten.» (Expressen, 18. mai).

Sverigedemokraterna, hvis politiske styrke Vilks åpenbart overdriver, er altså på hans side. Sammen med Sveriges liberale skribenter. Dermed har Vilks lykkes med sin strategi, som er like smart som den er kynisk. Trikset hans er forbløffende enkelt:

Han har systematisk gått løs på dem det er lettest å krenke, og som også lettest lar seg krenke: En liten minoritet av hysterikere, tullinger og arbeidsløse tenåringsgangstere blant den drøye halvmillionen innvandrere og svartinger som både sverigedemokrater og liberale kulturskribenter slurvete nok føyser sammen under betegnelsen «muslimer».

Selvsagt ville 99,9 prosent av disse menneskene aldri ha kommet på tanken om å stange ned Lars Vilks, og langt mindre true med å drepe ham eller forsøke å brenne ned huset hans.

Likevel er andelen hysterikere og tullinger noe høyere blant «muslimene» enn for eksempel blant folk fra Skåne. Det har sin enkle og konkrete årsak. Blant skåninger finnes ingen folk med krigstraumer, ingen flyktninger som venter på en beskjed om liv eller død, oppholdstillatelse eller gjenutsendelse til Iran. Blant skåninger er følelsen av å være diskriminert relativt sett ubetydelig. Skåningene er ikke arbeidsløse, fattige eller språklig handikappede, og de blir ikke utsatt for hatkampanjer fra lumske, små politiske partier.

Det er derfor lite sannsynlig at man skal kunne bli stanget ned av en skåning. Det er derimot mer sannsynlig at folk som ikke kan forsvare seg verbalt, vil bruke råtne tomater i stedet for ord, eller faktisk stange noen.

Kjernen i Lars Vilks prosjekt er altså at han langer ut mot mennesker som er så svake at de ikke kan forsvare seg med ord, ytringsfrihet meg her eller der. Hyklersk kaller Vilks dette en test av ytringsfrihetens grenser. Ifølge denne politiske strategien, som ble oppfunnet i Danmark, må ytringsfrihetens grenser alltid testes på muslimer. Til tross for at vi allerede vet svært godt at slike grenser ikke finnes.

Altså er prosjektet feigt.

Dersom Lars Vilks ønsket å teste ytringsfrihetens og kunstens grenser i et demokratisk samfunn, burde han for eksempel begynne å hetse homsebevegelsen. Eller tegne artige tegninger der kjente kulturjournalister framstilles som pedofile.

Da ville han verken blitt stanget ned på universiteter eller drapstruet per telefon. Han ville derimot blitt revet i stykker av en ødeleggende kampanje på avisenes kultur- og ledersider, siden angrepet i dette tilfellet ville ha vært rettet mot «muslimenes» rake motsetning: de mest taleføre og velformulerte.

Lars Vilks’ ytringsfrihet ville da ha vært like stor som under hans nåværende streben for å håne de maktesløse. Så er det da ikke ytringsfriheten som er problemet, men den politiske moralen.

------------
Klassekampen, 29.mai 2010 (via Brumlebass)
gjengitt uten tillatelse

svensk versjon i Aftonbladet.

4 kommentarer:

brumlebass sa...

Flott!

Konrad sa...

Racist comments are not accepted.

mohammed sa...

Den rød-fascistiske Viking romantiker KGB-Jan Guillou er enig med Konrad Brumlebass .

Ikke særlig uventet at spyttslikkerne finner hverandre .


Si meg hvem dine venner er og jeg skal fortelle hvem du er .

http://www.expressen.se/kultur/1.2046158/bjalke-i-ogat

När PKK attackerade en armépostering och dödade elva soldater strax före midsommar krävde nationalisterna i parlamentet undantagstillstånd i den kurdiska delen av landet. Erdogan svarade lika drastiskt: ”Vi ska dränka dem i deras eget blod, vi ska utrota dem till siste man.”
Han är inte den förste premiärministern som talar om utrotning. Men alla vet att utrotning inte är någon lösning, för den har redan inträffat, inte bara en, utan fyra gånger.

De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn!” (Salme 83,3-5)

”Israel er den siste etterligning av Satan, og først når den er fjernet, vil islam overta verden” (Khomeini)

Konrad sa...

Sjarmtrollet "Mohammed" på ferde. Kanskje du kan prøve å stille opp en argumentasjon neste gang, istedet for å ramse opp ukvemsord?