Pressen og dens talsmenn brisker seg stadig med ytringsfriheten, gjerne i de mest pompøse ordelag. Kritikk av pressens egen virksomhet er derimot ikke så populært. I fjor ga den evige kritiker, journalistikkprofessor Rune Ottosen*, ut boken VG, Saddam og vi (IJ-forlaget). Ottosens gjennomgang av VGs dekning av USAs innmarsj i Irak viser eksempler på at amerikansk propaganda gjengis som reportasje og at militære fiendebilder reproduseres i nyhetsformidlingen.
- Norsk krigsjournalistikk er for lite prinsipiell, ikkje minst i handteringa av folkeretten, sa professor Rune Ottosen til Klassekampen, og får støtte av sin svenske kollega Stig Arne Nohrstedt:
- Det handlar om ei grunnleggjande innstilling til korleis ein handterer «psyops» og korleis ein taklar maktpersonar som påstår at krigshandlingar er legale, når folkerettseksperatar påstår det motsette.
Peter Raaum i Dagbladet (22.nov 20009) mener at Ottosen bare bedriver etterpåklokskap og dessuten har skrevet konklusjonen først. Utover Raaums sure kommentar har det vært forbausende stille.
Se ellers: Media på marsj, og Ottosens tilbakeblikk på tidligere kriger.
*Hans far, Kristian Ottosen, var motstandsmann og satt flere år i konsentrasjonsleir.
Ytringsfriheten skal da ikke misbrukes til å kritisere media, må vite.
4 kommentarer:
Det var et større problem at norske medier ikke forstod, og ikke gjorde noe for å forstå, hvorfor USA og Storbritannia gikk til krig i Irak. Ikke forstå som å være enig, men forstå som å besitte kunnskap om hva hensikten og motivasjonen var.
Ja, det også.
Hensikten og motivasjonen var å fjerne en trussel - en kar med masseødeleggelsesvåpen som kunne nå f.eks Storbritannia på 45 minutt.
Synes dette kom ganske klart fram - ikke minst gjennom uttalelser fra de ledene politikere i disse nasjoner.
At denne begrunnelsen var bare tullball visste vi både før og etter invasjonen.
VGs journalistikk i denne perioden var pinlig.
Alle visste det, men Blair og Bush lot som ingenting.
Legg inn en kommentar