Selv- og andreransakelse

Bjørn Stærk har i Humanist levert en tiårsrapport. Naturligvis en del å pirke på, men egentlig intet mindre enn glitrende - redelig, udogmatisk, innsiktsfullt og kunnskapsrikt. Anbefales.

Bjørn Stærk skriver bl.a. om uhensiktsmessige fakta:

“Løsningen var å avlede enhver diskusjon om norske muslimer til å i stedet
handle om norsk rasisme og norsk islamfobi. Det viktigste var ikke hva som var
sant, men hvordan uhensiktsmessige påstander kunne tenkes å misbrukes av den
indre rasisten som gjemmer seg i oss alle. Antisemittisme blant muslimer? Et
uhensiktsmessig emne. La oss heller snakke om islamfobi.”

Dette er en god observasjon av en øvelse jeg selv bedriver jevnlig. Selv om Stærk har helt rett i at dette og ulike avledningsmanøvrer på er en feig og svak argumentasjon, så står jeg likevel oppreist. Hvorfor? Javisst finnes mange kritikkverdige forhold i øst og vest.

Men problemene med den isolert sett relevante kritikken er mange: “Fakta” er ikke alltid fakta (løse påstander og ville overdrivelser florerer og man ser etterhvert et mønster i hvem som strør om seg med dårlig belagte påstander), fakta og “fakta” inngår i en politisk agenda som handler om å sanke stemmer (og i langt mindre grad om å bedre forholdene for utsatte grupper), fokus på islam/muslimer er helt ute av proporsjoner, de kritikkverdige forholdene som fokuseres overskygger langt viktigere saker (som utstengelse fra arbeids- og boligmarked, livsstilsykdommer etc).

Jeg snakker gjerne om ubehagelige fakta, men da innenfor en ramme som handler om problemløsning, ikke stempling og stigmatisering.